@brittarnhild
Elefantsafari
Jeg hadde knapt landet i hovedstaden Katmandu før jeg var på vei videre. Videre sørover mot nasjonalparken Chitwan. Dagene mine i Nepal er delvis sammen med en gruppe misjonsrådgivere fra Den norske kirke, delvis på egen hånd for å oppsøke HimalPartner-prosjekter. Misjonsådgiverne hadde allerede vært flere dager i landet da jeg ankom, og omtrent samtidig med at jeg landet, var de allerede på vei ut av Katmandu. Tanken var at jeg skulle rekke samme fly som dem, og det gikk …….nesten. Jeg ble plukket opp på flyplassen av Buddhi, en nepaleser som har lang erfaring i å ta seg av nordmenn på reise. Vi mer eller mindre løp fra den internasjonale flyplassen over til den lokale, men nei, vi ble for seine. De andre var allerede om bord i flyet da vi kom og gaten var lukket.
Så ble jeg isteden kjørt til Greenwich Village Hotel, basen vår i Katmandu, for å vente på neste fly. Jeg fikk sette fra meg kofferten, jeg fikk et stort håndkle og kunne tilbringe formiddagen ved bassenget. Og skrev i dagboken min: nå sitter jeg ved et av bordene ved bassengkanten. Har spist momo, en slags dumplings, som i følge kelneren er det mest typisk nepalesiske jeg kunne velge. Har prøvd å hvile litt, men det er ikke lett når det eneste kroppen ønsker er å strekke seg ut på ei god, norsk seng
Ble etter hvert hentet og kjørt tilbake til innenriksflyplassen. Der hadde jeg veldig god tid, og mens jeg satt der og ventet sier plutselig den unge mannen som sitter ved siden av meg:
”Where are you from?”
”From Norway” svarer jeg smilende.
”Where in Norway”
”A city north of Oslo called Trondheim.”
Så viser det seg at Suresh Pondel, som han heter, har studert i Trondheim, og jobber for tiden med å få stipend slik at han kan komme tilbake og ta doktorgrad. Han kjenner godt de som driver Nepalgruppa i Trondheim, og kan fortelle at han faktisk har vært på et av møtene i gruppa for å presentere studiene sine.
Flyturen var en opplevelse, som jeg forresten til dels sov meg gjennom. Da jeg kom ut til flyplassen var det enda for tidlig å sjekke inn, så jeg satte meg ned for å vente. Spent, dette opplevdes jo tross alt som litt i utkanten av komfortsonen, å reise helt alene i et land så langt, langt vekk fra Norge. Men jeg trengte slett ikke bekymre meg. Som europeisk middelaldrende kvinne med stor, grå hårmanke var jeg godt synlig, og da innsjekkingen endelig åpnet kom med en gang en ung mann bort til meg for å vise vei.
Inne i selve avgangshallen var det ny venting. Billettene hadde farge ut fra hvilke fly vi skulle reise med. Min var grønn, så det viktigste jeg hadde å gjøre var å prøve å følge med de andre med grønne billetter og se hva de gjorde. Og jeg hadde slett ikke trengt å gjøre det en gang. Avreise var satt til 16.10 og rett før klokka fire ble jeg vinket fram og kunne gå ut i den lille bussen som fraktet oss ut til flyet.
Flyet, et lite propellfly med plass til 20 passasjerer, stod klart, her var det bare å finne seg en plass. Jeg fikk sete helt foran og så rett inn i ryggen på flygeren. Dessverre ble døren lukket da turen startet, men da sovnet jeg, med ryggsekk og fotobag i fanget og beina godt sammenfoldet under setet, så jeg ville ikke fått med meg så mye uansett.
