@brittarnhild
Finnes det en bedre tid på året en våren. Snøen smelter, fuglene synger, bygger rede, får unger, og blomstene fargelegger verden. Fra den aller første hestehoven, eller leirfivelen som jeg sier, dukker opp allerede før snøen har forsvunnet, til skog og enger er fulle av blomster. Vi kjørte nylig over Rindalskogen og ned til Surnadal, og aldri kan vi huske å ha sett så mange løvetann. Veikanten, ja, hele jorder var full av gule blomster som lyste opp om kapp med sola.
Jeg samler på blomster. Selvsagt gjør jeg det. Jeg har tatt vare på både mitt og mannen min sine herbarier fra barneskolen, jeg har en stabel med floraer, lenge hadde jeg en egen instagramkonto for villblomster jeg fant, "brittarnhildsflora", og jeg plukker buketter i hopetall. Den der florakontoen er forresten byttet ut med en konto hvor jeg hver dag gjennom sommerhalvåret plukker, tar bilde av og legger ut en blomsterbukett.
Våren kom tidlig hos oss i år. Snøen smeltet og hestehov og hvitveis blomstret. Men så stoppet det hele opp, og det tok lang tid før nye blomster våget seg opp og fram. Det ble vanskelig å plukke dagens bukett. Men så forlot vi hagen og skogen hjemme og kom ut til hytta på Nordmøre, og her er det jammen full blomstring. Fioler, skogstjerner, liljekonvall, markjordbær og blomstrende tyttebærlyng var det første som møtte meg, og nå gleder jeg meg til å vandre rundt på blomsterjakt.
Et eget temanummer om blomster vil selvsagt handle om mer enn villblomster. Her vil det bli hageprat, reiser til botaniske hager, blomster i litteraturen og i kunsten, og mere til, og som vanlig vil mye av innholdet bestå av blogginnlegg jeg har skrevet gjennom mer enn 20 år. Velkommen til Blåklokkeveien nr 8 i 2025. God lesning.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
La oss starte i verdens nordligste botaniske hage, Arctic Alpine Botanical Garden i Tromsø. Jeg har besøkt hagen flere ganger, blant annet i mai 2015:
Jeg har i mange år hatt en drøm om å besøke den botaniske hagen i Tromsø. Arctic Alpine Botanical Garden. Men Tromsø er langt fra Trondheim, og ikke akkurat stedet for en impulstur, for en hagevandring liksom. Jeg er av og til i Tromsø i jobbsammenheng, men å både å være der i rett årstid, og å få lagt inn tid til et besøk, nei, det har ikke vært mulig. Ikke før i dag. Jeg er her oppe i forbindelse med Samisk Kirkelivskonferanse (som Nidaros bispedømmeråd hvor jeg jobber, er medarrangør) Konferansen starter ikke før i morgen, men for å komme fram i tide måtte jeg uansett reise i dag, og dermed valgte jeg å fly fra morgenen av, noe som ga meg en hel dag i Tromsø.
Heldig med været var jeg i massevis. Du vet jo aldri, med den kalde våren vi hat hatt i år kunne det vært både snø og regn og tåke og storm og jeg vet ikke hva. Men jeg landet altså i strålende sol og 14 varme, gode grader.....i skyggen. I sola var det adskillig mer.
Jeg tok en taxi fra flyplassen opp til hagen, og gikk rundt der i flere timer, med både koffert og ryggsekk. Men i alt dette vakre var tyngden lett å bære.
Benker var det forresten både her og der, så jeg kunne når som helst sette meg ned og bare nyte. Ikke mye som slår denne utsikten, det må i såfall være Svinviks Arboret i Todal, men det er på mange måter så ganske annerledes, så det nytter ikke å sammenlikne.
Det er utrolig krevende med en botanisk hage så langt mor nord, verdens nordligste sådann er det visst, med de lange, mørke vintrene og de korte, intense somrene med lys døgnet rundt. Men det går tydligvis an.
Humlene trives også så langt mor nord, i allefall i en fargeprakt som dette.
På tross av dagens godværsdag er det fortsatt ikke helt sesong her opp, så cafeen var dessverre stengt. Et strek i regningen for meg som hadde spist en kjempetidlig frokost. Men tvers over veien ligger det en Statoil-stasjon, så jeg drog med meg kofferten over, fikk kjøpt brød og drikke, drog kofferten tilbake igjen og satte meg ut i cafehagen, hvor stolene heldigvis var satt ut for sommeren.
En arktisk hagedag er over. Og jeg tar med meg farger og dufter inn i den vakre nordlandsnatta.
