@brittarnhild
Hestehoven, eller leirfivelen som vi kalte den, var den første som kom opp da snøen begynte å smelte. Små gule soler, strålende fargeflekker rett opp fra grå leirjord. Ruth og jeg plukket først en blomst, neste dag en bukett og så tok vi med oss hver vår bærepose og gikk ut og plukket den full. Her var det jo leirfivel over alt. Etterpå kom hvitveisen, så vårkålen, som vi trodde var bekkeblom og kalte den det, og de vakre gullstjernene. De fant jeg forresten flest av i mormors store, gamle hage. Buketter med tynne stilker i en svett barnehand. Mormor som fylte vann i et gammelt syltetøyglass, satte blomstene oppi og satte glasset midt på kjøkkenbordet. Og så gikk det slag i slag, løvetann, fioler, kløver, og alle de jeg ikke kunne navnet på, enda.
Minnene flommet mot meg i dag da vi gikk langs smale stier midt inne i den vakreste grønnfargen som finner.
Det er 1.mai. Det er vår.
Sein vår i år. Kanskje derfor den føles ekstra kjærkommen.
Jeg oppdaget stiene mellom Nedre og Øvre Leirfoss i forrige uke, og inviterte Terje med på en tur dit i dag. Med termos med kaffe, en kvikklunsj på deling, hver vår kanelbolle. Og kikkert og fotoapparat så klart. Jeg oppdaget stiene i forrige uke, da jeg egentlig skulle til friområdet ved Nedre Leirfoss for å se etter fugler og blåveis, men så var parkeringsplassen full, absolutt helt full, og jeg kjørte opp til demningen og parkerte der i stedet. Der oppdaget jeg at det gikk en sti inn langs elva, og ikke en hvilken som helst sti, her var det rett og slett et naturreservat. Spennende!
Hadde ikke tid til en lang tur da, men i dag kom vi oss litt dypere inn i skogen. Inn i det som minnet meg om min barndoms skog. Et lite område rett ved der vi bodde, i Blåklokkeveien. Lite område skjønner jeg nå, men den gang var det stort, mer enn stort nok for ei lita jente som gikk på ski om vinteren, plukket blomster om våren, laget stier og gjemmesteder i villbringebærkrattet om sommeren, satt på hver vår stubbe og pratet om livet med venninnene om høsten.
Vårskogen i dag var full av hvitveis og vårkål, og så denne vakreste av de vakre grønnfargen, løv som spretter.
Fullt av lyder var det også, kjøttmeis, svarttrost, gulspurv som telte til sju på sin karakteristiske måte, tre kråker som febrilsk sloss med en ørn. Nede ved elva var en fisker ute i en gummibåt og drømte om storlaksen, mens to hjemkomne linerler vippet rundt.
Recent Comments