Framme på flyplassen i Bhairahawa ble jeg i grunnen litt usikker på hvor i verden jeg egentlig var. Jeg hadde ikke funnet stedet på kartet mitt, men det var jo hit det var kjøpt billett til meg, så jeg måtte jo bare tro at det var rett. Det virket nesten helt øde utenfor flyplassen, men det stod heldigvis en taxi der. Jeg viste fram en lapp jeg hadde hvor det var skrevet Hotel New Era, Butwan, og siden sjåføren smile og nikket, kunne jeg senke skuldrene, da kunne jeg i alle fall ikke ha landet helt ute på viddene. Og snart hadde jeg både fått kjørt en liten time gjennom dette spennende landet, møtt de andre, spist middag og fått tildelt rom. Oppdaget forresten fort at hotellsenga var omtrent like hard som om jeg hadde ligget rett på gulvet. Men jeg har vært på reise før og visste råd – tok pleddet som lå over senga og brettet det i to, over det la jeg to sofaputer og så brettet jeg lakenet over det hele. Det fungerte utmerket, og jeg sov som en stein. Og kunne med et smil dele min ”oppfinnelse” med en gjeng svært trøtte rådgivere neste dag.
Du verden så godt det var å våkne opp, full av eventyrlyst, og vite at nå var jeg jammen endelig i Nepal. Drømmen var gått i oppfyllelse, faktisk gikk den i oppfyllelse der og da. Jeg møtte de andre nede ved resepsjonen, som også var frokostsal. Frokosten var enkel, en omelett stekt som en pannekake, tynt, søtt, hvitt brød, og en kopp svart te. Det tok den unge mannen som serverte oss lang tid å finne ut rett antall kopper te og kaffe uten og med melk og sukker, men etter adskillige forsøk satt vi alle med den drikken vi hadde bestilt.
Så var det, for min del, endelig tid for første prosjektbesøk. De andre i gruppa, Jostein, Jo, Vetle, Knut, Åslaug og Hilde Gunn hadde allerede rukket flere besøk i Kathmandu, og også et par her i Butwan dagen før. UNM, United Mission to Nepal, som er hovedsamarbeidspartneren til HimalPartner, har et regionkontor i Butwan, og dit drog vi nå for å få en innføring i arbeidet de driver i regionen, og særlig høre om et freds- og forsoningsprosjekt som støttes av HimalPartner, Peace Attainment through Community Engagement. Sittende i en stor ring på gulvet fikk vi høre om hvordan et langvarig tålmodighetsarbeid for å skape fred mellom to folkegrupper, såkalte ”fastboende” og ”inntrengere”, har båret frukt slik at folkene nå lever mer eller mindre fredelig side ved side i samme landsby. Alle vi møtte, og alle som jobbet med prosjektene her var lokale innbyggere. Joda, dette er det virkelig mening i å støtte.
Men nå hadde det vært nok arbeid for ei stund for resten av gruppa, nå var det tid for et av turens høydepunkter, elefantsafari i nasjonalparken Chitwan. Først en tre times biltur vestover. Jeg var heldig og fikk sitte i forsetet sammen med reiselederen vår Jostein. Både hadde jeg god utsikt rett ut frontruta, og i tillegg benyttet jeg anledningen til å få Jostein til å fortelle, både om sine mange år i arbeid for HimalPartner, gjennom et opphold i Nepal for mange år siden og gjennom styrearbeid hjemme i Norge, og også om Himalaya Reiseklubb hvor Jostein er aktiv både som administrativ leder og som reiseleder. Neste høst skal han forresten arrangere en tur til Tibet. Den turen skulle jeg gjerne vært med på!
I utkanten av nasjonalparken ble vi innkvartert i små bungalower. Et svømmebasseng i hagen så ikke ut til å være særlig flittig brukt, men jeg var rask til å skifte til badedrakt, og fikk en god svømmetur før middag.
