Eventyrskogen

@brittarnhild

Det ligger en eventyrskog rett bak hytta. Innimellom tette trær prøver solstrålene å finne vei. Noen klarer det, og ormegraset ser ut til å være forgylt. Jeg tar noen forsikte skritt inn i eventyret. Den trolske stemningen fyller meg. Jeg skimter en alv som smyger seg inn under et spindelvev, eller er det bare vinden som narrer meg? Nei, det må da være en alv, ei lita alvejente er det, og se, der vinker hun på meg. Kom, kom, kom.......

 Jeg følger etter. Det blir mørkere, men fortsatt klarer noen solstråler å trenge gjennom de tette greiene på grantrærne som fyller skogen. Mosen er våt og myk. To ravner skriker hest, en hakkespett leter etter mat i en av trestammene. Den lille alvejenta vinker meg videre inn.

Hun smetter elegant mellom soppene. Jeg strever med å finne plass til føttene. Vil ikke trampe i stykker. Vekstene er så skjøre. Føttene mine så store.

 

Alvejenta titter fram bak en stein. Vinker meg videre "Er du der fortsatt? Kom, kom, kom......."

 Da med ett ser jeg den. Stien. Den ligger der foran meg. Stien jeg trodde var laget av rådyrhover. Men nå ser jeg, det er slett ikke bare rådyrene som har tråkket opp denne veien. Alvesporene er tydelig å se. Jeg vinker til alvejenta, smiler og går dypere inn i skogen.........

 

 

Rett bak hytta vår ligger den. Alveskogen. Godt bevoktet av hunden fra Baskerville, eller deromkring. Lenge siden jeg har vært der inne nå. Da ungene var små var vi der ofte. På oppdagelsesferd, eller sferdtur som Ingrid kalte det. Uten unger rundt oss har vi nesten glemt at den finnes. Det skremmer meg nesten litt. At jeg som voksen glemmer å være barn. Putter fantassien inn i en skuff, lukker, låser og mister nøkkelen.

I dag dukket nøkkelen opp. Låsen var ganske rusten, men etter mange forsøk plarte jeg å vri nøkkelen rundt, og alvejenta spratt ut. Jeg er glad jeg fulgte etter henne.......

 

....hun har forresten lovt å ta meg med på flere turer.