:::::::::::::::::::::::::
Det er 10 år siden besøket i Tromsø. Denne uka, på vei til hytta, besøkte vi Svinviks Arboret i Todal på Nordmøre. Et fantastisk sted, som vi har besøkt mange ganger, og lar oss fascinere like mye hver gang. Det ble selvsagt et blogginnlegg fra det besøket også, denne gang i den litterære bloggen, Leselyst fra null til hundre:
Vi har spist lunsj i hagen på Svinviks Arboret i dag. Kafeen var stengt, det visste vi på forhånd, så jeg hadde pakket ei kurv og et liten kjølebag med det vi trengte. Det var sol og god temperatur, og etter lunsjen gikk vi en god tur rundt i arboret, blant rhododendron, peoner, nåletrær og en stor frukthage. Arboretet ble påbegynt tidlig på 1940-tallet av Halvor og Anne Svinvik. Halvor, som var både svaksynt og fargeblind, bygde fram til sin død i 1976 en fantastisk "skog" med flere hundre rhododendron, og etter hans død fortsatte Anne i mange år til, å stelle bedene i hagen. Ikke minst hadde hun en fantastisk samling peoner.
Halvor bygde etter hvert 27 terrasser, fra huset og ned mot sjøen, til sin samling av frukttrær, og da frukthagen var på sitt største var det rundt 600 trær der, hovedsakelig epler, pærer og plommer.
Fruktblomstringa i arboretet er nesten over nå, så vi brukte ikke så mye tid blant frukttrærne. Desto mer i rhododendronskogen. Og mens vi vandret rundt der gikk tankene mine til en annen hage og en annen frukthage, eller orchard som den heter, sør i England. Nemlig Monk House i Sussex, sommerstedet til Leonard og Virginia Woolf. Jeg besøkte Monk House høsten 2015, og skrev den gang følgende i bloggen "Edens hage" (en blogg jeg har om ulike hager):
Virginia og Leonard. Det føles så naturlig å bruke fornavnene. Virginia og Leonard, med etternavnet Woolf. Jeg har lest Virginias bøker i årevis, fra perm til perm, litt her og litt der, blar opp for å finne et avsnitt jeg liker særlig godt og så videre og så videre. I månedsvis har jeg hatt Virginias dagbok liggende på nattbordet. Dagboka som ble utgitt av Leonard etter Virginias død. Og på et bord oppe i den lille loftsstua som er skriverommet mitt, har jeg ei vakker bok full av fotografier, Virginia Woolf´s Garden, The Story of the Garden at Monk´s House. Så både hagen og menneskene i den har på mange måter vært virkelig for meg i årevis før jeg endelig fikk anledning til å besøke stedet. Og da jeg kom dit var alt selvsagt så veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg det.
Virginia og hennes mann Leonard kjøpte Monk House i 1919. Der det lå i den lille landsbyen Rodmell, ikke langt fra Lewes i East Sussex, ble det et perfekt feriested for dem. "That will be our address for ever and ever" skrev Virginia etter at de hadde kjøpt huset via en auksjon.
Bøkene til Virginia Woolf har fulgt meg nesten så lenge jeg har lest bøker. Jeg har opplevd bøkene som vanskelig tilgjengelig, jeg har kjempet meg gjennom dem, og motstand fører ofte til kjærlighet. Jeg har kjent litt til Virginia sitt liv, blant annet at hun begikk selvmord ved drukning, men lenge visste jeg ikke så mye mer enn det. Så, for noen år siden, begynte jeg å lese mer om henne, og for et par år siden fikk jeg med meg en utstilling på National Portrait Gallery i London om hennes liv, og drømmen om å besøke Monk House ble vakt.
Både huset og hagen er i dag åpen for publikum, via National Trust, og holdt fantastisk godt vedlike. Slett ikke vanskelig å drømme seg tilbake til Virginia og hennes vandringer fra huset, gjennom hagen over til skrivestua som lå i utkanten av hagen, ikke langt fra den gamle landsbykirka.
Det var sterkt å vandre gjennom huset, stedet hvor Virginia og Leonard tilbragte så mye av sine liv. Her hadde de gjester, her lyttet Leonard til musikk på radioen, her skrev Virginia mange av sine brev og bøker.
Fra Virginias soverom hadde hun en fantastisk utsikt ut til hagen og videre til skrivestua og kirka. Virginia og Leonard var ingen kirkegjengere, men de elsket den gamle kirken.
Jeg hadde tatt med meg Virginias dagbok, og på toget fra London ned til Lewes leste jeg:
Saturday March 27th 1937........As for the beauty, as I always say when I walk the terrace after breakfast, too much for one pair of eyes. Enough to float a whole population in happiness, if only they would look. Curiously a combination, this garden, with the church, and the cross of the church black against Asheham Hill. That is all the elements of the English brought together accidentally. Jeg måtte nesten klype meg i armen da jeg vandret rundt i dan vakre høsthagen. Da jeg gikk fra Virginias soverom, forbi skrivestua og over til landsbykirken.
Men det var ingen tvil. Jeg var i Monks Garden helt på ekte, og innimellom blomster, roser, busker og trær kunne jeg fortsatt møte Viginia. Og Leonard, som ble boende i Monk House i mange år etter at Virginia døde. Høsten hadde kommet til hagen da jeg besøkte den. Akkurat som høsten og en altfor tidlig vinter kom til Virginia sitt liv.
