@brittarnhild
Det står en bukett små, friske hvitveis på bordet foran meg. Plukket nede i solbakken for et par dager siden. Jeg kan ennå kjenne den gode, varme følelsen i hånd som klemmer rundt buketten, varm, lukt av vår, minner fra langt tilbake, en barndom fylt med vårblomster.
Jeg sitter egentlig med ei bok foran meg, men blir sittende å se på de vakre, skjøre hvitveisblomstene. Hvitveis, hvit anemone, eller kvidevise som de sier der mannen min vokste opp. Sju hvite kronblader. Et hellig tall. Et vell av gule støvbærere, et grønt lite bustete hode langt der inne. Tynne små årer i kronbladene, som stråler ut fra midten. Lange, tynne stilker. Grønn øverst, helt hvite nederst. Jeg grov hånden godt ned i den myke mosen da jeg plukket blomstene for å få med så lange stilker som mulig. Grønne, femtaggede blader.
Jeg kan ikke huske å a plukket hvitveis i mars før. Våren er tidlig i år, selv om vi våknet til et hvitt teppe av våt snø i dag tidlig. Våren er tidlig, og som alltid bærer den bud om noe nytt. Ny vekst. Nytt liv. Liv som seirer over død.
Et påskebudskap. Et livsbudskap.
Jeg finner fram kameraet. Skifter til macrolinse og prøver å fotografere noen av blomstene. Men fotokunnskapene mine strekker ikke til. I ei notatbok hjemme har jeg skrevet ned hvordan jeg skal skru på blender og lysstyrke for å få fram dybden i en blomst, men nå får jeg det ikke til. Irritert legger jeg fra meg kameraet. Blomsten står der like fin den, uanfektet av hva jeg kan og ikke kan om fototeknikk. Og hviskende forteller den meg en historie. Om å vokse. Om å strekke seg etter lyset. Om å visne. Om å sovne. Mørke. Kulde. For så å våkne til liv igjen. Med en hensikt. En eneste hensikt.
Å være den Skaperen har tenkt den til å være.
Comments