Blåklokkeveien

Portrett av en bestemor

@brittarnhild

Etter videregående jobbet jeg et år i barnehage, "oppdaget" barnetegninger, lærte et nytt ord; hodefoting, og forelsket meg i de herlige strekene ungene satte på papir. Senere tok jeg lærerutdanning og lærte blant annet om skolebarns tegneutvikling. Interessant nok det, men det var, og er fortsatt, strekene fra barnet for første gang skjønner at det kan overføre bilder det har inne i hodet til papiret, som fascinerer meg mest.

I 1982 fikk vi vårt første barn. Sånn omtrent et år senere ga vi han de første fargene og jeg begynte å samle på "tegningene" hans. Skrev når og hvor og hva  et eller annet sted på tegningen, og satte de inn i plastmapper og perm. Har den permen enda. Må bekjenne at jeg ikke fulgte opp dette da barn to og tre og fire kom, men om jeg ikke var så systematisk, så har jeg da fortsatt mange av tegningene deres også.

Nå har vi barnebarn som har begynt å tegne, og dette portrettet av meg falt jeg pladask for. Øynene, munnen nesen, jada, men se den lange kjolen da. Jeg går veldig ofte i kjole, og sjekk det håret! Jada, jeg har langt hår, og har ikke fått klipt det på lenge pga korona og smittevernregler.

Foto av barn og barnebarn er kjære skatter, likeså det å skrive med små historier. Men det aller beste er å ta vare på barnetegningene deres :-)

 

Legenden om da gulspurven lærte å telle til sju

@brittarnhild

Da Gud begynte å bli lei av at alle kom til ham med sine klager, bestemte han seg for å ta seg en tur rundt på jorden for å se med sine egen øyne om det virkelig stod så dårlig til med det han hadde skapt.

Han vandret rundt i lenge og lengere enn langt. Til bygd og by, ned i daler, opp på fjell. Østenfor sol og vestenfor måne.

Altfor mye snø sa rådyret, jeg må ned til bygda for å finne noe å spise.
Ingen fugler som bygger rede mellom grenene mine, sa grantreet
Ingen mygg som danser på vannflata, sa fisken, vi finner ikke mat
Ingen meitemark som gjør jorda porøs sa bonden, kornet vil ikke gro
Ikke noe regn som veter jorden og gir røttene våre å drikke, sa solbærbuskene
Ingen sol som gir meg farge, sa jordbæret
Ingen varme, sa kvinnen, leddene mine verker i det kalde, våte været

Samme hvilken vei Gud gikk, samme hvem han spurte, overalt lød klageropene.

Gud ble mer og mer sliten, sola forsvant bak skyen, det begynte å mørkne og det ble kaldt, han var sulten og tørst men kunne ikke finne hverken mat eller drikke. Tilslutt kom han til en stein hvor han kunne hvile rygg og nakke, og han satte seg ned i håp om å få sove. «Kanskje kan jeg drømme som Jakob» sa Gud til seg selv, «kanskje kan jeg i drømmen få vandre opp himmelstigen og slippe vekk fra all jordens klage»
Men Gud fikk ikke sove. Noen kvitret så lystelig……..tui,tui,tui,tui,tui,tui, tui, tui, tui. Lød det, tui,tui,tui,rui,tui,. Gud ble irritert, han ville sove. Han ville drømme om noe vakkert, om glede og skjønnhet. Men fuglen fortsatte, tui, tui, tui, tui, tui, tui, tui, tui, tui

Gud satte seg opp. På en grein rett over han satt en liten gulspurv. «Hvorfor synger du så lystelig?» spurte Gud. «Alle andre på jorden ser bare dens feil og mangler. Hvilken grunn har du til å synge?»
«Skulle ikke jeg synge?» svarte gulspurven, «tui, tui, tui, tui, tui……. Her er jo så mye glede. Solen varmer meg om dagen, månen lyser for meg om natten, kona mi ligger på sju små egg som snart skal bli verdens vakreste gulspurvunger, morgenduggen gir meg drikke, insekter og meitemark gir mat nok til både meg og hun som ligger på eggene, vinden svaler…………… skulle ikke jeg synge? Hva annet kan jeg gjøre når hjertet mitt er så fylt av glede og takknemlighet at det nesten sprenger brystet mitt. Skylle ikke jeg synge? Tui, tui, tui, tui, tui»

Gud satte seg opp. Med ett så han lyset, med ett så han skjønnheten. Med ett så han at det han hadde skapt var godt.

