@brittarnhild
Vi er akkurat halvveis i sommerferien. Italiatur og fjelltur (Besseggen) er unnagjort, og vi er i ferd med å finne den gode roen på hytta. En del av meg trekkes fortsatt mot Italia. Skulle så gjerne vært lenger der nede, og leser grådig alle facebook- og instagramoppdateringer fra venner og kjente som er der. En annen del av meg, og den delen er viktigst akkurat nå, kjenner at her, nettopp her, er det godt å være. Sover dypt, lenge og nesten drømmeløst om natta, kjenner at skuldre senker seg og hvilepuls går ned, nyter roser og fugler og insekter, tar imot besøk, drar på kortere og litt lengere turer, og nyter å ha god tid sammen med Terje.
Dagens samfunn handler mye om å oppleve mest mulig. Reise langt og lengst og mest, lese nye, spennende bøker, få med seg konserter og utstillinger og festivaler, ha det gøy, unngå for all del kjedsomheten, det er viktig å kunne fortelle venner og sosiale medier om alt vi rekker over. Jeg hever meg på ingen måte over dette, jeg harselerer ikke, jeg er i stor grad del av denne bølgen selv. I veldig stor grad.
Aktivitets- og opplevelsesbølgen gir mye. Jeg er takknemlig for alt jeg får oppleve, være med på. Men mon tro om jeg ikke mister noe på veien? Mister evnen til å leve i den lille, viktige pausen mellom utpust og innpust?
To sommeruker på hytta er nettopp denne lille pausen.
Comments