Neste morgen var vi tidlig opp. Faktisk hadde jeg satt vekkeklokka på fem i et tappert forsøk på å få med meg soloppgangen over Himalaya halv seks. Chitwan ligger langt sør i Nepal, på grensa til India, og det er langt opp til fjellene. Men med den ekstreme høyden de har kan de sees over enorme avstander. Vel og merke så sant det er klarvær, og det var det ikke denne morgenen. Tvert imot, da jeg kom ut ble jeg møtt av regn og gråvær. Jeg gikk bortover veien til der vi hadde fått vite at det skulle være mulig å skimte fjellene, men møtte bare lave, våte skyer. Tok et par bilder likevel, av gråværet. Kanskje ville dette ble ”det eneste glimtet” av den berømte fjellkjeden?
Så var det avgang til nasjonalparken og elefantsafari. En buss kom og hentet oss og kjørte oss inn i parken. På veien kjørte vi forbi flere og flere elefanter og elefantpassere som tydeligvis var på vei til plassen der safariene starter. For noen fascinerende dyr! Men så store. Så enorme.
Elefantpasserne så ut til å ha full kontroll der de klatret opp og ned på dyrene for å gjøre dem klare til ridning, men vi ble fortalt at det å være elefantpasser slett ikke var noe ufarlig yrke. Med jevne mellomrom, sånn en gang i året omtrent, ble et dyr irritert på passeren, og det fikk som oftest en dødelig utgang, for elefantpasseren.
Og så lita som kassen på elefantryggen var da. Kunne det virkelig være plass til fire personer i den? Til og med om bittelille, store meg var en av de fire? Nei, dette føltes rett og slett langt utenfor komfortsonen min. Skulle jeg rett og slett gi meg mens leken enda var god? Reiseleder Jostein visste heldigvis råd. Vi er åtte i gruppen vår, altså fire av oss i hver kasse, men siden Jostein har tatt denne turen mange ganger før, valgte han å stå over for heller å ta en kopp te og slappe av litt. Dermed ble vi bare tre i den kassen jeg skulle sitte i. Og godt var det. De fire andre hadde problemer nok med å få plass i sin kasse.
Vel plassert i kassen, og med spørsmålet om jeg noen gang ville komme meg ut av den igjen, skjøvet langt bak i bevisstheten, var det bare å holde seg fast, nå var det ”jungelens lov” som gjaldt. Og for en fantastisk tur det ble! Jeg tror jammen jeg satt og smilte hele veien. Vi så verken leoparder eller krokodiller, men kom helt på kloss hold av to nesehorn, vi så flokker med hjort, en enslig ape og massevis av fugler og sommerfugler. Det var mange elefanter ute denne dagen, men parken er stor, så underveis delte vi oss i mindre grupper, av og til gikk vår elefant en tur helt på egen hånd. Og der jeg satt med beina dinglende over rompa dens, og med ryggen mot de andre, kunne jeg nesten få en aldri så liten følelse av at jeg var ute på det store eventyret helt på egen hånd. Dessverre gikk morgenen så alt for fort, elefantene fant tilbake til utgangspunktet, og på et eller annet vis kom jeg meg ut av kassen på egen hånd
::::::::::::::::::::
Litteratur:
Bergh, Mirjam: Ingeborg Skjervheim, Mor til tusen.
Bergh, Mirjam – Hilsen fra Bethesda, Fellesbrev som sendes ut på epost
Bibelen
Britt-Arnhild´s House in the Woods: www.brittarnhildshousinthewoods.typepad.com, søk opp kategorien Nepal, eller Himalaya and Beyond
David-Neel, Alexandra: My Journey to Lhasa
HimalPartner www.himalpartner.no
::::::::::::::::::::::::::::::::::
Til deg som leser dette reisebrevet – jeg utfordre deg til å gi en gave til HimalPartner.
Send HIMAL75 til 2434 og gi 75 kroner, eller HIMAL200 til 2435 og gi 200 kroner.
Eller bruk konto nummer 3000 15 47107
Og vil du vite mer om sjelesorgsenteret Bethesda, så ta kontakt med meg. Jeg jobber med å prøve å få til en givertjeneste/et vennskapssamarbeid knyttet til dette viktige arbeidet
Comments