@brittarnhild
Så skjer det igjen. Jeg blir utfordret til "å hoppe". Jeg tror egentlig at jeg allerede har "hoppet", og det både langt nok og høyt nok, ja, egentlig trodde jeg faktisk at jeg hadde satt personlig rekord, men skjønner at utfordrer ikke er enig med meg.........."hvorfor har du ikke hoppet akkurat sånn som jeg vil du skal hoppe"...........jeg glemmer de hoppene jeg har gjort, jeg glemmer de hoppene jeg vet jeg kommer til å gjøre, i morgen, i overmorgen, og neste uke.........og jeg snubler. Pladask. Mageplask.
Jeg har opplevd dette før, og jeg kommer helt sikkert til å oppleve det igjen. Krav. Forventninger. Dårlig selvtillit som roper til meg at jeg ikke duger. Klistrer smilet på ansiktet og beholder masken, men inni meg gråter jeg. Så holdt jeg ikke mål denne gangen heller.
Så åpner jeg enda en gang diktboken til far, den som jeg hjalp han med å gi ut for et par år siden, den som jeg har illustrert, den som jeg har liggende lett tilgjengelig på bordet oppe på det blå arbeidsrommet mitt, eller loftsskrivestua som jeg har omdøpt det til etter at jeg arvet svigermor og svigerfars gamle sofa. Åpner boka på side 6, og finner det jeg leter etter. Diktet far skrev til konfirmasjonen min.
Krav om kjærlighet.
Tidlig merker du lett
alle krav som blir stilt:
Det er galt, det er rett,
det er feil, det er gildt.
Krav du stiller deg selv
ut fra det som for deg
er det rette på jord.
Krav som kommer fra far,
krav som kommer fra mor,
krav fra ting som er flemt,
krav fra hva du på tror,
krav som i sinnet var gjemt,
krav fra liten og stor.
Men av krav som kan tynge
og presse deg ned,
husk at viktigst er kravet
om kjærlighet.
Du må vite at her
har du livets bud:
Av ditt hjerte, din sjel
må du elske din Gud.
Ha du også din neste
så kjær som deg selv,
ofre tid på hans nød,
på hans ve og vel.
Husk på det, tenk på det.
La i tanker, i ord
og i gjerning det skje.
Jeg lukker boken. Og jeg vet at hoppet mitt var godt nok. Allerede første gangen.
Comments