«Kjære lille gulspurv Du har åpnet øynene mine. Måtte sangen din bli til velsignelse for hele verden. Sju ganger sju velsignelser. Nei sytti ganger sju!»

Gulspurven kjente en varme bre seg i den lille kroppen sin. Den flakset med vingene og fløy til værs: «Tui, tui, tui, rtui, tui, tui, tuuuuuuuuu. Tui, tui, tui, tui, tui, tui, tuuuuuuuuuu. En, to, tre, fire, fem, seks, sjuuuuuuuuuu»

 

Den første snøen

@brittarnhild

Det begynte å snø i går kveld, etter at det ble mørkt, så det var først i dag jeg kom meg ut for å nyte, kjenne, smake på et snøfnugg, og ta bilder. Så har det snødd og snødd i hele dag, og blitt vakrere og vakrere.

All snøen gjør det vanskelig for fuglene å finne mat, noe som merkes godt i fuglerestauranten. I tillegg til alle de vanlige fuglene har det vært en flokk sidensvans her i dag, og gulspurven kom for første gang på mange måneder. Så er det ingen hemmelighet at min absolutte favoritt blant småfuglene er rødstrupen. Vi har minst ett par som både hekker og overvintrer bak i hagen. Det er slett ikke hver dag vi ser dem, men i dag har en av dem hoppet rundt i hagen og spiste frø, og gitt meg glede.

Det er blitt mørkt nå, og jeg har tatt fram den boka som hører til akkurat denne dagen, The Little Book of Snow av Sally Coulyhard. Så nå skal jeg sette meg godt tilrette, legge beina høyt og kose meg med litt snøfortellinger.

 

Her kunne jeg smile lenge

@brittarnhild

Jeg gruer for vinteren. Vel, ikke selve vinteren egentlig, men all isen og alt det glatte som følger med. Det å stolpre seg fram på blankisen med "livet som innsats", eller i alle fall armer og bein og hofter og jeg vet ikke hva som innsats. Vi er snart midt i november og denne forhatte stålisen kan i grunne dukke opp hver dag som helst. Det har vært flere frostnetter de siste ukene, men ingen snø og dermed ingen is heller. Litt glatt på asfalten i dag tidlig, men ikke verre enn at jeg "stod han av".

Og mens dag etter isfri dag går sin gang, mange av dem fulle av sol attpåtil, benytter jeg sjansen til fantastiske turer i marka. Jeg har vel slått meg til ro med at det ikke blir flere nye vann å besøke nå i høst, jeg har da kommet lenger enn jeg trodde på dette målet mitt om å besøke alle Bymarka vann, dammer og tjern, men jeg trenger jo ikke slutte med markaturene mine for det.

Så dermed drar jeg tilbake til gamle, kjære vann, hvor jeg har vært mange ganger før.

I dag ble det Lauglovatnet.

Hadde egentlig en liten plan om å gå videre opp til Velikvatnet og enda videre til neste vann, men da jeg kom til Lauglovatnet akkurat da klokka viste tid for formiddagsmat, det var ledig der jeg gjerne sitter og spiser, og strikker, og leser og skriver, og lytter og ser og nyter og smiler, så ble jeg rett og slett sittende der. Her kunne jeg smile lenge.

Og tenk, da jeg kom lå det en legende der og ventet på meg. Jeg trengte bare å ta opp dagboka mi og skrive den ned.

Kanskje ber den om å bli delt her en dag, kanskje gjør den det ikke.

 

Det var det året det var så bratt

@brittarnhild

Økt terrorberedskap, valgsirkus, økende koronasmitte og kraftig innskjerping av smittevernregler. Det er krevende tider, et bratt år på så mange måter. Vi har i dag fått en svært tydelig beskjed fra Erna Solberg og regjeringen om å holde oss mest mulig hjemme, møte så få personer som mulig. Smitten sprer seg raskt i samfunnet og det er en bekymring for hvor mye helsevesenet kan tåle. Ja, det er et bratt år.

