Blåklokkeveien

Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 4 i 2025. Langfredagsfjæra

@brittarnhild

 

 

Langfredag. Den svarte dagen. Årets mørkeste og tyngste dag. I kirken er alteret tomt, og i løpet av gudstjenesten leses hele Jesu lidelseshistorie. Det eneste man fra gammelt av kunne pynte alteret med, var fem røde roser, en rose for hvert av Jesu sår. I regnbuekalenderen som har fulgt oss gjennom fastetiden, har vi kommet til den mørkeste fargen, en fiolett som er nesten svart. Fra gammelt av var dette en helligdag det var lov å arbeide. Ja, ikke bare lov, en skulle gjerne gjøre det tyngste arbeidet denne dagen, arbeid en kviet seg for. Og etter arbeidet skulle det spises dårlig mat, gjerne med mye salt sånn at en ble uutholdelig tørst. Hanen er et langfredagssymbol- den minner oss om Peters fornektelse. Vet du at dette er opphavet til værhanen - som snur seg etter vinden.

Ja, i dag er det langfredag. Vi er fortsatt i fastetiden, men det er bare timer igjen nå, så er påsketiden, oppstandelsestiden her.

Velkommen til utgave 4 av Blåklokkeveien, et bloggmagasin for et enklere liv.

 

Langfredagsfjæra

 

 

Begrepet "langfredagsfjære" var helt ukjent for meg inntil for noen få år siden. Nå har jeg gjort det til en fast tradisjon med en vandring i fjæra på langfredag. Etter at jeg først hørte om det, har jeg prøvd å sjekke litt, noe som slett ikke er lett. Har snakket med noen få venner som har tradisjon med langfredagsfjære og har lest litt på nettet, men det er omtrent alt, så om du har mer informasjon er jeg lutter øre. 

Wikipedia forteller meg at begrepet brukes mest på Helgelandskysten, men også andre steder i landet er uttrykket vanlig. Og at det blir en eller annen form for langfjære på langfredag kan vi være sikre på. Flo og fjære påvirkes av månen og i uka før påskedagen er det alltid fullmåne. Hvordan jeg vet det, jo, for 1.påskedag kommer på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, dermed MÅ det være fullmåne en av dagene i den stille uke. Så kan nok langfjæra, eller storfjæra som den også kalles, sikkert være større på noen av de andre dagene, noen år, men altså, langfredag og langfjære hører sammen.

Som jeg skrev i forrige nummer så har jeg mange ganger feiret påske i Italia, og da har jeg gjerne vært langt fra sjøen. Men de senere årene er det hytta på Nordmøre vi har vært på, nærmere bestemt Aure kommune, og dermed er det fjæra nedenfor Aure kirke som har blitt langfredagsfjærestedet mitt. Merkelig nok har Terje og jeg alltid hatt området for oss selv de langfredagskveldene vi har vært der. Nå er det jo kort avstand til havet uansett hvor du befinner deg i denne kommunen, men likevel. At ikke flere har fått øynene opp for hvor vakkert det er nedenfor den gamle hvite kirka akkurat på denne kvelden, skjønner jeg ikke. Men dem om det.

Vi har god tid når vi rusler rundt i langfredagsfjæra, ja, når jeg vandrer i fjæra ellers også, noe jeg svært gjerne gjør når jeg har mulighet. Jeg kan lite om skjell og muslinger og snegler og alt det andre jeg snubler over. Lenge gjorde ikke det noe, men så er det gjerne sånn da at når du blir ekstra glad i noe (eller noen) vil du gjerne vite mer. Høsten 2023 tilbragte vi ei uke på Jersey i den britiske kanal, sammen med gode venner. Der fant jeg denne boka "Beach Combing" av Sadie Small, og en ny verden åpenbarte seg. På Jersey er det mange meters forskjell på flo og fjære, og dermed mange muligheter til spennende funn........og dermed må vi over i neste kapittel.......

 

Flo og fjære

 

Det er forskjell på flo og fjære i Norge, men nesten ingenting i forhold til hva det er på Jersey. Her kan forskjellen være opp til 12 meter. Ja, du leste riktig, 12 meter!

Våre venner, som er godt kjent på Jersey, tok oss en dag med ut til sørvest-tippen av øya, vi skulle vandre ut til fyret La Corbière. Ved fjære sjø kan man gå tørrskodd ut til fyret, ved flo er det plent umulig. Det var lett å gå langs den asfalterte veien, men det tok tid, jeg måtte stadig ut i "grøftekanten" for å ta bilder og se hva jeg fant av fine og spennende steiner og skjell. 

 

Seks timer seinere tok vi turen tilbake, og se hva som møtte oss da! Høyvann som slo mot klippene, frådende bølger. Jeg visste jo at veien vi ganske nylig hadde gått kom til å ligge under vann, men det var likevel skremmende å se styrken i naturkreftene.

Våre venner tok bilde av oss på samme sted, med seks timers mellomrom, og ivrig facebookbruker som jeg er måtte jeg bare dele:

Billedtekst:
"På Jersey kan det bli opp til 12 meters forskjell på fjære og flo. I dag gikk vi tørrskodd ut til Corbiere Lighthouse klokka 12, mens vannet var på det laveste. Og så drog vi tilbake 6 timer senere. Både skremmende og fascinerende å oppleve kreftene som finnes der ute."

Det ble forresten en morsom historie av det. Ei amerikansk venninne som følger mine oppdateringer på Facebook, bruker automatisk oversettelse. Hun kunne ikke forstå hva "feather and flow" betydde!

 

 

Nordøst i England, helt opp mot grensa til Skotland, ligger tidevannsøya Lindisfarne, eller "The Holy Island" som øya også kalles. Ved fjære sjø kan man kjøre over til øya, ved flo er øya helt avsondret.

 

 

For mange år siden hadde jeg gleden av å ta med meg ei gruppe diakoner fra Nidaros bispedømme på studietur til Lindisfarne. Da gikk vi en dag pilegrimsleden fra fastlandet over "havbunnen" til øya. Da vi nådde fast grunn stoppet vi og vasket hverandres føtter. En sterk opplevelse.

 

Påskekrim

Påske og krim hører sammen. Det sendes serier med påskekrim på TV, vi leser hyllemetre med krimbøker, du finner hvert år et nytt lite krimmysterium på melkekartongene, ja, kort sagt, påske og krim hører sammen.

Jeg er veldig glad i bøker, leser mye i mange ulike genre. Men akkurat krim er jeg egentlig ikke så begeistret for. I alle fall ikke mye av den krimmen som skrives i dag. Har akkurat lest ei bok i genren "Nordic noir" (til neste møte i lesegruppa mi) og måtte tvinge meg til å lese den ferdig, joda, det var mye morsomt i boka, men du verden så makabert. 

Men så er det jo unntak da. Heldigvis en god del unntak, og jeg har de siste par årene oppdaget flere av dem. Og jeg har alltid elsket ett av "unntakene". Dame Agatha Christie og hennes to sjarmerende detektiver Hercule Poirot og Miss Marple. Agatha Christie har skrevet over 80 krimbøker, og jeg har rundt halvparten av dem i bokhylla på hytta, og alltid ei på gang, på nattbordet. Har lest alle mange ganger, men det gjør ingen ting. Når jeg tar den fram for å lese den på nytt har jeg nesten alltid glemt hvem morderen er, og om jeg likevel kommer på det underveis, er boken like frydefull lesing likevel.

Jeg har bestemt meg for å lese masse Agatha Christie denne påska. I tillegg til alle de gamle pocketbøkene hennes som står her ute har jeg tatt med både hennes selvbiografi, og "Agatha Christie, The Grand Tour. Letters and Photographs from the British Empire Expedition", så jeg skal da jammen ikke gå tom for lesestoff med det første.

Bibelselskapet og Den norske Misjonsselskap har gitt ut et påskehefte de kaller "Stille Dager. Påskemagasinet 2025"  Vi bruker heftet som høytlesing etter frokost, og kom i dag til en artikkel som handlet nettopp om nordmenn og påskekrim, og om Agatha Christie sin "whodonnit-genre". Artikkelen er skrevet av Laura Djupvik, og som referanser nevner hun blant annet podcasten Shedunnit, med Caroline Crampton, episode: Clerical crimes, november 2022.

Krimdronningen Agatha Christie (1890 - 1976) er befant midt i the Golden age of crime fiction. Historiene hennes er stort sett plassert i mellomkrigstiden, en tid i Europa preget av usikkerhet, arbeidsløshet, økonomisk nedgang og politisk uro. 

