Blåklokkeveien

Labbe labbe lauan.......

@brittarnhild

Labbe, labbe lauan,

te geitan og sauan,

så labba dei heim

så pela dei bein,

så fere dei sudre og såe.......

.......og så labbe dei atte.

 

Svigerfar, fra Moi i Rogaland, brukte å synge denne regla til barnebarna sina. Svigerfar lever ikke lenger, hadde han gjort det hadde han nok sunget den for oldebarna også. Da ville har løftet den lille ungen opp, lagt den på ryggen ned på lårene sine, tatt tak i da små føttene og "labbet" med dem mens han sang.

Å, for et kjært minne

 

Husker vi de gamle barnereglene? Tar vi vare på dem? Overleverer vi dem til nye generasjoner?

Jeg får jammen lyst til å skrive ned de jeg selv husker, de Terje husker, og kanskje spørre venner og kjente hvilke regler de husker fra sin barndom.

Kanskje du har en å dele?

 

Litt om sløsing og sånt

@brittarnhild

Bildet er tatt i Etiopia høsten 2013. Jeg hjelper til med matlagingen.

Vet du, jeg har en egen fargebibel. Den heter "Colours, Travels Through the Painbox", og er skrevet av britiske Victoria Finlay. Jeg har den i to utgaver faktisk. En pocketutgave som jeg kjøpte i Stavanger i oktober 2003 (jeg vet det, for jeg har skrevet det inni boka) og en praktutgave gitt ut av "luksusforlaget" Folio Society, som jeg kjøpte mange år senere. Pocketutgaven har jeg lest omtrent til filler, praktutgaven har samme tekst som pocketutgaven og er full av fantastiske fargebilder. Det er nesten sånn at jeg pynter meg før jeg blar i den, haha. Vi er inne i indigo uke i regnbuekalenderen min nå. Indigo er en vanskelig farge synes jeg. Er den blå? Er den fiolett? Eller kanskje noe midt i mellom?

Begge bøkene er med i ukas episode på Britt Arnhilds verden på YouTube. Ja, og så er det masse annet der så klart. Masse strikking, litt hage, den islandske Flatøyboka (og da snakker jeg meg rent bort både om islandsk krim på NRK og om geologen/broderten

Børge Johannes Wigum

som daglig rapporterer fra jordskjelv og lavautbrudd på Sagaøya), jeg leser Mariaevangeliet fra den natta hun fikk englebesøk, og sist men absolutt ikke minst.......i dag er det fasteaksjonsdagen til Kirkens Nødhjelp. Jeg trosser Sylvi Listhaug som ikke vil sløse bort penger på bistand (det presterte hun å si på Dagsrevyen i forrige uke, jeg hørte det selv så dette er ikke fake news) og oppfordrer oss all til å sløse så det monner i dag, ved å vippse til 2426

Kirkens Nødhjelp

 

:::::::::::::::::::::::

Her er forresten dagens episode:

 

 

Svarttrosten i salmeboka

@brittarnhild

 

Så kom du da til sist, du var en fremmed,

en sagnfigur man nok har snakket om,

så mange hadde laget bilder av deg,

du sprengte alle bilder da du kom!

Vi tok deg frekt til inntekt for vårt eget

og flagget med ditt navn i krig og fred,

vi bygde katedraler høyt mot himlen,

men du gikk hele tiden lengre ned.

 

Du er et barn som ligger på et jordgulv,

du fryser om vi ikke griper inn.

Du tar på syke kropper, hater urett

og byr de elskende på moden vin.

Du stiger ut av alle tomme graver,

du er en vind som varsler: det blir vår!

Du kommer som en flyktning over fjellet,

du følger oss dit ingen annen når.

 

Du er den sang om livet som jeg glemte,

den sannhet jeg forrådte dag for dag.

Jeg svek meg selv; det speilet som jeg gjemte,

har dine dybder, dine ansiktsdrag.

Kom nærmere, og bli hos meg! Det mørkner,

og kanskje lysner det igjen på ny.

Ditt liv skal bære meg: jeg hører trosten,

som synger dagen inn før morgengry

 

NoS 364

T: Ylva Eggehorn

O: Øystein Thelle

M: Benny Andersson

 

 

Å lete etter leirfivel, hver dag.

