@brittarnhild
En ufrivilllig pause kan være en utfordring. Det var ikke akkurat slik jeg hadde planlagt det. Kalenderen er full og jeg har mistet kontrollen over den. Med ett har jeg tid. Tid til å sitte ned og høre gresset gro.
Jeg er satt på sidelinjen for en periode. Noen dager? Uker?
Jeg vet ikke.
Men jeg vet at dagen i dag er min. Og dagen i dag er like verdifull enten jeg følger en stram timeplan eller jeg sitter på en stol i hagen, hvor vårsola endelig tar skikkelig tak og nesten når sommervarme. Med et hekletøy mellom fingrene. Blått og grønt garn skal bli til et hageteppe av bestemorsruter, til kjølige utedager. Uferdig ligger det over beina og fanget mitt og gir varme. Det har slett ingen hast å gjøre det ferdig.
Jeg kjeder meg ikke, men kjenner at jeg kjemper mot følelsen av å være uproduktiv.....som om det å henge i stroppen hele dagen per definisjon er produktivt? Mulig at det er det, det kan iallefall være det. Men her jeg sitter kjenner jeg at jeg lever. Lever like jublende frydefullt som de to kjøttmeisene som synger duett oppe i toppen av rogna. Lever like intenst som de første røde, kjøttfulle skuddene til klosterpeonen som sprenger seg opp gjennom jordskorpa. Lever like varmt og strålende som sola som feirer den første sommerdagen. Lever like intenst som sommerfuglen som akkurat har krøpet ut av puppen.
Hekletøyet får ligge. Likeså boka som ligger oppslått med boksidene ned på hagebordet foran meg. Jeg har viktigere ting å ta meg til.
Jeg skal puste inn selve livet.
Comments