Blåklokkeveien

Skomaker, bli ved din lest

@brittarnhild

Da jeg startet denne bloggen, i oktober 2012, var tanken å ha et sted å reflektere, fortelle historier, dele minner. Så har jeg brukt den til litt forskjellig gjennom årene, nå i det siste som en slags dagbok på nett. Det var slett ikke meningen med Blåklokkeveien, så i går ga jeg nytt navn til en av mine andre blogger, opprinnelig en fotoblogg, som nå har blitt Britt-Arnhilds dagboksblader.

Dermed er jeg tilbake til mine opprinnelige tanker om hvordan Blåklokkeveien skal brukes.
Det betyr at det i perioder kan bli ofte oppdateringer, andre ganger kan det gå uker, ja, kanskje måneder imellom. Men jeg kommer til å legge ut lenker til bloggpostene på facebooksiden: Blåklokkeveien
Jeg har vært litt sløv med det i det siste, men det har vært helt bevisst. En dagbok er og skal være litt mer lukket, og dermed ingen publisering av lenker for å få flere lesere. Men bloggen ligger der åpen, så dersom du er interessert, er det bare å komme på besøk (lenken fikk du ovenfor)

Bildene jeg bruker som illustrasjoner i dag er fra et broderimuseum i La Orortava, på Tenerife.

 

Ute av redet

@brittarnhild

I dag kjørte Torgeir til Stockholm med flyttelasset sitt. Han flyttet dit 1.januar egentlig, og begynte på jobb neste dag. Men da reiste han med fly og kun en koffert. Så kom han tilbake til Trondheim denne uka for å ta imot sin japanske kamerat Rocky som kom på Norgesbesøk. Leiligheten sin her i Trondheim tømte han før nyttår og den er leid ut nå, i første omgang for et år. Det meste av rundt 1500 bøker, litt møbler og diverse kopper og kar er satt på oppbevaring i en av bodene som hører til leiligheten, men siden før jul har selve flyttelasset stått nede i kjelleren her hos oss.

I dag tidlig kom Torgeir på frokost. Etterpå fylte vi opp bilen vår og far og sønn kjørte ut til Værnes hvor Torgeir hadde bestilt leiebil. De flyttet bager og esker og diverse andre ting over i leiebilen, og så drog far og sønn hvert til sitt. Terje hjem til Trondheim, Torgeir til Stockholm. Vi har fulgt reisen på snapchat og facebook underveis, og for en time siden ringte han for å fortelle at han er kommet vel fram.

 

Ute av redet? Vel, alle fire ungene har flyttet hjemmefra, men de tre andre bor fortsatt i Trondheim. Heldigvis er ikke Stockholm lenger enn en flytus unna.

 

Et helt spesielt englemøte på Gardermoen

@brittarnhild

Det var svært fullt på Gardermoen i dag. Jeg stod ved gate A 20 og ventet på SAS-flyet som endelig skulle ta meg hjem til Trondheim. Litt forsinket, fikk vi beskjed om på skjermen. Skulderveska mi var tung, og jeg kikket meg rundt etter en sitteplass, men det var helt tydelig ingen å oppdrive. I steden så jeg en ung kvinne komme mot der jeg stod, trillende på en rullestol. I stolen satt det en eldre mann. Jeg la merke til han, fordi han satt så stram og stilig i mørk dress med et fargerikt lommetørkle stikkende opp av brystlomma og med en skinnende stokk som han holdt et godt tak i med begge hender. Men enda mer fordi han virket så levende. Med en helt spesiell utstråling. Den unge kvinnen satte fra seg stolen rett ved der jeg stod, og jeg kunne ikke unngå å høre hva hun sa: "Nå forlater jeg deg her, men du må bare ringe meg hvis det blir noen problemer med billetten. Du skal ikke med det første flyet nå, det går til Trondheim. Men det neste som går fra denne gaten går til Stavanger, og det skal du være med på. Ha det godt kjære bestefar, og takk for nå"

 