@brittarnhild

Vi har vært på tur i dag, ute ved kysten, langt fra snø og frost og kulde. Eller, ikke så veldig langt egentlig. Vi er jo enda bare knapt kommet til midten av mars, det er vintermåned og det var både litt snø her og der og noen tynne hinner med is på vanndammer vi passerte. Med det var blå himmel, det var sol, og under over alle under, vi kunne kjenne sola varme.

Jeg gikk som vanlig, når ikke alt er dekket av snø, og kikket etter blomster, men det er jo selvsagt altfor tidlig enda, tenkte jeg.......helt til jeg plutselig så dem, de vakreste av alle vakre blomster, i alle fall på denne tiden av året, leirfivelen, hestehoven, eller på latin, tussilago farfara. 

Gleden ilte gjennom meg. Tenk, leirfivelen blomster, den skinner om kapp med sola, den forteller meg og hele verden at våren er her, vi må bare åpne øynene våre og se!

 

På Dagsrevyen nå i kveld var det en reportasje om at nordmenn dette siste coronaåret har søkt spektakulære opplevelser i eget land. Vi ble tatt med på ørnesafari i Vestnes, på moskussafari på Dovrefjell, akkompagnert at fantastiske bilder og video. Vi trenger ikke reise langt for å oppleve noe utenom det vanlige. Norge, landet vårt, har mye spennende å by på.

Nei, vi trenger ikke reise langt. Vi trenger vel egentlig ikke gjøre annet enn å bli flinkere til å se det som ligger her, rett utenfor døra vår.......nesten. En tur ned til fjæra, ut i hagen, opp i skogen eller på fjellet, ut i parken, langs elva. Om vi bor på landet eller i byen, naturen i en eller annen form er rett utenfor døra. Kanskje nettopp denne perioden med til dels krevende smittevernregler, kan bli en periode hvor vi gjenopplever det nære, de små undrene som hver især er nettopp det, under.

Jeg skal fortsette å lete etter leirfivel, hver dag. Kanskje finner jeg ei grein full av lav, en fugl som er i ferd med å bygge rede, himmelen sett gjennom furukrona, et vakkert skjell, en stein formet som et hjerte, lyden av fuglesang, nordlys, perlemorskyer.

Ja, jeg skal fortsette å lete etter leirfivel.
Hver dag.

 

Et år

@brittarnhild

 

10.mars 2020 arrangerte jeg fagdag for diakoner og diakoniarbeidere i Nidaros. Det ble på mange måter min siste arbeidsdag etter et langt, yrkesaktivt liv. 11.mars hadde jeg fridag, 12.mars stengte landet ned, så hadde jeg to uker med hjemmekontor hvor jeg egentlig ikke fikk gjort så veldig mye, det meste av det jeg hadde planlagt var jo diverse avskjeder, for, da april kom gikk jeg ut i ferie, 1.mai var jeg offisielt pensjonist (med AFP)

"Gi deg selv et år før du vet hva det egentlig vis si å være pensjonist", var et av mange gode råd jeg fikk. Det er noen uker igjen før det har gått et år, men i dag er det altså ett år siden jeg tok avskjed med diakonene, og egentlig med både kontor og kollegaer.

Pandemien har gjort mitt første år som pensjonist annerledes. Flere reiser som jeg hadde gledet meg til lenge,ble avlyst, strikkeretreat i Toscana, strikkefestival på Island, biltur til Stockholm, tur til Mellom-Europa og pasjonsspillet i Oberammergau. Frivillige engasjement jeg hadde sett for meg ble umulige på grunn av pandemien. Fysisk kontakt med familie og naboer ble sterkt redusert. Ja, vi vet jo alle hvordan det har vært og fortsatt er. Andre ting har jeg fått god tid til. En høst full av fantastiske turer i Bymarka med det mål for øyet å oppsøke flest mulig vann, dammer og tjern. Lese bøker. Jobbe i, og nyte hage og drivhus. Skrive, blogge, lage podcastepisoder i Britt Arnhilds verden, og ikke minst.......

 

 

.......STRIKKE! Strikkeinteressen, strikkegleden, det å utforske nye teknikker, nytt garn, møte nye strikkevenner, utvikle vennskap. Alt dette har vært med på å gi livet mitt en rikdom jeg kanskje egentlig ikke aner rekkevidden av, enda.