Jeg siterer fra Laura Djupvik sin artikkel:

I Christies bøker foregår handlinga ofte i ein koseleg landsby med eit tydeleg sosialt hierarki. Folk gjer det dei alltid har gjort, dei jobbar, prater med kvarandre, klipper hekken, samlar inn pengar til gode formål, syng i kor og knivstikk eller forgifter kvarandre.Når eit lik dukkar opp skjer som regel dette: Politiet står fast og kjem ikke av flekken........Ein whodunnit er ikke så enkel som det kan sjå ut til. I den fabelaktige podcasten Shedunnit påpeikar Caroline Crampton at ein klassisk whodunnit må ha to plan eller nivå: Bakanfor dagliglivets sol og skugge, som te-drikking og drap, ligg større og meir djuptloddande spørsmål på lur.......Kva slags krefter er i sving her? Kva er drivkrafta og motivet? Rettferd, skuld, hemn, spørsmål om lov og orden.

I datidens Englan hadde presten en viktig funksjon, han hadde førstehåndskunnskap til folk og møtte folk på alle trinn på rangstigen. Kanskje har Miss Marple en liknende funksjon, funderer Laura Djupvik. Miss Marple og til dels også Hercule Poirot, er plassert midt i kirkelandskapet i England, og kanskje kan krim møte religion? Mord er en uopprettelig handling, og jeg siterer videre: ein kan levere tilbake pengar eller ein stolen lysestake, men ikke eit stole liv. "Menneskelige vesener er så mye mere sårbare og følsomme enn noen kan tro " seier Marple og her er det opent om ho viser til morderen eller offeret. Kanskje til begge to. Den som drep har oppheva seg sjølv til hersker over liv og død, til ein gud. Ikke sjeldan viser krimmen ein moralsk harme over urett og åtvarar om kva eit menneske er i stand til. Enkeltmennesker står på terskelen til godt eller vondt. I det overskridende møter krimlitteraturen religionen.

 

Her var det mange spennende tanker. Påskeferien fortsetter. Jeg feirer videre sammen med Dame Agatha, og åpner innimellom Bibelen og salmeboka. Leser om Jesu død og oppstandelse, og synger fra vår utrolig rike salmeskatt.

 

 

 

Den tomme grav

Jeg samler på julekrybber. Har gjort det i over 20 år, og har flere hundre ulike krybber fra rundt omkring i verden. Kan selvsagt ikke sette opp alle i advents- og juletida, men likevel, kommer du på besøk til oss i desember eller januar vil du ikke være i tvil. Da er det julekrybber over alt.

Som jeg skrev litt om i forrige utgave av Blåklokkeveien så samler jeg på påskeegg også, eller samler og samler, jeg har da i alle fall noen, og koser meg med å pynte til påske ved hjelp av de. Sammen med påskekyllinger og påskeliljer. Men en tom grav har jeg aldri hatt. Det er et bilde av en i fastetidsboka mi, og jeg har lenge tenkt at jeg vil lage en selv, og endelig, i år ble det. En plantedekorasjon med hvite perleblomster og mørkerøde ruteliljer sammen med kvister av gåsunger. De kvistene plukket jeg med meg fra fars grav noen dager etter begravelsen i februar, så de har en sterk symbolverdi. Så har jeg plukket noen små steiner og laget en åpen grav av dem. 

 

Graven brast! Jesus lever!

 

Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter;
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefullt av døde
imot påskemorgenrøde.

Takk, du store seierherre;
takk, du livets himmelhelt,
som ei døden kunne sperre
I det helvedmørke telt!
Takk fordi at opp du stod
og fikk døden under fot!
Ingen tunge kan den glede
med tilbørlig lovsang kvede.

Takk for all din fødsels glede,
takk for alt ditt guddomsord,
takk for dåpens hellig væte,
takk for nåden på ditt bord!
Takk for dødens bitre ve,
takk for din oppstandelse,
takk for himlen du har inne,
der skal jeg deg se og finne.
                             
                                                              Thomas Kingo

Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 3 i 2025. God påske

 

 

"Nå er det jul igjen, ja, nå er det jul igjen, og jula varer helt til påske!
Nei, det er ikke sant, nei det er ikke sant, for midt imellom kommer fasten!"

Vi kjenner vel alle den sangen, men jeg tror den egentlig er mindre aktuell i dag enn hva den var da den ble skrevet. I dag gjør vi unna mesteparten av jula i november og desember, ja, noen starter sågar i oktober. Og når jula endelig er her, er vi på en måte gått litt lei, og det er fint å komme seg tilbake til hverdag, starte på en ny slankekur, fornye medlemskapet på treningssenteret, spise restemat mens vi venter på januarlønna. Og samtidig har vi på en måte fest hele året, unner oss noe godt stadig vekk liksom.

På den måten tror jeg vi mister festen. Fest hele året, og derfor mister vi den? Høres det selvmotsigende ut? Nei, jeg mener det ikke gjør det. Og det er nettopp derfor vi trenger fasten. 40 dager fra askeonsdag til påskemorgen (søndagene regnes ikke med) Dermed er det fastetid enda ei uke, egentlig starter ikke påska før 1.påskedag den. Hvem av oss husker på det, midt i påskeimarsipantiden?

Nå ja, jeg skal ikke ta fra noen festen, men jeg tror altså at om vi klarer å ha "perioder med faste" i livene våre, perioder hvor vi lever enklere, perioder hvor vi frivillig forsaker, ja, da vil også festen bli så mye mer fest.

Så selv om påskeferien for mange starter nettopp i dag, er vi altså fortsatt i fastetiden. Men likevel:

GOD PÅSKE!

.......og dette nummeret av Blåklokkeveien blir en god blanding av både faste og fest.

 

::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Den stille uke

Jeg klipper fra boka jeg skrev om fastetiden, "40 dager - fra karneval til oppstandelse"

"Uken fra palmesøndag kalles Den stille uke, eller Den hellige uke. Uken er intenst mettet med innhold, fra Jesus drar opp til Jerusalem og blir hyllet av folkemassen, sammensvergelsen mot Jesus, innstiftingen av nattverden, Jesus og disiplene i Getsemane og etter hvert Jesus som blir tatt til fange, overgitt til Pilatus for så å bli korsfestet og drept. Og så avsluttes uken med det fantastiske, det utrolige, det som strider mot all fornuft: Kvinnene kommer til graven påskedagsmorgen og finner den tom. Og vi kan i dag, 2000 år senere, fortsatt hilse hverandre med den gamle påskedagshilsenen: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!

I følge tradisjonen skulle man kun gjøre stilleferdig arbeid denne uka, og det skulle ikke spinnes eller sys, for det var nettopp i disse dagene repene og naglene til Jesus kors ble lagd. Kan det være noe av dette som i lang tid hang igjen i forbudet mot å arbeide på søndager?"

Jeg har flere ganger feiret påsken i Italia og opplevde mange av de spennende og givende tradisjonene de har der. På bildet over er jeg utenfor ei lita kirke i Firenze. Jeg var på vei til påskeretreat oppe i fjellene øst for Firenze, og stoppet noen dager først i Venezia for å besøke venner der, og så i Firenze. Jane, min vertinne, tok meg med ut i byen etter frokost, og noe av det første vi møtte på var en prosesjon med prester og ministranter med armene fulle av olivengrener som de delte ut til oss som stod langs veien.

Veldig vanlig er også pasjonsspillene som går for seg på langfredag, hvor hele landsbyer er involvert i opptog og tablåer som forteller lidelseshistorien.

I fasteboka mi skriver jeg videre:

Palmesøndag

Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem!
Se, din konge kommer til deg.
Rettferdig er han, og seier er gitt ham;
ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.
                                  Sakarja 9,9

Jesus rir inn I Jerusalem
Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte han, og de ropte:
Hosianna! Velsignet være han som kommer
i Herrens navn, Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Frykt ikke, Sions datter!
Se, din konge kommer, ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene den gang. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette stod skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.:
Alle som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: "Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham." Joh 12, 12-19

På Jesus tid var det vanlig å dra på pilegrimsreise til Jerusalem for å feire påsken der. Jesus og disiplene drog også til Jerusalem da det nærmet seg påske. Jesus vet hva som skal skje med han, og har det ikke travelt. Han bruker god tid underveis, og stopper stadig opp for å lære disiplene, for å gjøre under, eller for å trekke seg tilbake i stillhet og bønn.
Vår fastetid nærmer seg slutten. Gjennom bibeltekster har vi fått høre om Jesu liv og virke. Gjennom stillhet og bønn har vi fått vandre sammen med Guds Sønn.
Å bære palmegrener inn i kirken denne dagen er en flott måte å minnes inntoget i Jerusalem på. I Italia er det vanlig å bruke olivengrener som "palmegreiner"; her hos oss kan gåsunger eller kattlabber som de heter i noen deler av landet, være et fint alternativ.