Den unge kvinnen gikk etter å ha gitt mannen en god klem, og jeg stod der og ventet videre. Etter ei stund kikket jeg opp på skjermen over gaten, og oppdaget informasjon om at det neste flyet hadde skiftet gate. Jeg måtte se en gang til, det var jo flyet den gamle mannen skulle reise med, og han satt der vendt bort fra skjermen og visste ingen ting. Jeg fant ut at det eneste jeg kunne gjøre var å gå bort til han, og joda, det stemte, jeg fikk boardingkortet hans som viste nummeret på flyet, og det skulle altså slett ikke gå fra gate A20, men fra A6. Her måtte det handling til. Jeg fikk kontakt med den avinor-ansatte bak skranken, og hun skjønte heldigvis problemet. Og mens jeg pratet med den eldre mannen, ordnet hun med hjelp.

Pratet ja. Mannen kunne fortelle meg at han kadde vært i begravelse i Oslo, og nå skulle han tilbake til Stavanger. "Ja, eg bu i Stavanger. Eg e øve 90 år, men eg e vande me å reisa. Eg he reist verden rundt mange gonger, og møye i Østen. Eg he vore misjonær der." Da ble jeg interessert må vite, og lærte etter hvert at mannen var misjonslege Olav Bjørgaas som hadde jobbet i 30 år på Taiwan, hvor han blant annet utryddet spedalskhet. "De e skreve ei bok om meg. Hadde eg hatt boka her skulle du fått ho, men eg he ikkje ein gong någen av bøkene igjen heima."

Pluteslig var det bare fint at flyet mitt var forsinket, for da fikk vi pratet lengere. Da jeg til slutt måtte boarde flyet sa Olav: "De va Guds vilje at du sko vere her i dag. Takk ska du ha, eg he møtt ein engel."

 Det var forresten ikke bare Olav som møtte en engel på Gardermoen i ettermiddag. Det gjorde jammen jeg også. I form av en gammel mann i rullestol med øyne som strålte som stjerner.

 

Et flyplasshotell og et hagesenter

@brittarnhild

En hjemmedag og en kontordag (og et apotekbesøk for å hente ut en antibiotikakur), så gikk turen sørover til Gardermoen og HMS-kurs for kirkeansatte i regi av Fagakademiet. Jeg har tidligere vært verneombud i en god del år, men rakk aldri å ta det pålagte kurset. Nå er jeg oppnevnt av Diakonforbundet som en av arbeidstakerrepresentantene i det nye SAMU, sentralt arbeidsmiljøutvalg, for det helt mye rettssubjektet Den norske kirke, og dermed var det ingen vei utenom lenger. Dette kurset måtte jeg ha.

Kurset foregår på Scandic Gardermoen, en slags brakkesak av et hotell en shuttlebusstur fra flyplassen. Langt ute i ødemarken på en måte. I alle fall oppleves det sånn for meg som ikke er kjent. I går ettermiddag, etter kursdagen, tok jeg shuttelbussen tilbake til flyplassen for å ha årsmøte i Støttegruppen for Santa Maria a Ferrano, et nydelig retreatsted i hjertet av Toscana, hvor jeg skal ha et retreat i påsken (tror jeg skal lage en egen bloggpost om det). I dag skulle jeg dratt inn til Oslo og et formøte før det konstituerende møtet i SAMU etter lunsj i morgen. Men siden jeg fortsatt sliter både med bihulene og en hoste som ikke vil gi seg, har jeg valgt å holde meg på hotellet.

Jeg måtte ut og lufte meg litt da dagens opplæring var ferdig, og da oppdaget jeg at det ligger en Plantasjen rett bak hotell. Og der fant jeg jammen noen spennende småting; frø, plastetiketter og noen små tavler som jeg håper jeg kan skrive på med vannfast hvit tusj og plassere i bedene i hagen.