Strikkefestival på Island ble avlyst, men jeg rakk å bli digitalkjent med noen ivrige strikkere på Sagaøya og for noen uker siden kom det en spennende forespørsel til meg via instagram. Den islandske strikkefestivalen skulle arrangere digital workshop med tema "knitted postcards", britisk kursleder, så språket skulle ikke være noe problem. Om jeg ville være med? Jeg slo til umiddelbart, og tre torsdagskvelder nå har jeg sittet foran skjermen sammen med en skotte og en gjeng islandske ivrige strikkere. En ny verden åpnet seg for meg. Ikke rent teknisk, jeg lærte vel egentlig ikke noe nytt, men det å strikke postkort, som for meg ganske umiddelbart ble å strikke dagbok, strikke dagboksblad.......et hav av muligheter, tanker og ideer dukket opp. Allerede etter første workshopkveld startet jeg på mitt første postkort, svaner i Nidelven, tjuvstartet vel egentlig, vi skulle ikke starte på selve strikkingen før andre kurskveld.......og i dag er jeg ferdig med mitt aller første dagboksblad, Iris i drivhuset.

Det vet jeg i alle fall helt sikkert. Jeg kommer aldri til å kjede meg et øyeblikk som pensjonist.

Bestefar "jepajeje"

@brittarnhild

I 2013 fikk Den norske kirke ny salmebok. 899 salmer, gamle og nye, rammet inn av to skapelsessalmer. Første salme ut er Petter Dass sin fantastiske Herre Gud, ditt dyre navn og ære, siste salme er Eyvind Skeie sin ganske nyskrevne Jeg tror på jordens forvandling. Vel, den begynner å bli noen år nå, men i forhold til Petter Dass altså.......

Utenfor et lite verksted i en landsby oppe i fjellene i Italia et sted, kom jeg over disse potteskårene, som er tatt vare på og fint "sydd" sammen igjen til et hele. "Gått sunn! Bestefar jepajere" Har du hørt den før? Eller kanskje mamma jepajere, eller bestemor, pappa, hvem det nå måtte være jepajeje.

Å høre disse ordene fra barnemunn er noe av det vakreste jeg hører. Barnet har erfart at selv om noe går i stykker trenges det ikke bare slenges vekk for så å kjøpe ny. Nei da, det kan repareres. Og kanskje er det vel så vakkert, vel så verdifullt, etter at det er satt i stand igjen. 

 

Jeg leita egentlig etter noe helt annet da jeg kom over disse bildene mine i "skyen" i dag, og de ble dagens fastetidsrefleksjon. Jeg tror på jordens forvandling.

Jeg tror på jordens forvandling
En tid, et sted, en gang
skal alle ting bli nye
og alt bli fylt med sang.......

....... Ja, jorden skal forvandles,
dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus
skal gjøre verden ny!

 

 

Barnetegninger, noe så fascinerende :-)

@brittarnhild

I forbindelse med at det er morsdag i morgen fikk jeg en stor bukett eggeskallfargede tulipaner av Terje i dag. Buketten var pakket inn i flere store ark papir, og siden jeg visste at to av barnebarna skulle komme på besøk, tapet jeg papiret fast på gulvet og fant fram fargeblyanter. Stor lykke. Leander 5 år satte i gang med å tegne familien sin, på bildet over er det onkel Adrian som er foreviget. Da jeg skulle rydde opp etter at guttene (og mammaen) hadde dratt hjem, kunne jeg ikke annet enn å ta vare på noe av det Leander hadde tegnet, og nå har det havnet i mappe sammen med noen andre av tegningene hans.

Det er noe utrolig fascinerende med barnetegninger, og da helst de som er tegnet av de aller yngste, førskolebarna.

Da Torgeir, vår eldstemann, var liten, tok jeg vare på nesten alt av tegninger, puttet dem inn i plastmapper og satte inn i perm. Så flink var jeg nok ikke med de tre neste, men noe har jeg da tatt vare på fra deres barndom også.

Det er nok ingen som i dag vil påstå at Torgeir er flink til å tenge, og om han leser dette er jeg sikker på at han vil le rått. Men om vi setter oss ned sammen og blar gjennom permen med tegninger fra Torgeirs fire første år vil vi nok fryde oss både han og jeg.

