@brittarnhild
Så er jeg klar for å dele fjerde del av Mariaevangeliet. I august 2013 var jeg i Istanbul. I løpet av besøket var vi innom Chora-kirken og vår dyktige guide tok oss gjennom Marias liv via mosaikken i taket. Jeg ble fullstendig fascinert, drog hjem og begynt å skrive. Nå, over to år etterpå er Marias historie langt fra ferdig, men jeg har likevel bestemt meg for å dele noe av det jeg har skrevet her på Blåklokkevein. Kanskje kan det gi meg et push til å komme viddere. Kanskje blir historien slik den nå er. Hvem vet?
Josef er i verkstedet og jobber med et lite skrin. Maria skal få det når de gifter seg. Josef har aldri laget noe så innviklet før, med utskjæringer og mønstre. Det krever alt han har av konsentrasjon. Og dermed slipper han å tenke så mye. Slipper å tenke på det som ligger foran. Slipper å tenke på her og nå.
Marta passer de to guttene hans. Marta er datteren til morens bror. Hun er ugift, og Josef vet at hun gjerne vil komme opp i sengen hans. Etter at han ble enkemann så altfor tidlig, har det vært ensomt i senga, og mange ganger har han vært fristet til å be Marta bli. Han kunne jo ha giftet seg med henne. Guttene elsker henne, hun ville blitt en god mor for dem. Men det har hele tiden vært noe som har holdt ham tilbake. Først var det tanken på kona. På Esther. Som døde så altfor tidlig. Mindre enn tre år fikk de sammen som ektefolk. Tre korte år. Det tok Josef lang tid å komme over sorgen. Ja, han husker faktisk godt akkurat da det skjedde. Dagen da verden begynte å få farge igjen. Det var tidlig morgen og han var ute og gikk. Skulle bort til skomakeren og hente et par sko til den eldste gutten. Som vanlig gikk han i sine egne tanker, så seg ikke for og ble brått revet tilbake til virkeligheten da han kolliderte med ei jente. Jenta hadde ei vannkrukke på hodet, i kollisjonen holdt hun på å miste den, og Josef fikk en kald dusj over seg. Han ropte ut, mest i sjokk på grunn av det kalde vannet. Jenta ble blussende rød, tok et godt tak i vannkrukka og løp tilbake mot brønnen. Så fort gikk det at Josef ikke oppfattet hvem hun var. Men det var noe med henne som fasinerte ham. Den blå kjolen kanskje? Eller krøllene som ikke ville la seg holde på plass av hårspennen hennes.
Josef så nedover kjortelen sin. Den var gjennomvåt, men det var varmt i sola, så den kom snart til å tørke. Han så etter jenta. Hun hadde snart forsvunnet for ham. Uten å tenke seg om løp han etter henne. Først fort, for ikke å miste henne av syne. Men da han skjønte at hun var på vei mot brønnen for å fylle krukken sin igjen, saknet han farten. Han ville ikke skremme henne. Han så hvem hun var nå. Maria, den unge datteren til Anna og Joakim. Maria, som han til nå bare hadde tenkt på som en av ungene i gata. Hun var slett ingen unge lenger. Josef stirret. Hun var på god vei til å bli en voksen kvinne.
Etter den dagen kunne ikke Josef glemme Maria. Nå var det ikke lenger Esther, Esther slik han kjempet for å huske henne, han så, når hånden hans av og til i fortvilet ensomhet fant lemmet i nattens dypeste mørke. Gradvis ble Esther visket ut og erstattet av en annen kvinne. Ei ung jente, med blå kjole, mørke krøller, slanke legger, og øyne som…… Nei, øynene klarte ikke Josef å se for seg. Han hadde gått forbi henne ofte nå. Begynte å bli kjent med dagsrytmen hennes. Visste når hun gikk til markedet for å kjøpe brød. Når hun gikk til brønnen for å hente vann. Han prøvde å fange blikket hennes, men etter den første dagen, da hun hadde stirret forskrekket på han mens vannet fra vannkrukken hennes rant nedover kjortelen hans, hadde det vært helt umulig.
Han ble som besatt av henne, og til slutt hadde han ikke noe valg, føttene hans fant selv veien til Joakims hus. Der ble han tatt vel imot, det var nesten som om han var ventet. Maria ble sendt avgårde, Anna gikk inn for å lage i stand te og sukrede dadler mens han og Joakim ble sittende ute på gårdsplassen.
Josef var en mann av få ord, og selv om han hadde gjort dette en gang før, da han spurte om Esthers hånd, tok det ham lang tid å komme til poenget. Til slutt var det Joakim som hjalp ham. Han begynte å snakke om Maria. Hun hadde vokst sånn den siste vinteren, var ikke noe barn lengere, Anna hadde sånn god hjelp i henne men både Anna og Joakim visste jo at hun en dag måtte giftes bort. De begynte selv å bli gamle nå og håpet å få oppleve det å få barnebarn før de døde. Og siden Maria var deres eneste barn håpet de at hun ville få en frier fra landsbyen.
Da Josef endelig tok mot til seg og spurte, kunne han nesten ikke tro det da Joakim svarte ja. Riktignok sa han at jenta måtte spørres først, men både Josef og Joakim visste at det var en formalitet.
En ting hadde Joakim vært helt tydelig på. Siden Maria var deres eneste barn ville de at hun skulle bo hjemme i trolovelsesperioden. Blodet dunket i ørene på Josef, han følte seg fortumlet. Selvsagt skulle han gjerne sett at Maria flyttet inn hos ham så snart som mulig. Selv om de ikke kunne dele seng før de var vel gift, skulle han så gjerne hatt henne rundt seg. Og guttene trengte tid til å venne seg til henne, til å bli kjent med henne. Glad i henne. Men det å vente noen måneder var en lett pris å betale. Han hadde jo fått ja både av Josef og av Maria selv. Hun skulle bli hans.
Trolovelsesfesten hadde vært en stor fest i landsbyen. Siden Maria var enebarn hadde Joakim og Anna gjort alt de kunne for å gjøre den spesiell. Endelig hadde Josef fått sett øynene til Maria. Dype, mørkebrune, med et snev av gult i. Øyne til å gå seg vill i. Han kjente en varme bre seg i mellomgulvet når han tenke på dem.
Men nå var trolovelsesfesten for lenge siden over. Maria hadde plutselig reist avgårde opp i fjellene til en slektning og Josef gikk her og visste verken ut eller inn. Noen dato for giftemål var ikke satt enda, han visste ikke en gang hvor lenge Maria kom til å være hos denne gamle kvinnen Elisabeth, og dessuten hadde han hørt et rykte om at keiseren ønsket å få oversikt over rikdommene sine. Ikke bare gullet, edelstenene, palassene, skipene, nei, til og med folk ville han telle. Det ble snakket om at alle måtte dra til sin fødeby, med hele sin familie for å skrives inn i manntall. Det betydde en lang reise for Josef. Helt til Nasaret måtte han dra. Guttene var enda så små at de slapp å reise, Marta måtte kunne passe dem, men Maria måtte han ha med seg. De var trolovet og hørte sammen på godt og på ondt.
Comments