Blåklokkeveien

Alt har en ende, og da er hverdagen god å ha

@brittarnhild

Det er fortsatt tidlig morgen. Jeg har pakket meg ut av det bittelille rommet mitt i 5.etasje på St.David´s Hotel, 93 eller noe sånt trappetrinn fra frokostsalen og opp til rom 412, så jeg har i grunnen allerede gjort unna dagens trim. Men å rusle rundt i Kensington Gardens og Hyde Park mens sola puster vekk morgentåken, er ikke trim, det er livsglede.

En av Londons mange hjemløse har akkurat våknet, sitter på en benk godt inntullet i tykk ullgenser og pledd, mens rekke på rekke av menn "i sin beste alder" i short og t-skjorte løper forbi. Om snaue to uker er det halvmaraton i The Royal Parks og inntil da må formen trimmes, teknikken sjekkes og finpusses. Et ungt par, hun i sort burka med bare en liten glippe til å se verden gjennom, er i den italienske hagen, hagen som Prince Albert fikk anlagt som en kjærlighetsgave til sin elskede Victoria. Paret har hvert sitt fotoapparat og morer seg med å fotografere hverandre i de snodigste posisjoner.  En bestefar er ute med hund og barnebarn, en krølltopp av en liten hund, en krølltopp av et lite barnebarn. Begge med rose sløyfe i krøllene.

 

Om et par timer åpner Victoria & Albert Museum. Noen timer der hører med før jeg vender nesen mot Norge igjen.

Men enda ei stund er det tid for å våkne sammen med folk og fugler i Hyde Park og Kensington Gardens.

 

Jeg kommer forbi Peter Pan-statuen og tenker på hans Neverland. Ønsker at tiden kan stå stille, at jeg kan slutte å vokse, kan vandre rundt her og nyte øyeblikket.........

Men så går tiden likevel. Jeg blir eldre, og kjenner at det er godt. Det er livet.

 

Det har blitt mandag, jeg er tilbake i Norge.
Alt har en ende, og da er hverdagen god å ha.

 

 

Ei uke med blomster, reisebrev fra England

@brittarnhild

Hvem skulle tro at ei uke i London får oversikten ei uke med blomster? Vel, når sant skal sies har jeg tilbragt noen dager utenfor London også, både i Bedfordshire og i Sussex, omgitt av massevis av blomster. Men jammen har det vært mange av dem i London også. Først og fremst i alle parkene, The Royal Parks. Vet du forresten at de har sin egen side på facebook? Men gså i alle de millioner av små og større hager som finnes her, "enhver engelskmann er stolt av hagen sin" lærte jeg på skolen, og jeg husker at jeg lurte på om det også gjaldt de engelske kvinnene........

 

Og så er det Kew Gardens da, denne ærverdige botaniske hagen med verdens største samling av planter. Jeg har vært der en gang før, med det mål for øye å besøke Marianne North Gallery. Marianne North er en av de utallige engelske kvinnene som aldri giftet seg, men fordi hun etter hvert arven endel penger fikk mulighet til å reise. Hun reiste på sin helt egne, spesille måter, verden rundt for å male blomster, planter og trær. Hele malerisamlingen sin, over 800 bilder, gav hun etter hvert til Kew Gardens. Ja, ikke bare det, hun lot også bygge en egen paviljon tilpasset bildene hennes. Sist jeg var der var dessverre paviljongen stengt på grunn av oppussing, men denne gangen var jeg heldig. Den var åpen og jeg kunne dra ut på en lang Marianne North blomsterreise.

 

Litt nytt om plantenavn har jeg lært også. Som at blomsten på bildene er en japansk anemone. Jeg fant den først i en nydelig urtehage i Greenwich (del av The Royal Parks). Der var den lys rosa. Så kom jeg over en helt hvit utgave av den i Turvey Abbey. Og nede i Charleston i Sussex, stedet der Vanessa Bell samlet The Bloomsbury Group, strålte den mot meg i mørk rosa.