Jeg sitter i godstolen med strikketøyet i fanget. Ute har småfuglene det travelt i foringsautomatene, det blåser kraftig og skyene farer over himmelen og lager spennende mønstre og formasjoner. Det er pressekonferanse om koronasituasjonen på NRK. Jeg burde ha slått av etter den første informasjonen, men blir sittende og lytte til spørsmål og svar. Og kjenner at mismotet er i ferd med å ta meg. Mor ringer og vi ble enige om ikke å dra på konsert med Trondheim Symfoniorkester i morgen kveld, selv om vi har gledet oss lenge. I helga har jeg invitert mor og far, barn, svigerbarn og barnebarn på farsdagsmiddag, jeg har planlagt å servere fiskesuppe, hjemmelaget, basert på den jeg lærte å lage av svigerfar. To selskap, både lørdag og søndag, for vi kan jo ikke invitere mer enn fem gjester om gangen. Kan vi i det hele tatt invitere gjester nå? Vi rakk akkurat å feire Vidas navnefest, men hva med Leanders bursdag om en måned? Fem år, en viktig feiring for en femåring. Og hva med jula? Kan Torgeir komme hjem fra Stockholm? Vi har lenge skjønt at han må i karantene, men kan han komme hjem hit, bo i kjelleren og ha karantenen her hjem? Terje og jeg kan godt være i hjemmekarantene vi også, så lenge det varer.......

Nei, sånn kan jeg ikke bli sittende. Jeg tvinger meg til å slå av TVn, jeg tar opp strikketøyet. En flaggspett koser seg med nøtter ute i hagen. Jeg ser på blomstene jeg kjøpte til Terje i går, farsdagsblomster litt på forskudd, og jeg begynner å strikke.

Fargene gjør meg roligere. Jeg kjenner garnet gli mellom fingrene og tenker at bratte bakker kan også forseres. Ett skritt om gangen.

:::::::::::::::::::

Min ferskeste video på YouTube:

 

Først kom lyset, så kommer fuglene

@brittarnhild

Jeg innrømmer at jeg noen dager veldig gjerne skulle sover litt lenger. Men når jeg først har kommet meg opp og fått gnidd den siste søvnen ut av øynene lengter jeg ikke tilbake til senga. Tenk å få sitte ved vinduet og ta imot dagen når den kommer. Sitte i mørket først, ikke tenne lys. Se at himmel, fjell og sjø ute sakte får form, først ulike grånyanser, så kommer det blå med innslag av rosa. Sånn som her. Ulike farger hver dag og annerledes hjemme enn her på hytta.

Så skal det ikke mye lys til før de første småfuglene dukker opp, ivrige etter å finne solsikkefrø på brettet Terje har hengt på rekkverket til terrassen, og som jeg passer på å holde fylt mens vi er her.

Spettmeisen er først ute. I starten jager den gjerne vekk de andre fuglene, stor og bøllete som den er, men så virker det som om den skjønner at her er nok til alle, og tar andre slippe til.

Så kommer gjerne løvmeisen, så lik granmeis at jeg egentlig ikke klarer å skille de, trenger eksperthjelp til det, men siden det er løvmeis som har vært her før (i følge ekspertene) velger jeg å tro at det er den som kommer nå også. Ikke bare en forresten, det er mange både av løvmeis og spettmeis og de andre småfuglene som kommer og vil ha frokost.......og fortsetter å spise helt til mørket kommer tilbake.

Denne helga er det mye svartmeis, leir gjenkjennelig med en hvit flekk midt bak i den svarte nakken.

Den har det så travelt at frøene skvetter rundt den :-)

Så er det kjøttmeis og blåmeis, og andre helger både bokfink og bjørkefink og rødstrupe og dompap. I ei lang, slank furu utenfor det ene stuevinduet holder fuglekongen til, og mens det enda er skumring tripper flere gjerdesmetten rundt. Og nå har jeg ikke nevnt alle de andre fuglene som holder til i lia vår, litt avhengig av hvilken årstid det er. Jeg har ei egen bok hvor jeg noterer med alle fuglene vi ser, så jeg har oversikten :-)

"Tenk, det er krigen sin skyld, egentlig."

