@brittarnhild
Som jentunge var jeg en gang med far opp på fjellet for å se på hyttetomt. Vi stoppet på en gammel gård hvor det bodde to brødre, den ene av dem hadde ei hyttetomt inne på fjellet som han gjerne ville vise far, men først måtte vi komme inn på kjøkkenet og få kaffe. Sammen med kaffen kom ei lita jente med lange, tykke fletter inn med et fat tørre småkaker, og et glass saft til meg. Hun sa ikke ett ord, så ikke opp på oss en gang, men satte fra seg brettet med mat og løp ut. Litt senere så jeg jenta leke med en liten gutt bort på låvebrua. Bonden så ut til å være altfor gammel til å ha barn, og han må nok ha fulgt blikket mitt, for med ett dyppet han sukkerbiten i kaffekoppen sin, og sa: "den jenta der, det er datteren til drengen og tausa vår det".
Jeg hadde lest Astrid Lindgren og visste godt hva både taus og dreng var, men at de sammen skulle ha både en liten gutt og ei jente var utenfor min forestillingsverden. Jenta var nydelig. De tykke flettene rakk langt ned på rykken hennes og virket så myke. Jeg klarte ikke å glemme henne.
Etter kaffen kjørte vi opp på fjellet, far, den gamle bonden og jeg. Jeg var med ett blitt jenta med de vakre flettene, jeg bodde oppe på fjellet i den lille setra vi gikk forbi. Der hadde vi ei ku, et par høns, en gris og noen sauer. Om kvelden var det min jobb å lokke på kua, få henne inn i båsen, melke den.
Bildet av den vakre jenta, som virket så folkesky, fulgte meg i flere år. Jeg spant videre på den, og hadde snart diktet opp en hel bok. Lenge drømte jeg å skrive ned historien, som jentunge hadde jeg et dyp og inderlig ønske om å bli forfatter. Men det skjedde aldri, og etter hvert ble både jenta og den gamle setra oppe på fjellet nesten glemt.
Det ble ingen hyttetomt på fjellet for oss. I steden kjøpte mor og far tomta på rådyrhaugen på Gresset på Aure og sommeren 1976 stod Rastarbo ferdig. Nå er det Terje og jeg som eier Rastarbo, og da vi gikk tur inne i Aurdalen i dag, inn til Sølømen, dukket med ett historien om jenta med de vakre flettene opp.
Comments