At bilde over er en hengebro med biler og lastebiler ser vi jo alle så klart (når vi vet det)

Og at dette er en fugl er det vel ingen tvil om. Jeg tror faktisk det må være en isfugl, det ser da sånn ut, gjør det ikke :-)

Mon tro hva det er som etter hvert ødelegger tegnegleden for mange barn? Mon tro hvorfor så få voksne tegner? Jeg har i over 50 år fortalt meg selv at jeg ikke kan tegne. Men det er jo bare tull. Så i flere år nå har jeg prøvd å motsi meg selv......."klart du kan tegne"

Klart jeg kan :-) Om det så bare er en hodefoting, et begrep jeg lærte på lærerskolen og som jeg synes er ubeskrivelig morsomt, hodefoting. Det er akkurat som det sier, et hode, altså en slags runding, som det stikker to føtter, to streker ut av. Små barns første forsøk på å tegne et menneske. Klart jeg kan tegne en hodefoting. Og om jeg anstrenger meg litt klarer jeg helt sikkert å sette en mage og to hender på hodefotingen. Og etter hvert øyne nese, munn, hår, ja, til og med et hjerte.

 

Når livretten er frosne rognebær

@brittarnhild

Hver høst plukker jeg rognebær som går rett i fryseren. I desember bruker jeg noen av dem i en fettkrans jeg lager til meisene, og så henger jeg små buketter av frosne rognebær rundt om i hagen gjennom vinteren. I år har de første bukettene fått henge lenge i fred. Noen gråspurv har smakt på bærene, men de foretrekker nok solsikkefrø og en spesiell småfuglblanding jeg legger ut. Og så fugleneket da, der er det ofte masse spurver.

Trostene er trekkfugler, men det er som regel noen som velger å bli igjen i kalde Norge. Da er det annerledes på Island, i Reykjavik. Der finnes det en egen type rødvingetrost som er stedfast året rundt. Bror Børge som bor i Rekjavik la forrige dagen ut et bilde på Facebook av en rødvingetrost som besøkte matfatet på takverandaen hans. Jeg ble aldri så lite misunnelig da,

Her er et bilde jeg har "stjålet" fra Børge :-)

Men i dag kom det endelig en trost på besøk, en gråtrost. Jeg har alltid kameraet stående klart på stua, men zoomlinse, så jeg kan ta fuglebilder i full fart. Det var ikke helt enkelt å få fanget denne gråtrosten, for den holdt seg bak treet i forhold til der jeg stod, men noen bilder ble det da. Fascinerende å se hvordan han holder rognebæret i nebbet.

Vi har forresten stadig rødvingetrost i Akeleiehagen, men det er i sommerhalvåret.

 

Fugletelling og hagen full av fugler

@brittarnhild

Denne helga, siste helga i januar, er helga for den internasjonale hagefugltellingen. Jeg har deltatt i flere år, og aldri har det vært flere fugler i hagen enn nå i år. Jeg tror det har sammenheng med to ting, minst. Jeg mater fuglene jevn gjennom hele vinteren, og kan dermed nyte godt av at fuglene vet at det er mat å finne her, og kommer tilbake igjen og igjen. Denne jevne matingen har i mange år hatt ett opphold, en tur til Tenerife i starten av januar, ei uke, eller to uker som det ble i fjor. En nabo har hjulpet meg med å fylle opp foringsautomatene mens vi har vært bortreist, men det har nok ikke blitt like jevnt som når jeg er hjemme. Og når fuglene kommer til tomt matfat, gir de fort opp og finner seg en annen hage. I år har vi naturlig nok ikke vært bortreist, og har dermed kunnet holde fuglerestauranten oppe hver dag.

Dessuten har det vært mye snø i januar, ekstra mye de siste dagene, og fuglene får problemer med å finne annet å spise enn det som blir lagt ut til dem av oss mennesker.

Fra stuevinduene har vi god utsikt til fôringsplassen, og det er en fryd å sitte inne i godstolen, hvor jeg stadig sitter med bøker og strikketøy,  med en kikkert lett tilgjengelig, å kikke ut på mangfoldet av småfugl.

Så hender det at større fugl kommer også. Spurvehauken for eksempel. Jeg husker første gang jeg så den i hagen, for mange år siden. Jeg var utrolig fascinert og satt bare helt still å kikket. Ute i hagen satt spurvehauken minst like still. Så med ett var det som den skjøt seg ut fra treet den satt i, siktet seg inn på en liten meis og sikret seg et godt måltid. Jeg ble helt tatt på sengen, å nei, ikke en av småfuglene mine! Hadde mest lyst til å løpe ut og jage den. Men så kom jeg på at dette er jo livet, spurvehauk og andre rovfugler er en del av mangfoldet og de skal jo også leve. På samme måte som småfuglene spiser insekter spiser rovfugl spurver og meiser.