 

Hjemme i vinterland

@brittarnhild

Det ble en lang flytur fra Tenerife opp til Trondheim. Ekstra lang fordi vi hadde motvind hele veien. Jeg liker ofte disse lange flyturene, hvor jeg har god til til både å sove og å lese, og gjerne finner inpsirasjon til å skrive litt også. Både legender og reisebrev har blitt til oppe i 30.000 fots høyde. Men i går ble det en slitsom reise. Jeg hadde nemlig med med en kraftig forkjølelse og bihulebetennelse som blindpassasjer. Nå er jeg vant til at bihulene mine slår seg vrange. Et kronisk problem jeg har. Men noen ganger er de vrangere enn andre, og denne gangen er definitivt en sånn ekstra vrang en. Dermed orket jeg knapt lese på flyturen, og ikke fikk jeg sove heller, kroppen var litt for stresset til det. Heldigvis hadde jeg mange gode minner å se tilbake på, og mye å glede meg til her hjemme. Dessuten hadde vi flaks, vi fikk tre seter helt for oss selv, og hadde dermed litt mer albuerom.

Vel, alt går, og resten går over, som venninnen min sier. Til slutt var vi framme, og på flyplassen ventet Torgeir og hans japanske kamerat Rocky. Torgeir har flyttet til Stockholm nå, men er tilbake i Trondheim denne uka for å være vert for Rocky, et besøk som var planlagt lenge før Torgeir fikk sin nye jobb. De ikke bare hentet oss, de hadde vært oppe og måket snø i innkjøringen til huset, så Terje slapp å gjøre det da vi kom hjem.

Og i dag ble det en uplanlagt hjemmedag på meg, i et forsøk på å bli venn med disse kranglete bihulene. Ser ikke ut til at jeg klarer det på egen hånd, så jeg har vært i kontakt med fastlegen min, og setter igang med antibiotika i morgen.

Hjemmedag betydde forresten - titte masse på småfuglene ute i hagen. Blant annet et par svartmeis som stadig kom tilbake.

 

Siste kvelden

@brittarnhild

Som alltid er siste kvelden av en reise vemodig. I morgen er det en lang flyreise hjem, på et trangt fly. Hjemme er det snø og kulde. På mandag er det jobb.

Så er kunsten da å ikke la negative tanker ta overhånd. Det er jo jeg selv som skaper eventyret mitt liv. Hver ny dag.

Flyreisen hjem foregår sammen med Terje. Og jeg har ei bok jeg gleder meg til å lese videre i. På Værnes blir vi hentet av Torgeir som er i Norge ei uke og som har nesøk av en god venn fra Japan. På jobben er det mange spennende arbeidsoppgaver som venter. Og på tirsdag har jeg fri :-)

 

Og så tar jeg med meg hjem fra denne uka på Tenerife ei ny veske proppfull av opplevelser.......som jeg håper å få skrevet ned i ukene som kommer.

 

Jeg har forresten daglig oppdatert tre bogger den uka vi har vært her. Denne bloggen, Vandring gjennom året og Britt-Arnhild´s House in the Woods. Klikk på lenkene, så kommer du dit og kan lese flere Tenerifehistorier.

 

Bor det mennesker her mon tro?

@brittarnhild

Vi har vært mye på farten de siste dagene, dessuten er bihulene mine betente (som vanlig), jeg har blitt forkjølt og våknet slett ikke til en av mine beste dager. Værmeldingen så ikke så aller verst ut, og vi hadde planer om en rolig dag ved bassengkantet, og kanskje en liten tur på ettermiddagen sånn at jeg fikk mine daglige 10.000+ skritt. Men været var ikke på vår side. Skyene ville ikke la sola slippe helt til, og det blåste, så det var rett og slett kaldt å ligge i solstolen. Etter en stundt foreslo Terje en tur til Güimar. Ikke for å se på pyramidene til Thor Heyerdahl, der har vi vært tidligere. Men jeg hadde lest i guideboken at det var et naturreservar med et vulkankrater der, og det kunne jo være spennende å se på.

Vi kjørte motorveien mot Güimar og siden det nærmet seg lunsjtid bestemte vi oss for ikke å kjøre opp i byen først, men heller ned til sjøen, til Puertito de Güimar for å finne en fiskerestaurant. Det viste seg å være et godt valg. Et rolig sted nesten fritt for turister, men massevis av lokale, og flere fiskerestaurantene. Vi var sultne og tok den første og beste vi fant. Og angret ikke på det. Blekksprut på Terje, hvitløksreker på meg.

