@brittarnhild
Det var svært fullt på Gardermoen i dag. Jeg stod ved gate A 20 og ventet på SAS-flyet som endelig skulle ta meg hjem til Trondheim. Litt forsinket, fikk vi beskjed om på skjermen. Skulderveska mi var tung, og jeg kikket meg rundt etter en sitteplass, men det var helt tydelig ingen å oppdrive. I steden så jeg en ung kvinne komme mot der jeg stod, trillende på en rullestol. I stolen satt det en eldre mann. Jeg la merke til han, fordi han satt så stram og stilig i mørk dress med et fargerikt lommetørkle stikkende opp av brystlomma og med en skinnende stokk som han holdt et godt tak i med begge hender. Men enda mer fordi han virket så levende. Med en helt spesiell utstråling. Den unge kvinnen satte fra seg stolen rett ved der jeg stod, og jeg kunne ikke unngå å høre hva hun sa: "Nå forlater jeg deg her, men du må bare ringe meg hvis det blir noen problemer med billetten. Du skal ikke med det første flyet nå, det går til Trondheim. Men det neste som går fra denne gaten går til Stavanger, og det skal du være med på. Ha det godt kjære bestefar, og takk for nå"
Den unge kvinnen gikk etter å ha gitt mannen en god klem, og jeg stod der og ventet videre. Etter ei stund kikket jeg opp på skjermen over gaten, og oppdaget informasjon om at det neste flyet hadde skiftet gate. Jeg måtte se en gang til, det var jo flyet den gamle mannen skulle reise med, og han satt der vendt bort fra skjermen og visste ingen ting. Jeg fant ut at det eneste jeg kunne gjøre var å gå bort til han, og joda, det stemte, jeg fikk boardingkortet hans som viste nummeret på flyet, og det skulle altså slett ikke gå fra gate A20, men fra A6. Her måtte det handling til. Jeg fikk kontakt med den avinor-ansatte bak skranken, og hun skjønte heldigvis problemet. Og mens jeg pratet med den eldre mannen, ordnet hun med hjelp.
Pratet ja. Mannen kunne fortelle meg at han kadde vært i begravelse i Oslo, og nå skulle han tilbake til Stavanger. "Ja, eg bu i Stavanger. Eg e øve 90 år, men eg e vande me å reisa. Eg he reist verden rundt mange gonger, og møye i Østen. Eg he vore misjonær der." Da ble jeg interessert må vite, og lærte etter hvert at mannen var misjonslege Olav Bjørgaas som hadde jobbet i 30 år på Taiwan, hvor han blant annet utryddet spedalskhet. "De e skreve ei bok om meg. Hadde eg hatt boka her skulle du fått ho, men eg he ikkje ein gong någen av bøkene igjen heima."
Pluteslig var det bare fint at flyet mitt var forsinket, for da fikk vi pratet lengere. Da jeg til slutt måtte boarde flyet sa Olav: "De va Guds vilje at du sko vere her i dag. Takk ska du ha, eg he møtt ein engel."
Det var forresten ikke bare Olav som møtte en engel på Gardermoen i ettermiddag. Det gjorde jammen jeg også. I form av en gammel mann i rullestol med øyne som strålte som stjerner.
Comments