Fra urtehagen i Greenwich har jeg bildene. Fra Turvey Abbey har jeg en konvolutt med frø. Fra Charleston har jeg minnene.

 

Og hele blomsteruka har vært med på å gjøre drømmen sterkere. Drømmen om en gang å kunne besøke Chelsea Flower Show. Noen drømmer blir som kjent virkelige. Andre er nettop drømmer og forblir drømmer. Og det er helt ok :-)

 

Duggete eller klarsynt

@brittarnhild

Det var varmt og fuktig da jeg kom inn i vannliljedrivhuset i Kew Gardens i dag. Linsa på fotoapparatet dugget øyeblikkelig og jeg fikk dette duse bildet.

Så ventet vi litt, både kameraet og jeg. Og med ett ble verden helt annerledes.

 

Spirituality & Mindfulness

@brittarnhild

 

Overskriften høres ut som den er tatt fra en rosablogg, eller rett ut av mindfullness-farsotten som herjer over landet vårt. Men det er den langtfra. Jeg har tilbragt tre dager i stillhet og bønn (og litt uro) i Turvey Abbey, et benediktinerkloster en halv times togtur nord for London, og Spirituality & Mindfulness er overskriften på retreatene de kjører her, flere ganger i året.

Det er noen år siden nå at jeg fant Turvey Abbey. Det vil si, det var vel snarere klosteret som fant meg. ei av nonnene der, Sr. Miriam, skulle forberede et retreat i fastetiden, hun søkte på internett for å finne relevant stoff og der dukker Britt-Arnhild´s House in the Woods og fastetidens ulike fargeuker opp. Sr. Miriam har fortalt meg han hun egentlig aldri tar kontakt direkte med folk via internett, men dette var så interessant for henne, så hun gjorde et unntak, og 29.desember 2011 fikk jeg en epost hvor den blant annet stod:
 Your blog really uplifts me spiritually. I love your close attention to the joys and sorrows of everyday life. Your delight in cooking and making things and your family are all very Benedictine. 

 

Hm, dette måtte jeg jo sjekke ut, og etter å ha korrespondert med S. Miriam i over et år, drog jeg i mai 2012 til Turvey Abbey for første gang. Hadde noen fantastisk gode dager og bestemte meg der og da for at dette skulle jeg gjenta hvert år!

Bestemte meg ja, men fikk ikke fulgt opp. I alle fall ikke i fjor. Men nå har jeg altså vært her for andre gang, og har kjent på hvor godt det er med påfyll for hele meg. Spiritualitet og mindfulness. Tidebønner. En god rytme. Innimellom har jeg vandret rundt i parken rundt klosteret. Sittet ned på en av de mange benkene, tenkt, filosofert, tatt bilder, skrevet dagbok, pratet litt med meg selv, vært stille, samtalt meg Gud, vandret videre.........spirutaliet og midnfulness. Åndelig nærvær........

 

Det har vært gode dager. Mye ro, men også noen forstyrrelser innimellom (blant annet klarte jeg ikke å holde meg unna internett, så når mørket kom, tuslet jeg gjennom landsbyen til den lokale puben, Ye Three Fyshes. Der er det internett nemlig!). Dagboka har blitt flittig brukt og en viktig ting jeg noterte allerede den første dagen var: 

Det handler ikke om å føle men om å være. Ikke hva du er men at du er.

 

For første gang

@brittarnhild

I går kveld ble vi sittende å spise middag sammen med to norske damer, to søstre. Den yngste, fra de sentrale strøk på Østlandet var verdensvant og hadde vært i London mange ganger. Den eldste, som bor i ei lita bygd i Trøndelag, var her for første gang. Søstrene hadde ankommet metropolen dagen før, akkurat som Terje og jeg, de hadde hatt en lang sightseeingdag og den eldste var smekkfull av inntrykk. Vi møttes rent tilfeldig på en av Londons "best bevarte hemmeligheter", som jeg skal skrive mer om en annen dag......kanskje, og i løpet av kvelden ble det tid til både god mat, flott musikk og masse prat om "vårt" London.