::::::::::::::::::::::::::::::::

Skjærtorsdag

 

Så kommer de tilslutt til Jerusalem, både Jesus og disiplene, for å feire påske, for å feire "de usyredes brøds høytid", til minne om da jødene ble ført ut av Egypt. Mens de er der kommer dagen da påskelammets skal slaktes. Jesus ber noen av disiplene forberede påskemåltidet for dem. De var vant til å feire dette måltidet, det hadde de gjort hele sitt liv. Måltidet bestod av tre spesielle retter som hver hadde sin betydning, samt fire beger med vin. Kun tre av vinbegerene skal tømmes, det siste var tiltenkt Messias når han kom. Når Jesus så bruker påskemåltidet og det fjerde vinbegeret til å innstifte nattverden, forteller han samtidig disiplene at han er den Messias som skal komme.

Jesus vasker disiplenes føtter.

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier :"Herre, vasker du mine føtter?! Jesus svarte: "Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men skal forstå det siden." "Aldri i evighet skal du vaske mine føtter, "sier Peter. "Hvis jeg ikke vasker deg, da har du ingen del i meg," svarte Jesus. Da sier Peter: "Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!" Jesus sier til ham: "Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene - men ikke alle." For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: "Dere er ikke alle rene."
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: "Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde. Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Joh 13, 1-15

 

Vi fokuserer oftest på innstiftelsen av nattverden på skjærtorsdag, ikke så ofte på fotvaskingen. Og fotvasking er sjelden et ledd i våre gudstjenester. "Og takk for det", har jeg ofte tenkt. Hva om vi alle skulle tatt av oss sko og strømper og åpenbart våre "sure tær" med uklipte, inngrodde negler! Nei takk. Klart det kan gjøres på en fin måte, og jeg har vært med på det flere ganger, blant annet en gang jeg var med på en pilegrimsvandring fra fastlandet og over til tidevannsøya Lindisfarne, The Holy Island, på nordøst-kysten av England. Men så har noen menigheter funnet ut at i stedet for å vaske føttene kan vi vaske hverandres hender. Og kanskje er det vel så riktig her oppe i det kalde nord. Der Jesus vandret var det varmt, folk gikk i åpne sandaler og etter en lang dag var føttene både slitne og skitne. Tenk så godt å få de vasket da. 

Bildet over, av nettopp fotvaskingen, kjøpte jeg en gang på gata i Asmara, hovedstaden i Eritrea. Eritrea er et land hvor folk går i åpne sandaler, eller rett og slett barbeint. På kveldene var det ikke uvanlig å se menn sette seg ned på trappa utenfor huset sitt, ta av seg sandalene og skylle føttene i kaldt vann. Fotvasking var noe som skjedde hver dag, men folk vasket sine egne føtter, eller om de hadde tjenere var det de som gjorde det. Så snur Jesus helt om på dette. Egentlig er det disiplene som skulle vasket føttene til "sin herre og mester", men han "tar på seg en tjeners skikkelse" som det står et annet sted i Bibelen.

 

::::::::::::::::::::::::::

Ukas restegarntips

Det nærmer seg påske, ja, for mange starter påskeferien rett og slett nå, andre må vente til litt ut i neste uke (mens atter andre jobber i påska), og hva er vel da mer naturlig enn litt påskestrikk.  Jeg deler rett og slett oppskriften i dag på "Rastarbos eggeposer". Jeg delte oppskriften første gang på strikkebloggen min "maskerade" i mars 2021, eller egentlig allerede i 2019, da på engelsk.

Rastarbos eggeposer

Jeg kom over disse søte posene for mange år siden under et av mine besøk på klosteret Turvey Abbey som ligger litt nord for London. Flere av nonnene der er kreative og i den lille, uformelle klosterbutikken kan du få kjøpt flere av de tingene de lager. Jeg fyller gjerne opp kort-lageret mitt når jeg er der, Sr. Miriam lager de vakreste gavekort. Men under dette besøket fant jeg mer enn kort, nemlig strikkede eggevarmere i form av små, fargerike poser. Jeg kjøpte to, tok dem med hjem, fant fram bomullsrestegarn og begynte å strikke mine egne.

Har du litt restegarn i glade farger, er disse små eggeposene supre å strikke nå til påske, ja, ellers i året også forresten. Mine er strikket i bomull. Siden jeg bruker små nøster av restegarn får alle posene forskjellig farge. Så blir det etter hvert enda mindre restegarnsnøster igjen. Disse samler jeg på, om det så bare er en halv meter garn igjen, og strikker små frokostservietter, rett og slett et kvadrat i rettstrikk fram og tilbake, skifter farge hver rille.

Jeg har de fleste posene jeg har strikket på hytta. Hytta vår heter Rastarbo, og dermed navnet Rastarbos eggepose, med hashtaggen #rastarboseggepose

Mønster Rastarbos eggepose

Legg opp 40 masker på pinne 2 1/2.
Fordel maskene på fire pinner.
Strikk 9 omganger.
Strikke en hullomgang, dvs `to rett sammen, ett kast`, ut omgangen.
Strikk tre omganger rett.

Nå kan du enten velge å fortsette i samme farge med rettstrikk helt fram til fellingen, ca 25 omganger, eller du kan legge inn et fritt valgt mønster.

På de to posene du ser på bildet over har jeg strikket lus (eller kanskje jeg skal kalle det lopper siden jeg strikker ovenfra og ned, haha). Da har jeg, etter de tre omgangene etter hullraden, strikket en omgang med 3 masker bunnfarge, en maske mønsterfarge, og gjentatt dette ut omgangen. Så en omgang kun i bunnfarge. Deretter en omgang lus hvor jeg forflytter lusene slik at de kommer midt mellom lusene i forrige mønsteromgang.

Strikk 20 omganger, dvs 10 omganger med lus, 10 omganger ensfarget.
Strikk 3 omganger rett, i bunnfargen.

Start fellingen.
Strikk 2 masker rett sammen, 3 masker rett, 2 masker rett sammen, 3 masker rett, ut omgangen.
På nesten omgang strikkes 2 masker rett sammen, 2 rett osv ut omgangen. Deretter 2 masker rett sammen 1 rett ut omgangen og til slutt 2 masker rett sammen, to masker sammen.
Du har nå igjen 8 masker.
Klipp av tråden og dra den gjennom de 8 maskene.
Fell trådendene.

Lag ei snor og tre den gjennom hullraden.
Snoren på bildet er tvunnet, men du kan selvsagt også hekle den, lage en hestetømme/iCord eller bruke silkebånd.

Lykke til.

::::::::::::::::::::::::::::::::::

Britt Arnhilds matseddel:

 

Fisk og fiken. Mmmmm, så godt

Denne fiskegryta står ofte på matseddelen hos oss, i ulike varianter. Fisk og potet hører alltid med, men ellers varierer jeg innholdet ut fra hva jeg finner i skap og kjøleskap.

I dag ble det fiken. Ja, du leste riktig, fiken i fiskegryta. Jeg fant en pakke fiken i kjøkkenskapet, etterlatt etter jula, tok den fram, la den på kjøkkenbenken og har et par dager gått og lurt litt på hva jeg skulle bruke den til. Så kom ideen da jeg skulle starte på dagens fiskegryte og oppdaget at det var lite å velge blant i grønnsaksskuffen i kjøleskapet.

Når jeg marinerer fisken til denne fiskegryta bruker jeg ofte litt fikenbalsamico, så det var nok derfra ideen kom :-)

Ja, det er faktisk fiskestykker inne i baconskivene, denne gang marinert i fikenbalsamico, olivenolje, salt og pepper.

Resultatet ble aldeles nydelig :-)

::::::::::::::::::::::::

 

Reisebrev, denne gang fra Nepal.

På elefantsafari
Nepal, April 2013

Elefanter er ikke akkurat små. Veldig søte på avstand, og i grunnen ikke så verst på nært hold heller. Men å sitte på ryggen til et slikt dyr, for å dra ut i jungelen på jakt etter ville dyr, leoparder og sånt.......vel, det føltes ikke akkurat som noe som var midt inne i komfortsonen min.

Jeg er i Nepal på en tidagers tur, delvis reiser jeg alene, delvis sammen med en gruppe. Komfortsonen utfordres gang på gang, og det har så langt vært positive opplevelser.

