@brittarnhild
Jeg møtte en god venn i byen i dag. Jeg hadde ikke sett han på en stund, så gjensynet ble hjertelig. Kona hans var der også. Heldigvis, for hun snakker litt engelsk så vi kan kommunisere. Vennen min og jeg har nemlig ikke noe felles språk, bare noen italienske ord, noen enkle norske gloser. Vennen min hadde ingen god dag. Sola skinte, det er høstferie og det var masse folk i byen, men vennen min, via kona som altså snakker litt engelsk, kunne fortelle at folk har det så travelt, ingen har tid til å lytte, enda mindre til å stoppe opp, åpne lommeboka og gi noen mynter når han sitter der og fyller byen med trekkspill og et beskjedent smil. Vennen min er nemlig gatemusiker. Rumener, fra Italia. Han spiller den vakreste musikk. Det er mange benker i byen min, og jeg setter meg gjerne ned og lytter til trekkspillmusikken. Men i dag var det stille. Vennen min og kona hans hadde satt seg ned på en benk. Med hvert sitt pappkrus med kaffe. Tent hver sin røyk. "Life is so hard" kunne kona fortelle. "People don´t give money. We don´t have enough money to pay our rent. I have a job 3-4 hours each day, but that is not enough. I want to work more. We need to send money back to our family" Jeg tok opp lommeboka. Tok opp en 200-lapp og ga til vennen min. "Please play Georgio. It is so silent here without your music. I have a few errands to do. Please, when I come back I want to hear your music" En halv time senere var jeg ferdig med innkjøpene, og da jeg nærmet jeg Torget hørte jeg trekkspillmusikken. O Sole Mio. Jeg kjente at et smil fylte ansiktet mitt. Jeg tok opp lommeboka mi og tømte den for mynter. Kastet dem ned i den tomme trekkspillkassa og fikk verdens vakreste smil til svar. Og mere O Sole Mio. Jeg følte meg fornøyd. 250 kroner, jeg har jammen et hjerte av gull. Så gikk jeg bort på den internasjonale matfestivalen på Torget og handlet noe godt til kvelden. Ost. Skinke. Oliven. Et valnøttbrød. 410 kr takk! Tja, litt dyrt kanskje, men jeg har da penger nok……….
Comments