Vandret litt rundt i byen etterpå, før vi fant ut at det var på tide å lete etter naturreservatet Malpais. Hadde glemt gps-en hjemme på hotellet, men ved hjelp av kart og mobil fant vi ut at reservaret slett ikke var oppe i fjellene, som vi hadde trodd, men rett og slett nabo med byen vi befant oss i. Måtte kjøre litt rundt før vi skjønte hvor vi kunne parkere og finne stien inn i reservatet, her var det ingen skilt eller infotavler til å hjelpe oss. Men Terje ga seg ikke, heldigvis.

Jeg har skrevet litt om selve vandringen i Britt-Arnhild´s House in the Woods, så her vil jeg heller vise bilder av noen små hus vi passerte rett etter at vi kom inn i reservatet. Flere av dem var bygget slik at bare ytterveggen var synlig, resten var bygd inn i fjellet. Mon tro om det bor folk her? Vi så ingen da vi gikk forbi, ei heller da vi kom tilbake, Men det var blomsterpotter med friske planter, fjernsyns- og radioantenner, og innlagt både strøm og vann, så det så absolutt ut til at stedet var bebodd.

Mon tro hvordan livet er i ei lita grend som dette. Helt ute i dønningene. Mon tro hvem som bor der? Hva lever de av? Hvordan er dagene deres?

Utrolig fascinerende.

Å bøte garn krever tålmodighet

@brittarnhild

Det har vært overskyet i dag, og dermed tid for å gjøre alt annet enn å sole seg. I grunnen helt greit synes jeg. Det er fortsatt godt og varmt, og mens vi er ute og går og går og går og opplever masse, får både ansikt, armer og bein sol, og så blir vi jo så spreke :-)

Vi startet dagen med å gå langs strandpromenaden på Los Christianos. Først så langt sørover som vi kom, og så nordover til Playa Americas og tilbake igjen. Det ble nesten lunsjtid mens vi gikk, vi ble i alle fall både sultne og tørste. Ville dra til en av øyas mange fiskelandsbyer for å spise lunsj, men det ble litt for lenge å vente, så vi tok hver vår crepe og delte en smoothie underveis.

Det var Terje som hadde lest om fiskerlandsbyen vi valgte i dag, Puerto de Playa San Juan, som ligger langs vestkysten, mellom Los Christianos og Puerta Santiago hvor vi har bodd et par ganger.

Det viste seg å være et svært godt valg. Sola skinte da vi kom, men vi kunne se at skyene fortsatt lå tykt over Los Christianos lengere sør. Vi hadde tatt med badetøy, men var sultne, så vi prioriterte mat først. Og da vi var ferdige med et nydelig måltid med lokal fisk og sjømat, hadde det skyet over også her. Men det gjorde ingenting. For her var det så masse å se på.

Fiskebåter, fiskere som stod med lange stenger og fisket fra moloen, og ikke minst to fiskere som var travelt opptatt med å bøte garnet sitt.

Tenk alle de fordommene jeg har hatt om "syden". Stedet jeg aldri skulle reise til for der var det bare "fest og bråk og fulle svensker".

Nå har jeg rett og slett forelsket med i den lille lavaøya Tenerife, og selv om vi enda har flere dager igjen av årets besøk, har jeg alerede begynt å glede meg til neste år.

Agatha og Marianne og orkidéhagen og jeg.......

@brittarnhild

Første gangen vi kom til Tenerife hadde jeg akkurat lest Marianne Norths bok om hennes reiser rundt om i verden for å male blomster, planter og trær. Jeg var kjempefascinert, og siden jeg hadde lest at hun på en av sine reiser besøkte Tenerife og den botaniske hagen i Puerto de la Cruz, fant jeg ut at det vare et sted vi bare måtte besøke, Vi strevde veldig med å finne hagen den første gangen, husker jeg. KJørte rundt omkring og opp og ned. Men lyktes til slutt, og ble kjempebegeistret for den spennende akklimatisjonshagen i Puerto de la Cruz. Siden har vi kommet tilbake hver gang vi har vært på Tenerife. Ja, en gang overnattet vi til og med på et hotell rett ved hagen, selv om vi allerede  hadde et hotellrom på Puerto Santiago.