Store lille meg opp i den lille kassa på ryggen til den store elefanten. Det var i grunnen hovedutfordringen. Etterpå var det bare gøy.
Og selv om vi ikke så verken leoparder eller krokodiller, fikk vi da kommet helt innpå to nesehorn, vi så en apekatt, massevis av hjort, fugler og sommerfugler.

 

Stiv og støl ble jeg og en diger blåflekk har vokst fram på underarmen min, men du verden så moro det var. Jeg tror nesten jeg satt og smilte hele den times lange turen. Og komfortsonegrensen min flyttet seg flere hakk.

Men jeg må nok innrømme at det er sommerfugler som egentlig er min greie :-)

 

::::::::::::::::::::::::::::

Fra min engelske blog Britt-Arnhild´s House in the Woods

 

Siden jeg også har engelsktalende lesere av bloggmagasinet legger jeg denne gang inn et innlegg kopiert fra min engelske blogg Britt-Arnhild´s House in the Woods, fra 22.mars 2024:

 

Dyeing Easter Eggs

 

Back in the 1990ies I worked as a deacon. For some time there were many asylum seekers from former Yugoslavia staying at an asylum seeker center not far from our church. I often went there to pay visits, and one year, before Easter, I invited the women and some of the children to our youth club. They told us about their Easter traditions, and taught us to dye Easter eggs.

I did some egg dyeing last night, not with the best result, but.......
The grey eggs are from the workshop we had with the asylum seeker women, the rest are from last night. All are dyed using onion skins, yellow and red onions.

I have been playing around with the eggs today, trying to see how I can use them in different decorations.

Like in the flower urn I have outside, on the terrasse.

I made this small quilt, or rather a wall hanging also back in the 90ies.
Down the right side and along the bottom I have quilted in a line from an old Norwegian nursery rhyme, kom kyllinger små, som neppe kan gå/come small chicks which can hardly walk.......

 

::::::::::::::::::::

 

Påskekrim

Leser du krim i påska? Jeg er egentlig ikke noen stor krimleser, men litt blir det, krim av den mer "snille" sorten, om jeg kan kalle det det. I neste utgave av Blåklokkeveien er planen å skrive mer om det, så følg med.......

 

:::::::::::::::::::

 

Takk for denne gang, god påske,
og så sees vi neste fredag, Deo Volente.

 

::::::::::::::::::::::::::::::::

 

Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: [email protected]

 

Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 2

 

Oi, oi, oi, tusen, tusen takk for alle gode tilbakemeldinger på den aller første utgaven av Blåklokkeveien. Det har gått ei uke siden "premieren" , det er fredag igjen og tid for et nytt blad.

"Hvem kan narre april?" Ble du narret den 1.april, eller? Noe som i alle fall alltid narrer oss i april er været. Det har vært vår i lufta lenge her hos meg, men april kan være lunefull. Fortsatt kan det komme mer snø, og nattefrost er vi helt sikkert ikke ferdige med. Nå ja, jeg nyter hver en vårdag jeg, ute i hagen, i drivhuset, i skogen, og på byturer i "småsko". Så har jeg lært etter hvert at våren ikke bare er én årstid, men to, vi har tidligvåren og vi har den egentlige våren, og akkurat nå er det vel ingen tvil om at vi befinner oss i tidligvåren. Og jeg er stadig ute i skogen og tar pulsen på den.

 

Tidligvår i skogen

Vi har hytte på Aure på Nordmøre, i ei sørvendt skråning, midt i skogen. Med ingen andre hytter i nærheten, så her er vi helt for oss selv.  Skogen bak hytta er spennende, med mosegrodde trær og kampesteiner, ekorn, rådyr, rever og et spennende fugleliv. Kattugla lager sin karakteristiske uhu om kveldene, men vil foreløpig ikke hekke i uglekassa Terje har satt opp, rugda flyr lavt over under rugdetrekket og i fjor ble ei tatt av en rovfugl og jeg kunne plukke vakre fjær, ørner flyr over oss, flaggspett og grønnspett og tretåspett hakker i trærne, og så er det alle de vanlige småfuglene da, som godt kan like frøene vi legger ut. Om våren finner jeg gjerne den første hvitveisen her og om høsten plukker vi kantareller. 

Skogen på vestsida av hytta derimot får egentlig stå helt uberørt av mennesker. Det er litt kronglete å komme seg ned dit, og siden vi har annet skog ungene kan leke i og jeg gå på eventyrjakt i, blir det ikke til at vi bruker vest-skogen. Annet enn at vi såvidt må snerte innom den når vi skal klatre opp til hula, den spennende hula inne i fjellet hvor det alltid ligger skatter gjemt til barnebarna, og hvor det lukter sterkt av hvitløk om våren, her vokser det nemlig ramsløk.

Da vi var på hytta sist helg fant jeg to små hvitveis inne i skogen på vei opp til hytta, men uansett hvor mye jeg lette klarte jeg ikke å finne flere. "Men kanskje det kan være noen nede i vest-skogen", undret jeg, og mens Terje var opptatt med å kløyve ved tok jeg en tur ned dit.

Jeg fant ingen hvitveis, men du verden så spennende å rusle rundt der nede. Jeg kunne følge smale stier laget av rådyrene, jeg så konglerester etter diverse ekornmiddager og jeg luktet jord og våt mose der jeg bøyde meg under grener og klatret over mosegrodde steiner og trestammer. 

Som barn elsket jeg å gå på oppdagelsesferd i skogen rett ved der vi bodde. Ikke så veldig stor, men mer enn nok plass til å gjømme seg bort, bygge huler inne i bringebærkrattet, finne vårens første leirfivel, plukke sommerens vakreste blomsterbuketter og gå på lommelyktjakt i mørke høst- og vinterkvelder. I skogsområdene rundt hytta blir jeg som et barn igjen, vandrer rundt uten annet formål enn å være.

 

:::::::::::::::::::::::::::::::

 

Vårrengjøring i drivhuset

Det er en av de aller første dagene i april, sola skinner, temperaturen viser 17 (!) grader og hagen er full av krokus. Den perfekte dagen for vårrengjøring i drivhuset. Vi er opptatt på formiddagen, og jeg har en avtale igjen på kvelden,  men "dette skal gå fort" sier Terje, "vi trenger vel ikke mer enn en times tid". Jeg har min tvil om det, han vet nok ikke hvor mye som samler seg i et drivhus i løpet av et helt år, og for at vi skal få rengjort det skikkelig må alt ut først. Terje finner fram vannslangen og ei vannbøtte mens jeg begynner å bære ut. Terracottakrukker, skjell og steiner, kvister, kongler, gammel mose, bord og stoler og tusen andre ting. Først fyller jeg plantebordet langs husveggen og når det er fullt fortsetter jeg med bare å sette tingene utover plena. 

Terje er godt igang nå, spyler og skrubber mens jeg klipper ned vinrankene enda litt til. Det er en jobb som skal gjøres på høsten, nå på våren har sevja begynt å stige og greinene som blir klippet begynner "å blø", og fortsetter med det lenge. Men de tåler det, og vinrankene er i ferd med å overta drivhuset hvis de får vokse fritt, så her må man være hard i klypa.

Terje blir etter hvert ferdig, ja da, hans jobb tok bare litt over en time den, men det er nå jobben min starter for alvor. Jeg koster og vasker og kaster og rydder. Og koser meg. Vi tar en kopp te og hver vår is underveis, det er mange og tyve grader inne i drivhuset, og da jeg langt fra er ferdig når middagstiden er der, går Terje inn og lager middag, og så spiser vi etter hvert ute på kjøkkenverandaen. Årets første utemiddag! Rekordtidlig.

 

Jeg blir omsider ferdig jeg også. Feirer med å så et brett korblomster og ett med purreløk (livet har blitt så mye enklere etter at jeg lærte om "vintersåing", da trenger jeg ikke lenger fylle opp alle bord og vinduskarmer inne) Og så setter jeg meg ned med det nyeste Lev Landlig som akkurat ble levert i postkassa.

 

:::::::::::::::::::::::::::::::::::

 

Del ditt brød

Brødene står fortsatt til heving, så enda kjenner jeg ikke den herlige lukten av nystekt brød. Men bare vent, snart vil den fylle huset, og vi skjønner at selv om det ikke er lenge til middag bare MÅ vi ha ei skive varmt grovbrød som mellommåltid. Jeg baker brød hele året, har overtatt den viktige arven etter både mor og svigerfar, og når du først er vant med ferskt, hjemmebakt brød er det vanskelig å finne kjøpebrød som kan måle seg. Kjøkkenmaskina gjør mye av jobben, men litt må jeg kna hvert enkelt brødemne likevel, riktig kjenne den myke deigen mellom fingrene før jeg putter den opp i brødforma.