Jeg satt ei stund og kjente at jeg nesten var litt misunnelig på den eldste søsteren, hun som var i ferd med å avslutte sin første dag i London. Tenk å kunne vandre rundt i Hyde Park og Kensington Gardens for aller første gang, lytte til Big Ben, se de fantastiske svarte duskeluene til The Queen´s Guard utenfor Buckingham Palace, be med korguttene i St.Paul´s under Evensing, oppleve Selfridges, spise fish&chips i en av byens titusener av puber, kjøre svart London drosje, sitte helt foran oppe i en rød dobbeldekker-buss.......

 

Jeg var 16 første gang jeg besøkte London. Tilbragte deler av sommerferien på språkskole sør i England, og hadde to turer inn til hovedstaden i løpet av kurset. En kveld for å gå på musicalen Jesus Christ Superstar, en dag for sightseeing. Tre år senere kom jeg tilbake sammen med ei venninne, tre år deretter på bryllupsreise, og siden har det bare fortsatt og fortsatt.  Jeg har aldri telt hvor mange ganger jeg har vært her, hva er poenget med det? Men jeg har sett "det meste". 

Jeg tror egentlig ikke at jeg er så misunnelig på førstereis-søsteren likevel. Nå har jeg jo sett alt jeg "må" se, og dermed kan jeg kose meg med å oppleve London bak turistfasadene. 

Som å plukke frø i urtehagen i Greenwich, finne en bortgjemt bokhandel i en kanalbåt i Little Venice,  gå meg vill i et område av London jeg aldri har vært i før for så å finne tilbake til kjente trakter som jeg visste var rundt neste sving.......osv, osv, osv.

 

Jeg har forresten aldri vært oppe i London Eye. Og ikke har jeg planer om å gjøre det heller......... det er jo så utrolig mye annet å oppleve her!

 

Den ekstra dagen

@brittarnhild

Hvor ofte har jeg ikke drømt om det, en ekstra dag. En dag som er bare min, en dag til å gjøre alt og ingenting, alt det aldri blir tid til i gjennom uka. Etter timer med frustrasjon på Værnes i går måtte vi bare innse at det var absolutt ingen mulighet til å komme seg til London den dagen. Litt av et antiklimaks å dra tilbake til Sandfærhus, hente bilen og kjøre hjem. Hva i alle dager skulle vi gjøre nå? Vi hadde liksom alle muligheter, men ingen ting fristet. Vi skulle jo vært på flyet til London. Vi skulle tatt Heathrow Express til Paddington Station. Vi skulle vandret de to hundre metrene det er fra Paddington til hotellet. Vi skulle sjekket inn, åpnet koffertene og hengt opp litt klær. Vi skulle gått ut, hånd i hånd over til den gamle puben rett over gata. Vi skulle spist fish&chips. Vi skulle lagt oss tidlig, trøtte etter en lang reise. Så skulle vi stått opp, spist St.David´s Hotel´s fantastiske engelske frokost og etter hvert vandret over til Little Venice og tatt båt til Camden Town.

 Men så satt vi der da, to mutte sjeler, i en sølvgrå Peugeot på vei fra Værnes tilbake til hus og hage på Huseby. "Det er jo en ting vi kan gjøre nå mens vi er på farten da" kom det etter hvert fra Terje, "Vi kan hente fisken og osten." Vi overnattet nemlig på Sæterstad Gård i sommer, hos Siri Kobberrød og mannen Knut. Maten der var så fantastisk at vi bestilte både ost og fisk som skulle komme til Trondheim i løpet av høsten. Rett før vi drog ut til Værnes hadde vi fått telefon med beskjed om at ei kasse med diverse oster og både varmrøkt og kaldrøkt røye ventet på oss hjemme hos moren til Siri.

