@brittarnhild
Hun strikker litt, men får vondt i fingrene. Kjenner en lengsel etter å skape noe med farger, quilte, veve, brodere, men vet at det ikke lenger er hennes greie, og finner isteden næring i Charlotte Lyons "housewrenstudio"-bilder på instagram. Leter etter ordene, og vet, håper, tror at de skal skape fagerike malerier. Blogger små akvareller, er noen ganger fornøyd, andre ganger vet hun at det er noe som mangler. Men hun fortsetter ufortrødent videre. Kanskje litt for ufortrødent?
Det er det store maleriet hun drømmer om. Det store maleriet hvor fargene fanger deg, suger deg inn, inn, inn. Ikke inn i det store svarte hullet, men inn i sommerlandet. Fargelandet. Inn dit hvor svarene finnes, inn dit hvor himmelen skapes over undringen, hvor mening finnes, hvor det gror i sporene.
Lerretet står klart. En krukke med pensler i ulike tykkelser. Noen så slitte at de nesten ikke har hår igjen, andre med et tykk, moden bust. Overmoden nesten. Paletten bærer preg av flittig bruk. Er skylt ren gang på gang men noen fargerester lar seg ikke fjerne. Malerskrinet er åpent. Det er ikke nytt, men heller ikke veldig gammelt. Noen farger er knapt tatt i bruk, andre er snart klare til å skiftes ut.
Hun står lenge å ser på den gråblå hollandske krukka med pensler. Plukker opp en av dem, nøler, setter den tilbake igjen. Plukker opp enda en, lar fingrene gli over busten, suger på den for å kjenne smaken av farge. Setter også den tilbake. Endelig, der finner hun den hun har lett etter. Hun holder den, kjenner kulden fra det umalte treet, varmer den inne i hånden. Dypper busten i vannglasset og ser at vannet får en svak, litt utydelig farge. Så var ikke penselen rengjort fra forrige gang. Hun smiler. Er fornøyd. Penslene skal inneholde livet. Det levde livet. Smilerynkene rundt øynene blir dypere. Hun strekker hånden med penselen bort til malerskrinet. Fyller den med blå farge.
Varsomt drar hun penselen over lerretet. Som om det er kinnbeinet til sin elskede hun kjærtegner.
Comments