@brittarnhild
Alt hadde gått så fort. Nesten impulsivt hadde Maria sagt at hun gjerne ville besøke Elisabet, og nå, bare noen uker seinere, satt Anna på eselryggen mens Maria gikk ved siden av. To unge gutter fra landsbyen var også med. Det var uhørt for to kvinner, en mor og hennes datter, å reise alene den lange veien opp til Elisabeth og Sakarja, Anna skulle gjerne hatt med Joakim. De hadde knapt vært borte fra hverandre i løpet av alle de årene de hadde vært gift. Men Joakim var gammel nå. Helsen var slett ikke som den hadde vært, og den lange reisen opp i fjellene ville bli for mye for ham. Det var en lang reise for Anna også. Men hun satt heldigvis godt på eselryggen. Og det var en fryd å se på Maria. Hun var så ivrig. Løp hit og dit. Plukket blomster og urter, og kom stadig bort til eselet for å vise Anna hva hun fant.
For en velsignelse den ungen var. Vel, strengt tatt var hun jo slett ingen unge lenger, men en kvinne. En trolovet kvinne. Så tomt det ville bli i huset når Maria forsvant. Det var hun som hadde insistert på at Maria skulle bo hjemme over sommeren. Hun trengte Marias arbeidshender, men mer enn det trengte hun å ha henne i huset, ha henne nær seg. Hun klarte ikke å forestille seg hvordan livet ville bli når Maria flyttet inn hos Josef. Å ikke ha henne hos seg hele dagen lenger. Å ikke la øynene, sjelen, hvile i hennes skjønnhet. Så heldige de hadde vært, hun og Joakim. Tenk at de til slutt fikk et barn. Og ikke hvilket som helst barn. Nei, Maria, den fagreste de kunne tenke seg, var blitt deres. Anna orket ikke å tenke tilbake på de barnløse årene. Alle blikkene. Alle de ordløse spørsmålene fra familie og venner. Alle tårene hun og Joakim hadde delt. Den dagen Joakim kom hjem og fortalte at han ikke fikk ofre i tempelet fordi han var barnløs, hadde sorgen og fortvilelsen i øynene hans nesten tatt fra Maria kraften til å leve. Så hadde Joakim dratt ut i ørkenen i 40 dager og 40 netter for å faste. Anna hadde fastet hun også. Hjemme. Alene. Hun hadde nesten ikke sovet på de 40 dagene. Nesten ikke spist. Da engelen kom og fortalte at hun skulle bli med barn hadde hun trodd at det var en hallusinasjon. En drøm på grunn av mangel på søvn og mat. Men så hadde Joakim hatt den samme drømmen, møtt den samme engelen. Joakim var så ivrig da han kom løpende hjem fra fasten sin. Han hadde kysset henne mens folk så på. Kysset henne slik han ikke hadde gjort siden den første tiden de hadde vært gift. Og i kysset lå det et bud om noe mer. Anna ble enda varm i kinnene når hun tenkte på det. Hvordan Joakim kom til henne etter at det ble mørkt. Hvordan Joakims manndom ivrig hadde funnet hennes skjød. Hvordan de hadde smeltet sammen, uten tanke for hva naboene kunne høre, og tenke.
Huff, her sitter hun, gamle kvinnen, på eselet, og kjenner at hun savner Joakim. Vel er de gamle begge to, men enda kan de da finne varmen hos hverandre. Nei, nå må hun tenke på noe annet, og se der, der kommer Maria løpende igjen. Med armene fulle.
Mamma, mamma, se, jeg har plukket fikener. Vil du smake. Se på fikentreet ser borte, det ser i grunnen helt dødt ut. Ingen blader, men ei grein er full av modne fikener. Da jeg kom bort til treet var det nesten som om det bøyde seg for meg. Som om det holdt fram fikenene og bad meg forsyne meg.
Anna smiler. For en velsignelse den ungen er.
Comments