I dag fant jeg meg selv i å nynne på en salme mens jeg stod der og knadde:

Del ditt brød med sulten bror
som må hjemløs vandre:
Dette er vårt kall på jord:
Bære bør for andre.

Del ditt brød med sulten bror,
selv du fikk det givet.
Rekk en hånd og si et ord
som gir lys til livet.

Han som selv er Livets brød,
vil oss daglig benke
ved sitt bord og i all nød
trøst og trygghet skjenke.

Takk, o Herre Jesus Krist,
at du ennå lever,
og i nåde først og sist
gir - og ikke krever.

Gi oss hungrige ditt brød -
syndere og fromme!
Takk at vi i liv og død
til ditt bord får komme.
                                        Johannes Smemo

Jeg er heldig som har vokst opp og levd i et miljø hvor det sosialetiske engasjementet har stått sterkt. Å dele er det naturlige. Å vite om verden, være en verdensborger i en verden hvor vi alle har det samme menneskeverd, å strebe etter å leve med åpne grenser. Så er det likevel ikke så lett dette. Jeg stenger grenser i et håp om å skape trygghet for meg og mine, jeg glemmer å dele fordi jeg "trenger" det jeg har selv. Ordet "tiende" har forsvunnet ut av ordlista mi og jeg lever så inderlig vel med den urett som ikke rammer meg selv.

Og så er fastetiden her med sin utfordring:

DEL DITT BRØD MED SULTEN BROR

 

::::::::::::::::::::::::::::::

 

Fasteaksjon og et besøk på Haiti

 

Vi har kommet til den årlige fasteaksjonen som Kirkens Nødhjelp har sammen med alle landets menigheter. Her i min menighet arrangeres aksjonen på søndag. Da skal konfirmantene våre sammen med foreldre/forsatte gå rundt og besøke alle husstandene med sine grå bøsser. Nå er det lite kontanter i omløp, men de har da heldigvis med seg både vippsnummer og kontonummer også.

Gjennom både jobb og som frivillig var jeg i mange år aktivt engasjert i Kirkens Nødhjelps arbeid, og i 1998 var jeg heldig og fikk bli med på ei reise til Haiti og Den Dominikanske Republikk. For meg var dette et første møte med det vi kalte "den tredje verden". Vi kom med det første vestlige flyet som landet etter at den fatale orkanen George hadde truffet øya, vi møtte død og ødeleggelser, vi besøkte et fengsel hvor de fleste fangene satt uten noen form for rettergang på forhånd, vi møtte et land som på mange måter var frodig, men også tørke og flom. Jeg fikk store mageproblemer underveis, noe som resulterte i betennelse i galleblæra og sykehusopphold da jeg kom hjem og begynte å spise normalt igjen etter to uker nesten uten mat. Jeg lærte mye, og fikk mulighet til å formidle mine opplevelser i forkant av fasteaksjonen i 1999.

Dette var lenge før smarttelefoner og digitale bilder, men jeg skrev reisedagbok, og hadde med meg min trofaste Olympus. Jeg har funnet fram reisedagboka nå, og vil dele to av dagene med dere, ordrett sånn som det ble skrevet for snart 30 år siden:

 

Lørdag 03.10.98 (kveld, ute på landsbygda)

Enda en utrolig innholdsrik dag. Jeg sov dårlig i natt også, men føler at det går bra likevel. Dusjet, og fikk min rolige (nødvendige!) time ute på verandaen før de andre kom. Så var det min tur til å lede bibellesing og bønn før vi gikk ned til frokost. Etterpå satte vi baggasjen inn på et av rommene, og drog avgårde hit ut til Thiotte.

Kjørte langs asfaltert hovedvei den første timen, så tok vi av og veien forandret seg betraktelig. Masse store steiner og hull, og noen steder var veien nesten helt vasket bort. Det sterkeste inntrykket var da vi kjørte over restene etter landsbyen Fond Berette. Nesten hele landsbyen ble skylt vekk av flommen som kom etter George. Vi så rester av klesplagg ligge mellom steinene. 50 døde er begravd der oppe, over 70 døde er funnet igjen i Den Dominikanske Republikk, der elva renner ut. Resten, et ukjent antall, er bare borte. Vi kunne ane av sårene i landskapet hvor mye fruktbar jord som også var blitt med flommen. I sårkanten så vi rester etter hus, og halve kirka stod igjennom et uhyggelig monument

Oppe i fjellet, i Foret de Pin, en pinjeskog plantet av Verdensbanken, møtte vi Nathalie som skulle være guiden vår, og et par andre. Nathalie jobber i LWF og har ansvar for jordbruksprosjektene i Thiotte. Det var marked der oppe, og et utrolig folkeliv.

Så kjørte vi til et av prosjektene. En slags forsøksgård hvor de er i ferd med å få i gang et utviklingssenter, for å lære de lokale bøndene nye teknikker mm. Vi snakket også med en av de tilbakesendt flyktningene fra Dominicana. Etterpå kjørte vi til Thiotte og fikk såvidt installert oss på de to rommene vi skal sove i, og gått på toalettet; "pipi" langs veien er ikke noe for oss damene! 

Så kjørte vi ned til dalen øst for Thiotte for å se på flere ødeleggelser. Der var et enormt stort område satt under vann, og hele avlinger var ødelagt. Her var det heldigvis ingen døde, befolkningen ble varslet i tide, men en kvinne fortale om en tøff kamp for å redde voksne og barn vekk fra vannmassene. Både skolen og kirken, samt godt over 100 (170?) hus ligger fortsatt under vann, den kunstige "innsjøen" er 20 km lang. Innbyggerne regner med at uten ekstern hjelp vil det ta 2 år før vannet forsvinner. Dette er egentlig et fruktbart område.

Så kjørte vi opp til Thiotte igjen, og fikk middag på stedets "restaurant". En annerledes opplevelse. Bord med juledukene på, stort bilde av Elvis på veggen, like mange slags tallerkener som vi var folk..... Vi fikk geitekjøtt, pommes frites, stekt banan, jonjonris samt kålsalat som vi ikke turte spise. Vi bad lenge for maten.

Etterpå måtte vi opp og hilse på Big Boss, kaffeprodusentene og sønn av han som eier huset vi bor i.

Søndag 4.oktober

Vi fikk en rolig kveld i går, og jeg fikk også god tid til å slappe av og fordøye nye inntrykk. Nå er de andre og spiser frokost, mens jeg og Eli venter her. Magen min slo seg helt vrang i natt, så jeg tar ikke sjansen på lokal frokost.

Vi bor rett ved torget. Ute er det et yrende folkeliv. Mange er på vei til kirka. Klokka er kvart på åtte, og kirkeklokkene slo nettopp. Her er det tydeligvis stor forskjell på hverdags- og kirkeklær (for de som har?) Og de har store, svart bibler under armen. Rett utenfor her vi bor sitter to skopussere, så kirkegjengerne stopper opp og får pusset skoene sine. Jeg og Eli gikk en tur i går kveld. Stedets bar var åpen, og utenfor var det hengt opp en TV i et tre. En skikkelig ekkel science fiction film ble vist. Der satt masse unger i første rekke, mens de voksne stod bak. Plutselig kom en bil i full fart, her kjører alle fort., rett inn på torget, og en unge ble truffet. Stor oppstandelse. Jeg aner ikke hvordan det gikk. Det var vanskelig å få denne hendelsen ut av hodet i natt.

 

::::::::::::::::::::::::::

 

Det nærmer seg slutten på dette reisebrevet, men før jeg sier takk for meg vil jeg gjerne dele denne ukas oppdatering på mitt kreative prosjekt "52 uker med restegarn" og et innlegg fra 2021 som beskriver noen søte små poser til påskeeggene, som muligens blir neste ukes prosjekt i denne 52ukers greia, (begge innleggene er hentet fra bloggen "maskerade")

Uke 4, de små tråd-endene

 

 

Du vet, alle de små tråd-endene du sitter igjen med etter at du har festet trådene på strikketøyet eller heklinga? Jeg kan jo ikke bare kaste dem, har jeg tenkt, og så har jeg funnet et norgesglass (og etter hvert et til, og et til) og puttet dem oppi. En fargerik dekorasjon i atelieret, men også nyttig. Jeg brukte trådene som fyll da jeg heklet Den lille larven Aldri-mett til barnebarna, og da jeg strikket musefamilien som illustrerte musevisa, og bønnekulene i regnbuefarger og julekulene, og, og, og.......

Likevel ble norgesglassene etter hvert fullere og fullere, og jeg har spekulert - det må da være noe mer jeg kan bruke disse trådene til.