@brittarnhild

Tenk, så fikk vi oppleve det enda en gang, at kvelden ble avsluttet med pianomusikk av mor, denne gang et stykke av Beethoven. Mor fylte 90 i mars i år, og i over 80 av disse årene har pianoet og etter hvert flygelet, vært hennes kjære følgesvenn. Og musikk har det blitt, tusenvis av timer, til glede for familie, venner og andre.  Et av mine kjæreste barndomsminner er å ligge i senga nede på rommet mitt og kvelden og lytte til mors pianomusikk fra stua oppe i andre etasjen. Beste sovemedisin ever. 

Det var forleden kveld da vi hadde spiste kvelds mor mor og far, og mor så avsluttet kvelden ved flygelet, at hun med ett sa: "Tenk, det er jo krigen sin skyld, egentlig. Vi var jo mye hjemme om kveldene da. Pappa kjøpte et piano og alle vi fire barna begynt å ta spilletimer. John, Solbjørg og Oddrun ga seg ganske fort, men jeg fortsatte.......og har jo aldri sluttet."

Da jeg kom hjem måtte jeg sjekke i ei mappe jeg har med gamle papirer, og ganske riktig, der lå kontrakten for kjøp av pianoet, underskrevet av morfar Benjamin Kobberrød og selger Jonas Kaarbø. Pianoet kostet kr 650,- hvorav kr 300,- ble betalt kontant, resten i halvårlige avdrag som skulle betales prompte og ukrevet. Pianoet ble kjøpt den 27.januar 1938, altså ikke uker krigen som mor trodde, men rett før krigen. Morfar Benjamin var en ivrig korsanger, jeg har mange av de gamle kor-notene hans i samme mappe som jeg fant kontrakten, og jeg antar at han ønsket at de fire barna hans skulle lære å spille piano, og at det var krigsårene som ga muligheten til å ta pianotimer. 

Mor fortsatte som sagt, og hun var veldig ofte med pappa Benjamin på møter, han talte og mor spilte til sangene. Det var forresten på et sånt møte, eller rette sagt en juletrefest hvor mor spilte til juletregangen, at far, som da var en kvisete ung tenåringsgutt, tre år yngre enn mor, oppdaget den spillende skjønnheten for aller første gang. Og ble forelsket. Men det er en annen historie.

Det mor spilte for oss forrige kvelden var Andante, aus der Serenade op.8 av Beethoven. Hun spilte den en gang til mens jeg gjorde lydopptak, som jeg har fått lov til å bruke på podcasten min. Gleder meg til det.

 

Når første frostnatta kommer

@brittarnhild

 

Som julekvelden på kjerringa, sier vi, når vi synes noe kommer altfor fort, vi er jo slett ikke forberedt. Første frostnatta er enda verre, den kommer ALLTID for tidlig. Kunne den ikke bare ventet ei natt til, og ei til, og enda ei? Men nei, naturen følger sin egne rytme, og det at det er meldt mildvær igjen i moren og skal holde seg mildt en lang periode sånn at seine roser, ringblomster og blomkarse kunne fortsatt blomstringen sin et par uker til, se det bryr den seg ingen ting om.

Vi har hatt det travelt med å gjøre klar hagen for vinteren. Leirkrukker er tømt for sommerblomster, fikentre, kamelia og mengder med pelargonium er flyttet ned i kaldt rom i kjelleren, hengekrukker med jordbær er flyttet inn i drivhuset sånn at det blir tidlige jordbær på barnebarna også neste år.

Terje har sluttet tidlig på jobb så vi kan utnytte dagslyset. Jeg er jo pensjonist nå og har tid når som helst, nesten. Jeg fyller noen av de tomme leirkrukkene med ny  gammel jord fra jordfabrikken vår og setter løker. I år har jeg kjøpt ulike typer villtulipan og også flere sorter prydallium. Og så har jeg gjemt på alle løkene etter at minipåskeliljene vi kjøpte i vår var ferdig med blomstringen sin. Mange av disse løkene har jeg tatt med på hytta og satt ned i bedene der, noen planter Terje rett ned i jorda i utkanten av potetåkeren, der setter vi ned noen hver høst, men enda er det flere igjen, som får plass i leirkrukker. Høsten er alltid full av vårdrømmer :-) Krukkene får plass i drivhuset, som skal stå uoppvarmet gjennom vinteren. Så blir det tidlig blomstring til våren.......er planen, og drømmen.

