@brittarnhild
Jeg var på tur i Bymarka i går, Pakket med meg en sekk med fotoapparat, kaffe på termos og brødskiver, kjøfrte opp til Hensiksåsen og la avgårde. Hadde en liten drøm inne i meg om å nå toppen av Storheia, men våget ikke helt tenke tanken helt ut. Måtte kjenne litt på formen først.
Tok det ganske med ro til å begynne med. Stoppet for å ta bilder. Stod lenge ved vannet og bare kjente på livet. Ruslet litt, ble såvidt litt andpusten i de første oppoverbakkene. Og kjente at livet var godt å leve.
Fikk etter hvert inn en god vandrerytme. Har jobbet mye med pilegrimstanker og diakoni i det siste, og fikk inn det rette pulsslaget i vandringen - Jesus Kristus, Guds Sønn, ha medlidenhet med meg, en synder - Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den..........
Disse to bønnene gir så god en rytme. Jeg kan vandre helt uten å tenke. Bare være.
Etter en stund, en god stund, oppdaget jeg at det slett ikke var disse to bønnene jeg vandret etter lenger.
Helt uten å tenke over det hadde jeg gått over til å nynne og etter hvert synge Fagert er landet.
Og med ett var jeg på toppen.
Klarte det.
Og kunne ta dagens selfie fjellfie :-)
Comments