Og så en dag kom ideen. Jeg kan karde de opp og nålefilte de på en strikket bakgrunn. Var litt usikker på hvordan det ville fungere, men det gikk jo kjempebra.

Så langt har jeg laget ei barnelue og et par pulsvarmere, og tro du meg, ideene står i kø.

:::::::::::::::::::::::

Oppdatering fra tidligere uker:

Uke 1
Antallet små bestemorsruter vokser jevnt og trutt

Uke 2

Snøklokkepulsvarmere, ferdig

Uke 3 

Maria budskapsdag, bilde

 

Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: [email protected]

 

Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 1

 

 

Jeg sitter i godstolen på hytta og blar i et gammelt magasin. Jeg har stabler med blader her ute, og koser meg med å ta de fram fra tid til annen. Dette er forresten ikke så gammelt, kjøpte det for halv pris på slutten av vårsesongen i fjor, fordi "datoen hadde gått ut". Ikke skjønner jeg at dato kan gå ut på blad som handler om hage, kunst, kultur, interiør mm, men dem om det. Magasinet jeg blar i heter WILDFLOWER, med undertittel "celebrating life in the country" og har et innbydende bilde på forsiden med et hagebord med hvit duk, omgitt av enkle rødmalte klappstoler, dekket med sommerservise og fargerike tulipaner. Bordet er plassert midt i ei blomstereng, og i forkant står ei sinkbøtte med en vakker vårbukett.  

Så har magasinet enda en undertittel - LIVE   EXPLORE   GROW   ESCAPE

Tittelen og bildet på forsiden er egentlig det eneste jeg finner sjarmerende med bladet. Det er fylt med masse reklame (jeg skjønner jo at det må til for å dekke utgifter) og massevis av en type landsens motestoff. Eller, jeg er litt urettferdig nå, her er da artikler om flotte britiske herregårder, her er oppskrifter på de lekreste matretter, her er møbler og tekstiler og blomster i massevis. Når jeg blar gjennom det på nytt ser jeg at det på mange måter er et sjarmerende blad.......

Jeg ble sittende med WILDFLOWER i fanget i går, lenge. Tenkte tilbake til den lille jenta som var meg for snart 60 år siden, som elsket å tegne og skrive, som klippet ut navn/logo på ulike aviser og limte inn i ei kladdebok, og som  laget sin egen avis. Av og til fikk jeg med meg småbrødrene på leken jobben, som regel drev jeg på alene. Jeg laget flere eksemplarer av hver "avis" og solgte til foreldre og besteforeldre og følte meg veldig stolt.

Som voksen, for nøyaktig 20 år siden, våren 2005, begynte jeg å blogge. Fikk etter hvert flere blogger, mange av dem etter tema. På mange måter er disse bloggene mitt "magasin", og så satt jeg der i går kveld da og tenkte videre på dette og drømte om mitt egen blad og hva det i såfall skulle inneholde og så kom ideen dalende.......jeg kan jo lage et bloggmagasin. Jeg har jo allerede en blogg jeg kan bruke som plattform. Jeg tok med meg drømmen inn i natten og våknet til vissheten om at jeg kan da lage mitt eget magasin, helt gratis, ikke trenger jeg reklame, ikke trenger jeg å selge det........

.......og dermed er første utgave av "BLÅKLOKKEVEIEN, et bloggmagasin for et enklere liv," en realitet.

:::::::::::::::::

 

Innhold:

Ut på tur

52 uker med restegarn

Vår i hyttehagen

Boktips

Reiseminne

 

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Ut på tur

Vi er på hytta noen dager. Først og fremst for å rydde skog. Hytta er lita og enkel, familien vokser og vi har behov for at anneks. Vi har nå kjøpt til et stykke tomt, et firma har vært her og hogd ned rundt 20 store grantrær og før byggingen kan starte må det ryddes i kvist og tømmer. Men vi må jo komme oss ut på tur også, selv om været ikke er det aller beste. Så etter lunsj pakker vi sekken og kjører ut til Skardsøya, godt utstyrt med regnklær, lue og votter. Det er rundt 8 varmegrader, men vinden tar godt her ute. 

Vi har de siste årene satt oss som mål å gå minst 100 turer á 5km+ hvert år, sammen. Så går vi begge flere turer alene, men disse 100+ skal altså være noe vi gjør sammen. I år ligger vi dårlig an til å klare målet, men det tenker vi lite på her vi vandrer ute ved munningen av Trondheimsleia, i et området med sterke minner fra krigsårene. All snøen har smeltet, men naturen er enda grå, bortsett fra noen hestehov som stikker opp innimellom. Et par ørner flyr over oss, og en flokk måker. Jeg hører kjøttmeisen og med et kommer et par bokfink. De må være årets første, flydd hundrevis av kilometer fra vinteroppholdet sitt i varmere strøk.

Vi når målet vårt, en gapahuk hvor vi kan sitte i ly for vind og regn. Terje får etter hvert fyr på grillen og vi kan nyte dagens gourmetmiddag - brente pølser og tørre lomper, krydret med ketchup og sprøstekt løk som har ligget i pose i skapet siden i fjor. Det er rart hvor godt dette smaker når det spises ute.

 

52 uker med restegarn

Gjennom et helt år skal jeg hekle/strikke små og større prosjekt av restegarn. Blogger om det i "maskerade" og deler her:

 

Vi er i fastetiden, jeg skriver en daglig fastetidsblogg og reflekterer mye rundt forbrukersamfunnet, og hvilke grep kan jeg gjøre for å komme mer bort fra bruk og kast, for å bedre ta vare på denne vakre jorda vår som vi har kun en eneste en av. I mange år har jeg jobbet mye med restegarn i fastetiden. I år hadde jeg egentlig ikke tenkt å gjøre det, men så datt likevel ideen ned i meg - jeg har mye restegarn, det er så mye fint det går an å lage av de små og litt større garnrestene jeg/vi har, og det utfordrer kreativiteten min veldig å leke med garn og farger som egentlig bare er til overs. Hva med å utfordre meg selv (og kanskje også deg) til 52 uker med restegarn!

 

Jeg har avsluttet et par store prosjekt den siste uka, som jeg har jobbet lenge med, og jeg er i full gang med et minneteppe til ære for min kjære pappa som døde 12.februar. Tanken var å stort sett holde meg til det teppet, men det klarer jeg jo selvsagt ikke, så for et par dager siden startet jeg på et par sokker, i går startet jeg på et skjerf. Og i dag fikk jeg altså denne ideen som jeg bare måtte starte på med en eneste gang - 52 uker med restegarn!

Ett nytt restegarnsprosjekt hver uke i et helt år. De fleste nye, men jeg kommer også til å putte inn restegarnsprosjekt jeg allerede er ferdig med. Og når ideen først var på plass gikk turen rett opp i atelieret for å lete etter ide til første prosjekt. Fant det ganske fort, fant fram garn og pinner, la opp og har såvidt begynt å strikke - på det som skal bli "52 uker med restegarn, uke 1"

Dette innlegget er bare en slags innledning, et varsel om at de 52 ukene/52 prosjektene kommer, men planen er å komme med det første restegarnsprosjektet i løpet av uke. Så følg med!

Og vil du være med så heng på!

 

Uke 1

 

Se der, mindre enn et døgn siden jeg fikk ideen om 52 uker med restegarn, og jeg er allerede godt i gang. Som jeg skrev i går så fant jeg fort veien til garnsamlingen min og plukket fram noe til et strikkeprosjekt. Begynte å strikke, og kjente at ideene boblet, så det ble ikke mange omganger før jeg igjen var oppe i atelieret og rotet i garn. Denne gang fant jeg fram noen av de aller minste nøstene. Jeg samler på alt, om det så bare er et par meter garn, jag kan jo alltids bruke det i broderi på strikk. Men det kan brukes til mer også, se bare her. Med mormors gamle heklenål str 1,75 er jeg nå i gang med å hekle bitte små bestemorsruter. Og jeg lar dette bli første prosjektet av de 52 som ligger foran meg. Har ingen planer om å bli ferdig med det første, nei, dette første prosjektet skal få følge meg gjennom alle de 52 ukene (og hvem vet, kanskje enda lenger også)

Vi er på hytta nå, kom hit i formiddag og skal være noen dager. Og mens Terje er ute og saker ved, sitter jeg inne og hekler bittesmå ruter, og fryder meg over å ha kommet i gang med "52 uker med restegarn". Aner ikke om jeg klarer 52 uker, men det gjør ikke så mye. Akkurat nå er det utrolig gøy og inspirerende, jeg har massevis av planer for de kommende ukene, og kanskje vil jeg etter hvert få ideer fra dere også? Ja, for jeg håper jo at flere blir med på dette. Tenk om vi blir en stor gjeng? Det hadde vært gøy det.