 For noen dager siden satt jeg og søkte på internett om informasjon fra Tenerife, og da oppdaget jeg med att at det finnes en orkidehage i Puerto de la Cruz. Spennende! Dette måtte jeg sjekke nærmere. Så da det var tid for en biltur nordover i dag sjekket jeg kartet online, og merket av stedet på bilkartet vi bruker når vi kjører.

Etter en biltur på tvers av øya, oppe i 2300moh, forbi gondolbanen opp til Teide, havnet vi etter hvert nede ved kysten, gjennom den vakre byen La Orotava ( som har flere spennende botaniske hager) og ned til Puerto de la Cruz.

Der fant vi, uten problemer, orkidehagen, Jardin Sitio Litre, kjørte litt rundt for å finne parkeringsplass, men supersjåføren min klarte deg også. Og med ett var vi i hagen.

Kan tro jeg ble forbauset da jeg oppdaget at det var i denne hagen, og slett ikke i akklimatisjonshagen, at Marianne North hadde bodd. Og malt. Og ikke bare Marianne. Neida, her har William Wilde, pappaen til lille Oscar bodd. Her harsir Richard Burton bodd, her har Alexander von Humbolt bodd, og ikke minst.......her har Agatha Christie bodd, om mens hun var her skrev hun The Mysterious Mister Quinn!!!!!

Det var nesten som om jeg gikk på tærne rundt i hagen. Her gikk jeg virkelig på "hellig grunn". Tenk, Marianne North malte de fleste av sine Tenerife-bilder i hagen, Agatha Christie skrev bok, Alexander von Humboldt forberedte seg på sin store vitenskapelige reise til Sør-Amerika.

Og her gikk jeg rundt med kamera og dagbok og elsket medvandrer og luktet på blomster og pratet om de  fantastiske røttene wisteriaplantene har.

Ja, denne dagen har satt seg fast i hjertet et sted, og vil ikke bli glemt med det første.

 

::::::::::::::::::::::::::::::::

 

Ettermiddagskaffe

@britarnhild

Det er viktig å ikke overdrive, så etter en lang formiddag ved bassenget fant vi ut at det var nok sol for i dag, og tid for å gjøre noe annet. Vi har leiebil hele uka, så hele øya ligger åpen for oss, og etter å ha vært her noen ganger nå, dette er vårt femte besøk, ser vi tydeligere og tydeligere at det vi har fått med oss til nå ikke har vært å skumme overflaten en gang. Her er jo så utrolig mye å se og oppleve.

Vi spiste en enkel lunsj på terrassen vår, brød, ost, pølse og juice, og drog så ut på oppdagelsesferd, eller "sferdtur" som Ingrid sa da hun var liten. Første stopp var en aloevera-park. Det har jeg blogget om i Britt-Arnhild´s House in the Woods, så det hopper jeg over her. Da det besøket var over begynte vi å bli temmelig kaffetørste, og kjørte opp i fjellene for å besøke noen av de mange landsbyene som ligger på rekke og rad der.

Vi har gode erfaringer fra tidligere på at de små kafeene som ligger langs veien gjerne er små gourmetperler, og vi ble ikke skuffet denne gang heller. Noen enkle bord på fortauet, noen lokale innbyggere som satt og drakk kaffe, høy musikk innenfra som fløt ut til oss og overdøvde en ung mann som satt ved att av bordene og klimpfret på en gitar, aldeles nydelig cappuccino og ferskt bakverk tatt nesten rett ut av ovnen.

Jeg kunne ikke dy meg, men måtte inn g ta noen bilder. Jeg synes ofte det er litt flaut å spørre om det er greit å fotografere, men nesten alltid blir jeg møtt med brede smil. Så også denne gang.

Det er mye vi har planer om å gjøre denne uka, men du skal ikke se bort fra at vi tar enda en tur opp til Pasteleria og Cafeteria Tiramisu.