Siri og storesøsteren Nina vokste opp i nabohuset vårt i Blåklokkeveien. De flyttet da vi kom i tenårene, og etter det hadde vi ikke sett hverandre, før jeg møtte Siri igjen på Sæterstad. Vi ringte til moren til Siri for å høre om det passet at vi kom innom og hentet maten, og ikke lenge etterpå satt vi ute i sola i en av Trondheims mest fantastiske hager, drakk kaffe og spiste plommer sammen med mor Kari og Nina som tilfeldigvis var på besøk. Det ble masse prat om hage, om gamle dager og om hvor vi er i livet nå, 40 år etter.

 

Resten av kvelden, som slett ikke ble så verst, med blant annet steinbakt pizza på Webergrillen, kjente jeg at det ene barndomsminnet etter det andre dukket opp. Døren til London hadde lukket seg, i alle fall akkurat da, men en helt annen dør, som hadde vært låst lenge, åpnet seg på fullt gap.

 

Så ble det en god dag tross alt, og vi har tro på at vi skal komme oss til London......i løpet av noen timer. Og er vi heldige rekker vi både den planlagte middagen og teaterforestillingen i kveld.

 

Matkupong de lux.

@brittarnhild

Vi kom ut på Værnes en stund etter lunsj i dag, fulle av forventning. Tre dager i London lå foran oss som ei åpen bok. Vel, noen flere dager for meg, men Terje må hjem etter ei "langhelg" (som om tre korte dager kan karakteriseres som langhelg da,.......) Men tre dager er jo leeeenge, og vi har lagt massevis av planer.

Den første tvilen kom etter at Terje hadde gått seg en tur inne på Taxfree, og kom tilbake med følgende melding: "Frp har bestemt at om vi ikke kjøper tobakk kan vi nå kjøpte 6 flasker vin!" (som om jeg er i stand til å bære med meg en pose med seks flasker vin liksom).....men så fortsatte han: "Akkurat nå er det forresten ingen som får kjøpe noen ting, for Stockholmsflyet er innstilt" Jeg dobbeltsjekket billetten min. Joda, Trondheim - Stockholm, Stockholm- Heathrow.Den første tvilen kom, som sagt, men jeg fikk fort beroliget meg selv. Det går jo masse vis av fly til London. SAS booker oss om via Bergen eller Oslo, og vips så er vi der.

Da var klokka enda en halv time før Stockholmsflyet skulle ha gått.

Noen timer senere lengtet jeg intenst etter et sted å kunne sette meg ned. Det finnes nemlig ikke en eneste stol i innsjekkingshallen på Værnes, ei heller en benk. Da hadde vi gått fra utenlandsterminalen, "vil alle som har kjøpt noe på taxfree vennligst levere det tilbake", vi hadde funnet de innsjekkede koffertene våre, ikke på bånd to i "the domestic terminal" som oppgitt, men på bånd tre. Og de to båndene ligger jo ikke langt fra hverandre, så det var jo ikke noe problem. Vi hadde beveget oss opp på plan to for å sjekke inn på nytt, fått en sms fra SAS som ba oss ta kontakt med SAS, trukket kø-lapp, stått i kø, stått i kø, stått i kø, stått i kø, snakket med andre som også stod i kø, stått i kø, stått i kø, stått i kø.......høres ut som hakk i plata dette her, men det er bare en beskrivelse av sånn det var.........

Etter å ha sneket i køen ved å henge oss fast i armen på en av de smilende damene som jobbet der, og som heldigvis etter hvert fikk tilbåret en stor vifte slik at de slapp å besvime av varme og stress, fikk vi vite at vi var booket om til fly i morgen "og om dette medfører problemer (les: utgifter) for dere, vennligst ta kontakt med selskapet der dere har reiseforsikring". 

Det var nå blitt middagstid. Vi var sultne og Terje leste på forbrukerrådet.no at vi hadde rett på matpenger. Nytt "henge seg i armen" på en av de nå etter hvert meget varme damene som var der. "Har vi ikke rett på matpenger?". "Joda, det har dere selvsagt. Se her har dere hver deres  matkupong!" Og dermed var vi de lykkelige eiere av to matkuponger, hver på kr 100,-. Så hadde vi valget, kaffe på Starbucks eller pølse på Narvesen. Det finnes nemling ingen annen mulighet på Værnes, om du ikke da er så heldig at flyet ditt går den dagen duet skal og du kan, ved hjelp av en papirlapp som heter boardingkort, komme deg inn i det aller helligste.

