@brittarnhild
bildet viser et nyfødt guttebarn i Tansen, Nepal
Maria er svett. Hun tørker seg i panna med håndbaken, prøver å få håret innunder skautet, prøver å få de skjelvende hendene sine til å adlyde. Elisabeth og den lille gutten har sovnet nå. Begge er vasket og stelt. Enda er hodet og hjerte så fylt av det hun har vært med på. Hun vet nesten ikke om hun kan tro at det virkelig har skjedd.
Her hadde de gått i dagevis og ventet. Tenkt hver morgen at nå må det skje. Elisabeth kan da umulig gå en eneste dag til med den store magen. Lagt seg hver kveld med usikkerhet, får vi sove i natt mon tro? Da fødselen startet var de likevel uforberedt begge to. Sakarja drog avgårde etter jordmoren, og lot de tok kvinnene, den gamle og den unge, være igjen alene.
Elisabeth hadde holdt seg på beina en god stund. Maria hadde støttet henne, og sammen hadde de gått fram og tilbake over gulvet. Innimellom hadde de hvilt. Innimellom hadde en ri gjort at Elisabeth måtte stoppe, og det hadde vært bare så vidt at Maria hadde klart å holde henne oppe. Til sist var de utslitte begge to. De hadde satt seg ned, Maria nederst, men Elisabeth omtrent sittende i faget sitt. Maria hadde først vært redd for at dette ble helt galt for barnet hun selv bar under brystet, men snart glemte hun det. Elisabeth trengte henne. Hun støttet ryggen hennes, masserte magen, holdt henne etter hvert som riene økte i styrke og Elisabeth forsvant inn i smertene.
Hvor lenge de satt slik hadde Maria ingen formening om, men med ett var det som om rommet ble fullt av stemmer. En myndig kvinnestemme, det måtte være jordmoren, tok over. Nesten løftet Elisabeth ned fra fanget til Maria og over i senga, fikk Maria til å legge seg ned sammen med henne, ba henne fortsette å massere korsryggen til Elisabeth, og som i ørske adlød hun. Verden bestod nå bare av dette. Massere, lytte til Elisabeths tunge pust og halvkvalte skrik. Så forandret med ett Elisabeths pust seg. Hun stønnet høylydt nå. Skrek. Press! Ropte jordmoren. Nå kan du presse. Nå er barnet på vei inn i verden. Du må hjelpe det. Ta i Elisabeth. Dette klarer du. Og med ett hører hun en ny lyd. Et tynt lite skrik. Nesten som en kattunge. Jordmoren holder den nyfødte, blodige babyen. Elisabeth synker tilbake og presser fram et tynt smil. Gloria Deo!
Det er ikke bruk for Maria lenger nå. Utslitt går hun over gulvet, inn på kjøkkenet der hun har soveplassen sin. Utslitt sovner hun nesten før hun kommer seg opp i sengebrisken.
Når Maria våkner sitter Josef på sengekanten hennes. Maria rødmer og prøver å trekke teppet godt rundt seg. Men Josef tar tak i hendene hennes. Vil ikke slippe. Hun møter øynene hans og forsvinner inn i dem. Å Josef, gråter hun til slutt. Det var så vakkert. Det var så annerledes. Det var så mye smerte. Alt tok så lang tid. Jeg ble så sliten og jeg var så redd for barnet mitt. Men det var så vakkert. Da babyen ble født var det som om verden stoppet. Tenk at et lite, nyfødt barn kan inneholde all verdens skjønnhet.
Tårene rinner nedover kinnene til Maria. Josef holder fortsatt begge hendene hennes, så hun må bare la dem renne. Josef sitter helt stille. Bare ser på Maria. Hun ser en liten tåre i øyekroken hans også, den blir liggende der, renner ikke ned kinnet hans. Josef blunker ikke. Ikke en eneste gang. Det er som om han ikke kan unnvære å se på Maria et eneste lite øyeblikk.
En evighet sitter han slik. Med Marias hender i sine. Med Marias blikk i sitt.
Maria, sier han. Men det er senere. Mye senere.
Det er som om all verdens kjærlighet ligger i det ene ordet. Maria.
Comments