De små rutene er enkle å hekle. 
Jeg legger opp 7 kjedemaske og fester de sammen i en ring (1.omgang)
Så hekler jeg 12 halvstaver i ringen og fester de sammen (2.omgang)
Og deretter "9 halvstaver, 2 luftmasker" x 4 og fester sammen (3.omgang)

Jeg har aldri skrevet et heklemønster før, så dette er helt sikkert ikke riktig måte å skrive det på, men jeg håper du forstår det likevel.

 

Vår i hyttehagen

 

Våren har kommet tidlig i år. Hjemme i hagen i byen er det fortsatt en god del frost i jorda, men her ute, i solhellingen, har krokus, påskeliljer, forsytia og iris det travelt. Foran hytta har vi bygd opp en liten hage med noen bed. Hver høst setter jeg ned alle løkene jeg har tatt vare på gjennom sommeren, fra vårens løkblomster, noe som gir oss et vell av blomster når våren kommer. For det meste står de her og blomstrer helt for seg selv, dette er ikke den årstiden vi bruker hytta mest. Men i år er det annerledes, i år får vi med oss blomsterprakten. 

Det første jeg gjorde da vi kom denne gang var å plukke inn en bukett med gule forsythiakvister og lange, smekre påskeliljer i knopp som åpnet seg straks de kom innendørs. Så ble det en bukett blå perleblomster og så et eggeglass med hestehov, eller leirfivel som jeg kaller vårens første grøftekantblomst.  Så blir det nok en bukett små perleblomster i dag, men ikke mange, det er snart påske og jeg vil ha dette teppet av gule blomster å kose meg med da også.

For et par år siden flytte jeg ei stor krukke med eføy og løkplanter. Den står på terrassen hele sommeren, og når høsten kommer flytter vi den inn i boden, så får den overvintre der. Det ser plantene ut til å trives godt med, og da vi var har for to uker siden og flyttet krukka ut i dagen, overrasket den oss med vakre utsprungne blå iris samt fiolette iris i knopp. Nå har de blå gjort jobben sin, og de fiolette har overtatt. 

Den er ikke så stor hagen vi har her på hytta, men jeg går likevel en rundtur i den hver dag for å se hvilke skatter jeg finner. I dag var jeg på jakt etter noen gule svibler som har vært her noen år nå, og jada, de er her fortsatt og om vi er heldige vil de blomstre til påske. Og jammen tror jeg de har formert seg litt. Tidligere har det kommet tre blomster, men her ser det da jammen ut til at det i alle fall blir fire.

 

Boktips.

"Alle" kjenner Carl Larsson, men hvor mange kjenner hans fru Karin? Elisabeth Svalin Gunnarsson skrev for noen år siden en hagebok om Karin Larsson og hennes hage i Lilla Hyttnes i Sundborn i Dalarna i Sverige, "I min trädgård vill jag vara Karin. En praktisk trädgårdsberettelse från Sundborn. Boka er full av gamle og nye bilder, her blir vi bedre kjent med Karin og hennes hage og vi får massevis av tips til hvordan vi kan ta Karins hageideer inn i vår egen hage.

Karin og Carl fikk et gammelt hus, Lilla Hyttnäs, i gave av Karins pappa. Stedet ble først brukt som sommerbolig, men det tok ikke lang tid før de, med sine etter hvert 7 barn, gjorde det om til helårsbolig. Veldig mange av Carl Larssons kjente bilder fra livet på landsbygda i Sverige, er malt nettopp her, og det er liten tvil om at Karin på mange måter var arkitekten bak det hele. Hagen er en brukshage, hvor Karin dyrker mat til den store familien, men Karin, som selv var en kunstner, hadde stor sans for skjønnhet, og innimellom kålplanten, bønner og tomater dukket det opp flere og flere blomster både til pryd ute, og til å fylle vaser som hun plasserte rundt i hele huset.

Jeg hadde boka liggende i drivhuset i flere år og leste den både "fram og tilbake"  og skjønte at denne hagen og dette huset bare måtte jeg besøke. Det skjedde for snart to år siden, og med alle inntrykkene intakte glemte jeg boka litt. Men nå er den funnet fram igjen, jeg fryder meg over tekst og bilder og gleder meg til å "vara Karin" både i hyttehagen og hjemme i Akeleiehagen.

 

 

Reiseminne
Påskeliljene på Aukra
(innlegget ble opprinnelig skrevet i bloggen Britt-Arnhild´s House in the Woods i april 2022)

Last summer we visited the small island Gossen/Aukra, four hours by car and ferry south west of Trondheim. It was then I heard about the fields of daffodils for the first time. "You should come back in spring" my friend told me when we drove past the church, "then these fields are painted yellow with thousands and thousands of daffodils. There and then I promised myself that I would go back in spring.

But when is spring in Norway, when exactly will the daffodils be in bloom?
The past weeks I have sent quite a few messages to my friend on the island, "how are the daffodils doing? do you still have snow? when will they bloom this year? And a couple of weeks ago I wrote again "we will be at our cabin fort the Easter holidays (our cabin is halfway between our home and the island) do you think the daffodils will be blooming then? 
My friend was sceptical, probably Easter time would be too early, and I told myself to wait for better luck next year. Our opportunity to see the flowers this year had to be Easter.

Then, some time last week, my friend wrote again, the snow has melted and with the warm, sunny weather we have now the daffodils will probably be in bloom next week.

All I had to do then was to convince Terje that six hours of driving home from the cabin was about the same as two hours driving, since we then got to see the daffodil fields, and also had an invitation from our friends to come and eat lunch with them. Terje is rarely hard to convince and yesterday we found ourselves on the island.

The story says that the very first daffodil bulbs were taken home from The Holy Island around 1720 by Alexander Borck who was a priest on the island then. Back home he planted the bulbs but was for a long time haunted by guilt. He had not been given the bulbs but had taken them, from Calvary, and now he doubted that God could forgive him. He struggled with his guilt for a long time until he finally prayed for forgiveness through one whole night. Finally dawn came, he looked out his studio window and was greeted by a field of yellow flowers.

He was forgiven, and for 300 years now people have been blessed by the yellow daffodil fields in spring.

 

:::::::::::::::::::::::

Takk for denne gang.

Første utgave av Blåklokkeveien er en realitet, og nå er jeg spent på mottagelsen. I utgangspunktet håper jeg å "gi ut" et nummer i uka, men tiden vil vise om det lar seg gjøre. Jeg er enda helt i startfasen i forhold til innhold, så her må jeg nok prøve og feile litt. Kom gjerne med tips, og veldig gjerne med tilbakemeldinger.

 

 

Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: [email protected]

 

 

Oldemors bok

@brittarnhild

Jeg har alltid samlet på minner og historier om de som holder meg oppe på sine skuldre. Mormor Olgas gamle knapper og trådsneller, et bilde som står i bokhylla over arbeidsbordet mitt av oldemor Ane-Martha, historien om bestemor Ragna Josefine som var en tøffing og badet i Gloppefjorden med guttene og som forlot den store fruktgården på Sandane for å ta utdanning på Volda lærerskole for over 100 år siden, et bilde av bestefar Johannes tatt ombord på dekket på Stavangerfjord, han var da, som stortingsrepresentant for KrF på vei over til New York og FNs generalforsamling, historien om da morfar Benjamin la hånden sin på hodet mitt og velsignet meg da jeg var bare noen uker gammel, like etterpå døde han av kreft. Mormors gamle minnebok fra da hun gikk på Fredly i 1919, bestemors pelskåpe som det er politisk ukorrekt å bruke i dag, en bunke vakre konfirmasjonskort morfar fikk til sin konformasjon, Floraen i farger som jeg fikk til min 8-årsdag fra bestemor og bestefar.

 

 

I går arvet jeg ei gammel rosemalt kiste av ei tante som er på flyttefot. Kista har vært morfars, og tante hadde lagt noen bilder i den, blant annet et av mormor og to andre i hardangerbunad, hvor de sitter med hvert sitt håndarbeide. Samtidig leser jeg Edvard Hoems bok Husjomfru, den siste i en serie hvor han løfter fram ulike av sine forfedre og formødre. Hoem er kunstner og gjør dette på en mesterlig måte. Jeg er historiesamler, og må naturlig nok gjøre ting på min måte, og kjenner nå at tidener moden for å litt mer organisert, skrive ned historiene jeg har samlet.

Jeg ser fram til skrivingen og å fortsette å samle.