I bokhylla der jeg sitter i godstolen på stua ligger ei lita notatbok. I den noterer jeg ned hvilke fugler jeg ser. Ikke riktig hver dag, men mange dager i uka. dette har jeg gjort i mange år, og når året er omme går jeg gjennom siste års notater og lager ei liste over hvilke fugler som har besøkt Akeleiehagen gjennom året. En artig hobby.

Hvor godt kjenner du småfuglene?
Klarer du å bestemme de du ser på bildene i dette innlegget?

 

Pebbles, eller småstein

@brittarnhild

Clarence Ellis var en ivrig samler av småstein, eller pebbles som det heter på engelsk, langs elvebredder og strender i England. I 1954 skrev han boken Pebbels on the Beach hvor han med entusiasme og kunnskap beskriver hva pebbles er, og hvor du kan finne dem. 

Jeg har akkurat lest ut boka, og skrev dette på Facebook i går:
En av mine mange pensjonistgleder er Lectio Divina, et par timer med lesing hver morgen. I dag koser jeg meg med The Pebbles on the Beach av Clarence Ellis. Ellis ble født i 1889 og skrev denne boka i 1954. Pebbles, småstein formet av vær og vind gjennom årtusener. Er du som jeg så plukker du gjerne opp en stein eller ti når du er ute og går. Spennende da å vite litt mer om hvordan de små steinene har blitt formet.

I et av de siste kapitlene i boka tar han leserne med på en rundreise langs kysten av England, for å beskrive de ulike steinene du kan finne, og han starter nordøst, på The Holy Island, Lindisfarne.

Jeg har besøkt Lindisfarne flere ganger, blant annet i mai 2007 (disse bildene er derfra), og en av de tingene jeg gjorde var å samle pebbles, ikke bare småstein forresten, jeg samlet glass også, små glassbiter som gjennom århundrene var blitt slipt til vakre, fargerike små "perler". Disse perlene ble gjerne kalt St.Cutbert beads. Stranda på bildene er St. Cuthbert´s Beach, oppkalt etter en av Lindisfarnes viktigste helgener.

En dag under et besøk i august 2008, skrev jeg dette blogginnlegget (i den engelske bloggen min Britt -Arnhild´s House in the Woods) :

AUGUST 26, 2008

Beads on the shore

        

On the shore between the main island of Lindisfarne and the small St.Cutbert Island I collect small pieces of broken glass and porcelain. The place used to be the garbage place for the island, the only remains of this part of history today are these small colourful pieces. I keep them in a glass bowl on my desk, and from time to time let one or a few slip through my fingers while I say a prayer, (as a non-catholic this is my rosary)

           

 As so many times before I walked in the sand, gathering "beads", praying, and after a while I sat down on one of the benches in silence.

Then all of a sudden the colourful beads got life. Bright, happy life. And the shore filled with laughter.

I felt blessed, picked up one of the beads from my pocket and kept on with my prayers.

 

        

On the shore between the main island of Lindisfarne and the small St.Cutbert Island I collect small pieces of broken glass and porcelain. The place used to be the garbage place for the island, the only remains of this part of history today are these small colourful pieces. I keep them in a glass bowl on my desk, and from time to time let one or a few slip through my fingers while I say a prayer, (as a non-catholic this is my rosary)

           

 As so many times before I walked in the sand, gathering "beads", praying, and after a while I sat down on one of the benches in silence.

Then all of a sudden the colourful beads got life. Bright, happy life. And the shore filled with laughter.

I felt blessed, picked up one of the beads from my pocket and kept on with my prayers.

Beads on the shore

        

On the shore between the main island of Lindisfarne and the small St.Cutbert Island I collect small pieces of broken glass and porcelain. The place used to be the garbage place for the island, the only remains of this part of history today are these small colourful pieces. I keep them in a glass bowl on my desk, and from time to time let one or a few slip through my fingers while I say a prayer, (as a non-catholic this is my rosary)

           

 As so many times before I walked in the sand, gathering "beads", praying, and after a while I sat down on one of the benches in silence.

Then all of a sudden the colourful beads got life. Bright, happy life. And the shore filled with laughter.

I felt blessed, picked up one of the beads from my pocket and kept on with my prayers.