Vi valgte hver vår pølse. Og jammen holdt det til to flasker farris, tre donuts og tre kiks lemon også.

 

Nå gleder vi oss til i morgen.
Kanskje kommer vi oss til London da.......

 

.....eller?

 

Londonreisedagboka mi

@brittarnhild

Å skrive reisedagbok er en av mine måter å ta vare på turene mine. I morgen reiser jeg til London, og dermed har jeg funnet fram Londonreisedagboka mi. De andre reisedagbøkene mine er ulike variasjoner av notatbøker, de siste årene sorte moleskin, men Londonreisedagboka mi er helt spesiell, Ja, jeg kan trygt si at det ikke finnes maken i hele verden.

Jeg har nemlig en gammel dansk paperback, Vandringer i London av Ebbe Sadolin. Dessverre aner jeg ikke hvilket år den ble utgitt, men jeg fant den på et antikvariat i 2009 og visste med en gang jeg så den at den var en perfekt reisedagbok. Side opp og side ned med ord og tegninger fra London, og innimellom mye luft og tomrom til mine egne reiseminner. Dermed fikk Vandringer i London en medforfatter, nemlig Britt Arnhild Wigum Lindland

 Første reise som er nedskrevet for hånd innimellom gammel tekst og tegninger er fra februar 2009. Så har jeg vært heldig og har besøkt London stadig vekk siden den gang. Både alene og sammen med en og to døtre.

Jeg skulle egentlig ha pakket nå, men i steden sitter jeg her og leser om tidligere reiser, og drømmer meg til denne byen over alle byer.....jada, jeg vet det er mange av dem, men akkurat i kveld er det ingen tvil, byen over alle byer er London.

London, med sine mange parker, musicals og teaterstykker, konserter og bokhandlere, dobbledeckere, The Tube, Royal Albert Hall og små, intime barer, Portobello Market og Camden, National Gallery, V&A og Tate Modern. Utflukter til Hampstead Heath, Greenwich, Richmond og Kew Gardens, Båtturer på travle Themsen eller mer stille opp forbi Little Venice. Oppdagelsesferd i  British Museum og operamatine på Sarastro i Drury Lane.

Ikke godt å si hva reisen vil bringe med seg denne gang, men forventningene er store......

 

........men nå MÅ jeg altså starte pakkingen.

 

Opp av søpla med den…..

@brittarnhild

Jeg våknet som vanlig tidlig og spiste en rask hotellfrokost. Møtet skulle ikke begynne før ti, så jeg hadde god tid både til å sette meg på en kaffebar med en cappuccino for å lese gjennom møtepapirene, og til å vandre litt rundt i byen. Og da, rett rundt hjørnet for hotell Bristol hvor jeg skulle, så jeg et fortau fullt av blomster. "Å, en åpen blomsterbutikk på mårran. Dit må jeg innom en tur". Ikke visste jeg at Finn Schjøll hadde mer en en blomsterbutikk i Oslo, men nå har jeg altså lært at han har hele tre stykker.

Mens et litt mørkt men svært fristende inngangsparti drog meg inn i butikken, kikket jeg på klokka og fant ut at 15 minutter kunne jeg godt bruke her utan at jeg kom for seint på møtet. Jeg skulle ikke kjøpe noe, for blomster er jo så tungvint å ta med seg på fly........men en liten titt måtte jo være helt ok.

Så oppdaget jeg plutselig at jeg kunne da godt kjøpe blomster jeg, dusinet fullt, ja faktisk hundrevis av dem. På vei inn fant jeg nemlig ei bok, "Finns metode Gjødsel til planter & sjel". ei bok full av ord, bilder av blomster og bilder av Finn. Jeg kikket på klokka igjen og kjente meg akkurat som Ole Brum: "klokka er akkurat tidsnok til en liten matbit å kjøpe en gave til meg selv..... eller hva var det nå han sa da. Klokka var i alle fall akkurat.