Sola skinner, det regner litt, og jammen er det litt sludd i regnet. Så skinner sola igjen og det glitrer i høstbergknappblomstene. Terje roper på meg. Han er bak drivhuset, ved jordfabrikken, dvs den eldste komposthaugen, og trenger hjelp. Trillebår, komposthaug, spade, hjemmelaget sold og to par hender. Snart er den store jordkassen jeg har stående under plantebordet fylt opp og det er tid for kaffe.

:::::::::::::::::::::::

Jeg er tilbake med et hageavsnitt i videoene mine nå. Her er den ferskeste:

 

Dagen for å snu primstaven

@brittarnhild

14.oktober, den dagen primstaven snus fra sommerside til vinterside, og aller første symbol på vintersiden er en vott. Dermed er 14.okotber, første vinterdag, blitt vottedagen.

Jeg har vært på tur til tre av Bymarka sine vann, nydt det flotte "vinter"været og hadde selvsagt et par votter med. For å fotografere, trengte ikke bruke vottene :-)

 

Nå er hvitløken i jorda

@brittarnhild          

Terje satt og skrollet på yr.no på telefonen sin i går kveld, og utbrøt plutselig: "oi, nå kommer kulden ser det ut til." Vi har hatt en lang, god periode med Indian Summer her, og selv om det gradvis har blitt kaldere og mindre sol de siste dagene, er jeg ikke mentalt innstilt enda på at værskifte, frost og etter hvert snø og is er på vei. Min første tanke etter Terjes lille utbrudd var hvitløksknollene mine. Det er mange uker siden jeg bestilte dem, og nå har de ligget lenge på kjøkkenbenken og ventet på utplanting. Det beste er å sette de i jorda et par uker før frosten kommer, har jeg lært, men frosten har jo føltes langt fram i tid. Så jeg har plassert dem bak i bevisstheten et sted.......helt til i går kveld. Da skjønte jeg at nå kan det ikke utsettes lenger, hvitløksfeddene må i jorda.

Kassen hvor feddene skal settes har vært klar lenge. Det vil si nesten klar. Et par grtønnkålplanter som nesten var høstet ferdig, det samme med tre mangold, måtte Gjernes først. Samt en gresskarplante som allerede hadde tatt høst. En av mangoldplantene grov jeg opp, satte den i ei potte med jord og flyttet den inn i drivhuset. Så kan det gi friste gleder enda noen uker. De andre ble strippet for blad, som skal i fryseren. Grønnkål tåler frost og kunne stått ute, men av erfaring vet jeg at det da ikke tar så lang tid før de blir spist av rådyrene, så i løpet av et par uker nå skal alle grønnkålplantene mine strippes for blader som puttes i fryseren.

Jeg har to typer hvitløk denne gang, begge økologiske. Messidor og germidour, den ene litt rødere enn den andre. Tre hvitløk av hver sort ga mer enn nok fedd til vårt bruk. Tre rekker til hver sort, åtte fedd i hver rekke, det blir nesten 50 hvitløk tilsammen det, så sant alle kommer opp da. Det ble en 5-6 fedd igjen av hver sort. De satte jeg ned i to potter som skal få overvintre i drivhuset. Vi har ikke varme på i drivhuset om vinteren, så det blir omtrent like kaldt der inne som utendørs. Men nå vårsola kommer vil det bli et helt annet klima der inne, og feddene i pottene vil få et forsprang. Jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til å kunne klippe de første grønne skuddene til våren, og strø de over en omelett.

Jobben er ikke gjort før den er behørlig notert ned. Det er jo så lett å glemme, så her blir stedet for planting tegnet opp, og jeg skriver ned hvilke sorter som er satt hvor.

Før jeg ga meg hadde jeg forresten enda en jobb å gjøre. En knoll av storflatbelg, som er spiselig, ble satt ned i ei potte. Også den skal få overvintre i drivhuset.

::::::::::

Dagens skriveri er hentet fra hagebloggen Den blå hagen på Huseby