Jeg besøkte hagen sammen med min britiske venninne Fran, og jammen var vi heldige den dagen vi var der, en skuespiller leste Virginias novelle, The Orchard, nettopp i eplehagen.
Jeg kommer helt sikkert til å skrive mer om Virginia Woolf og hennes forfatterskap senere her i Leselyst fra null til hundre. Og om The Bloomsbury Group og Charleston og Vita Sackville-West og Sissinghurst Castle. Helt sikkert! I dag vil jeg nøye meg med å nevne de to bøkene dere ser på bildene over, The Writers Garden, hvor Monk House er en av mange som blir presentert, og Virginia Woolfs Garden.
:::::::::::::::::::::::::::::
Fars bok
Jeg har mistet begge foreldrene mine i løpet av kort tid. Far død i februar, mor nå helt nylig. Far var en naturens mann, og gjennom hele livet opptatt av både fugler og blomster. Han hadde et langt sykeleie, og mens jeg satt ved senga hans startet jeg et lite kunstprosjekt. Jeg begynte å strikke små ruter og brodere blomster på dem. Rutene skal etter hvert settes sammen til et teppe, og teppet skal få navnet "Fars flora"
Det ligger mye god sorgbearbeiding i det å være kreativ. Jeg går tur og samler blomster. Jeg kommer hjem og maler eller tegner blomsten. Jeg strikker. Jeg broderer.
Mens jeg hele tiden lar minnene flyte fritt.
Jeg har forresten kjøpt to vakre notatbøker nå, som etter hvert skal bli "mors bok" og "fars bok", men det skal jeg nok skrive mer om senere.
Det er lite som kan måle seg med tepper av hvitveis om våren. Om du ser nøye på hvitveisen oppdager du at den slett ikke bare er hvit, den har et skjær av rose i seg også, et skjær av Adonis` blod. Kjærlighetsgudinnen Afrodite var forelsket i jegeren Adonis. En dag ble Adonis drept av et villsvin. Afrodite ble helt utrøstelig. Hun tok en dråpe av Adonis` blod, blandet det med gudedrikken nektar og helse det ut i et skogsnar. Da tok det ikke lang tid før det spirte blomster, med hvithet Fran nektaren og et skjær av rosa fra Adonis´ blod.
:::::::::::::::::::::::
Blomster i kunsten
Den dagen mor døde, fredag for seks dager siden, var jeg om formiddagen på en utstilling påDropsfabrikken i Trondheim, og ble fullstendig bergtatt av Kristine Fornes sine broderte bilder/tepper. Kristine Fornes bor og arbeider i Oslo, og arbeider i hovedsak med tekstiler, nål og tråd. Jeg hadde en avtale litt utpå dagen, og hadde begrenset med tid i galleriet, men du verden, det var vanskelig å rive seg løs.
Her var gamle, tildels nesten utslitte tekstiler, kombinert med håndfarget tråd av ulik kvalitet. Her var store og små bilder, og hvert bilde fortalte en historie. Gjennomgående i utstillingen var blomster og en reise langs den gamle Silkeveien, som dette på bildet over, kalt "Life paths and naturally drying out" som er et silke- og ullbroderi på farget silke, håndspunnet ull, kardet ull, ullfiber. Broderiene her gjengir deler av et herbarium fra Xinjiang. Å, jeg får så lyst til å lære mer.......
Gamle bygninger, blomster, ikke lett å få øye på, likevel så tydelig. Tenk å kunne male med tråd på denne måten?
Dette ser jo så enkelt ut. Dette må jeg da klare å få til jeg også? Eller, nei! Det må en kunstners blikk og en kunsthåndverkers hånd til. Kristine Fornes har begge deler.
Jeg leker mye med nål og tråd og garn og filting og strikking og jeg vet ikke hva, for tiden. Helt på amatørbasis, men du verden så gøy det er og du verden som kunstnere som Kristine Fornes inspirerer meg til å fortsette.
Katalogen jeg kjøpte er vel egentlig strengt tatt ikke en katalog. Mer en introduksjon til hvor Fornes henter inspirasjon, hvordan hun arbeider, om teknikkene hun bruker, og tradisjonen hun står i.......med andre ord, akkurat ei sånn bok jeg elsker å lese.
:::::::::::::::::::::::
I forbindelse med at far døde i februar i år startet jeg å strikke/brodere et teppe jeg kaller "fars flora", inspirert av fars glede over naturen. Mon tro om jeg kanskje skal starte på noe for å minnes mor også, tekstil, nål og trå, som jeg for eksempel kan kalle "mors piano".
::::::::::::::::::::
Jeg har akkurat vært ute og plukket dagens bukett. I dag ble det blomstrende tyttebærlyng, fotografert på to gamle bøker fra hyttebokhylla.
Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: [email protected]
Recent Comments