Jeg plukket med meg boka og tok den med inn i butikken for å sjekke prisen. "Skal det være en gave?" spurte hun som jobbet der. "Ja, en gave til meg selv" smilte jeg tilbake. "Å, så søtt, men vet du hva, da skal jeg pakke den inn litt finere for deg, denne cellofanen har blitt så stygg!". Før jeg visste ordet av det hadde hun klippet av det vakre brune silkebåndet med Finn Schjøll i gullskrift og kastet både det og cellofanen i søpla. 

"Å nei" ropte jeg, "du må ikke ødelegge og kaste det vakre båndet" 
"Ikke vær redd, jeg skal pakke inn boka på nytt og selvsagt skal du få nytt silkebånd på". Med raske hender pakket blomsterdamen den inn, og begynte så å lete etter rullen med silkebånd. Som ikke var noen steder. "Jeg hadde den da i går" mumlet hun, og smatt inn på lageret. Ikke før hadde hun forsvunnet inn der før jeg så meg raskt rundt, fant ut at jeg var helt alene i butikken, plukket opp det oppklipte silkebåndet fra søpla og puttet det i sekken min.

Etter ei lita stund kom blomsterdamen tilbake, tomhendt. "Jeg finner ikke rullen med silkebånd jeg, men ikke vær lei deg, du skal i alle fall få med deg det som jeg kastet"

...........Oi. Jeg rødmet og stotret fram "Vet du, jeg har faktisk allerede tatt båndet du kastet jeg, og lagt det i kofferten min......."

Haha, vi fikk oss en god latter begge to, og med ett lå silkebåndrullen der rett foran oss.

Dermed fikk gaven ekstra masse brunt silkebånd med gullskrift rundt seg, og enda var det fem minutter igjen før jeg måtte gå. Fem minutter til å snakke varmt om denne fantastiske blomstermannen, Finn Schjøll, og til å dele blomsterminner fra andre steder og andre byer. Tage Andersen i København for eksempel.

Og da jeg vinket farvel, med en liten blomsterkniv med Finn Schøll på som ekstragave fra blomsterdamen til meg, husket jeg på å si "Hils Finn fra @akeleiehagen da!"

 

Finn følger meg nemlig på instagram. Jada, jeg vet at han følger mange, utrolig mange, og enda flere er det som følger han. Men han har altså kommentert bildene mine både en og to og enda noen flere ganger :-)

 

Møtet er over. Jeg er tilbake i Trondheim, og jeg har akkurat pakket opp gaven min. Det var nemlig akkurat tid for gaveoppakking nå.......så det så!

 

Klar til å ta av

@brittarnhild

Det er vanskelig å spå, især om fremtiden. Og godt er det i grunnen. Etter en lang vinter og vår med sykemelding av ulik grad på grunn av en kronisk greie som jeg bare må lære meg å leve med, er jeg tilbake i full jobb. Enn så lenge. Ikke vet jeg hva morgendagen bringer, ikke vet jeg hvor neste år tar meg. Men akkurat nå gjør det ikke så mye. Jeg er nemlig på en todagers jobbtur til Oslo for å lære noe nytt. Møter nye mennesker, tar i bruk ny kunnskap. Ikke at det er så veldig komplisert i grunnen,  ikke direkte utenfor komfortsonen min heller. Og hva det betyr av oppgaver i framtiden har jeg ingen peiling på. Men nytt er det, og spennende er det.

Og så er det jo sånn da at når jeg først er i lufta er det godt å få luftet vingene skikkelig. Dermed ble det både en ettermiddag med besøk i noen av Oslos litt mindre kjente bokhandlere, og en kveld med middag med to gode venninner.

Og i morgen er det ny dag med ny kunnskap.

 

Så kan fremtiden spå seg selv. Jeg har nok med dagens glede jeg.