Mormor og de to andre på bildet under, sitter med hvert sitt håndarbeid i fange. Hun til høyre strikker. Mormors søster sitter i midten og mormor sitter til venstre. Hvilken type håndarbeid de holder i, er ikke lett å se. Mon tro om det er hekling og nupereller?

 

What I have to do, or the language of flowers

@brittarnhild

Det blir et innlegg på engelsk her i dag, kopiert fra den engelske bloggen min, Britt Arnhild´s House in the Woods:

 

I have been retired for more than 4 years now.

I love retirement. I love the freedom, the white canvases stretching ahead of me every morning when I wake up, the long meals and coffee breaks, the freedom, the everything. I love it, and still, somehow, it can still be challenging to come to terms with. What now? Is this all?

I have more than enough to fill my days. I have my family, my garden, my books, my hikes, my friends, my knitting, my writing, my painting, my piano, I cook and I bake, I travel.......you name it. Still, especially at nights, dark thoughts tend to find their way into my brain. Is this all?

When these thoughts come, the easiest way out of them is to fill my time with more activities. There are always more books to read, more knitting to be done, more hikes to do.......

.....but then again....... What now?, Is this all?

Well, do I really have to do all what I do? Do we really have to do all what we do?

Putting a WE instead of an I into the question is helping me to see that I am a daughter of our western world. Value measured in what we do, not what we are.

No, this is not all!
There is more to it.

I live. I am loved.
We live. We are loved. 

I believe in a God who has created our world. Who has created me.
There is a meaning somewhere.......or actually, there is a meaning here and now. 
My life is meaningful.
Our lives are meaningful.

Not because of what we do. Not because of what we are.

Life is meaningful because we are!

::::::::::::::::::

When these thoughts are thought, I walk out in the garden, out in the woods, up the hill.
To pick flowers.

I know that questions will come again, and I will continue to pick flowers for as lone as I live.
Hopefully.

And when I can't manage to pick flowers anymore, I still am!

 

Om å tenke på papir

@brittarnhild

Helt siden jeg var lita og begynte å skrive bokstaver, så ord og etter hvert setninger har jeg vært opptatt av notatbøker. Jeg har fortsatt min aller første dagbok, jeg har minneboka mi fra barneskolen, jeg har hyllemeter med håndskrevne reisedagbøker, enda flere hyllemeter med dagbøker skrevet gjennom 60 år, jeg har tegnebøker og scrapbooks, jeg har bøker med lister over fugler jeg ser, bøker jeg leser, hvem vi sender julebrev og julekort til, oppskriftsbøker og så videre, og så videre.

Jeg har skap og skuffer fulle av vakre notatbøker, med blanke ark, med ruter, med prikker (.......men ikke med linjer, harde, rette linjer setter stopper for kreativiteten, så de unngår jeg.)

Kanskje ikke så rart at The Notebook, A History of Thinking on Paper, av Roland Allen, fanget min interesse da jeg kom over den i Akademiska Bokhandeln i Stockholm i vår. Her får jeg rett og slett hele historien, fra middelalderens Italia, fra renessansen, sjøfarernes loggbøker, kunstnere som Leonardo da Vinci og Frida Carlo, vitenskapsmenn fra Isaac Newton til Marie Curie, forfattere fra Chacer til Henry James. Her leser jeg om hvordan de legendariske Moleskin-bøkene ble skapt (jeg elsker Moleskin, og har mengder av dem), jeg følger Agatha Christie når hun planlegger sine mord, ja, sågar Bob Dylands notatbøker blir vi kjent med. Og visste du at "bullet journaling" kan brukes for å nedkjempe ADHD, og at sykepleieres dagbøker kan hindre traumer knyttet til oppvåkningen fra koma?

Jeg tegnet mye i den aller første dagboka mi. Så ble jeg eldre og "kunne ikke tegne"! Men skrive fortsatte jeg heldigvis med, og i reisedagbøkene limte jeg ofte inn postkort, billetter og andre reiseminner. Så ble jeg heldigvis gammel nok til å skjønne at alle kan tegne. Klart vi kan. I alle fall så lenge vi klarer å holde en blyant. Male kan vi også. Tenk det :-) Dermed kom fargene tilbake til notatbøkene mine. Og det ble flere av dem. mange flere. Både av fargene og av notatbøkene. Jeg skriver notater om naturen gjennom årstidene, jeg journalfører strikking og bøker jeg leser, jeg tegner blomster, jeg har en egen cafédagbok hvor jeg skriver litt om kafébesøk mens jeg drikker cappuccino.......og sånn fortsetter det.

De siste årene har det blitt mye "dagbokskriving" på sosiale medier, facebook, instagram, snapchat, you-tube (var såvidt innom TicToc) mm. Ja, så mye at det har gått utover den tradisjonelle dagbokskrivingen.......det er jo ikke nok timer i dagen til å rekke over alt.

Men det er noe med den første kjærligheten. Det å holde en blyant, føre den ned på papiret, sette synlige ord på tanker, opplevelser, drømmer, følelser. 

For et par uker siden startet jeg (enda ei) ny dagbok, en side pr dag, en tegning, noen få ord. 

Vårboka III

@brittarnhild

(opprinnelig skrevet 19.mars)

Nesten vårjevndøgn, og det er lyst ute når jeg står opp. Selv for en morgenfugl som meg. Da er det godt å sitte i godstolen og ta imot dagen.

Trekkfuglene er såvidt begynt å komme tilbake. De meldte på nyheten i går kveld at tjelden er tilbake, og vipa, men at storinnrykket er ventet i neste uke. I hagen vår bor det ei rødstrupe, eller minst to, for de hekker hvert år i de store grantrærne bak i hagen. I dag så jeg den for første gang i år, den hoppet rundt på bakken og plukket solsikkefrø, satt ei god stund oppe på muren og kikket seg rundt med de svarte, kulerunde øynene sine, fløy litt rundt fra busk til busk, som om den ville "bo seg inn" etter en lang vinter ved Middelhavet. 

Så kom det to pilfink og satte seg i den japanske lønna. Pilfinken er standfugl og holder seg stort sett på samme plass hele året, men den har vært sjelden å se i Akeleiehagen i vinter. Gjennom sommerhalvåret er det massevis av dem, men de holder seg sammen med gråspurven, så du må vite om de svarte kinnflekkene for å kunne skille dem.

Selma Lagerlöf har skrevet en nydelig legende om rødstrupen og den gang brystet dens ble farget rødt, da den trakk ut en torn fra Kristi tornekrans som hadde satt seg fast i Frelserens panne. Dette er opprinnelig en legende om stillitsen, og den fuglen finner du ofte i kirkekunsten, særlig i renessansen, som et symbol på Kristus. Stillitsen er mindre vanlig enn rødstrupen her oppe i nord. Mon tro om det er derfor Selma valgte å skrive om rødstrupen i stedet. Jeg ser for meg at hun hadde en rødstrupe som trippet rundt i hagen sin, at hun helt sikkert kjente til legenden om stillitsen, og valgte å skrive sin egen versjon med den nydelige rødstrupen som hovedperson.

Bakken opp mot skogen er nesten snøfri nå, der den ligger mot vest og nyter morgensola. I flere dager har en rådyrfamilie spist frokosten sin der.

 

Vårboka II

@brittarnhild

Å komme hjem fra påskeferie på fjellet var å komme hjem til våren. Snøen var smeltet utenfor garasjen, og vi kunne hoppe paradis, spille basse og kappe land. Inne i garasjen fant jeg fram ballen min og ei gammel sykkelpumpe, pumpet opp ballen og begynte å kaste mot garasjeveggen. Et kast mot veggen, ta imot ballen, to ganger mot veggen og ned i bakken før jeg tok imot ballen, tre ganger hvor ballen spratt i bakken før den traff veggen, og så ta imot, fire ganger mot veggen, klapp i hendene, ta imot, fem ganger ballen under høyre fot, treffe veggen, ta imot, så det samme med ballen under venstre fot, og så da.......hvordan var det nå igjen? Mor som var barn på 30-tallet var en mester i denne balleken, og lærte villig bort.

Så kom Hilde, bestevenninna fra nabohuset med hoppetauet sitt, jeg løp inn og hentet mitt, og konkurransen om å klare flest hopp var i gang.

Langtau, hoppestrikk, langball, slåball, kanonball, stylter, du verden så mye artig vi ungene i gata hadde det. Syklene måtte fram, vaskes og pusses og smøres. Jeg hadde en blå DBS damesykkel, men hang mest med guttene som hadde sykler med stang og tre gir. Vi var ikke gamle før vi syklet søndagstur rundt Jonsvatnet, ikke skjønner jeg at mor og var lot oss få lov, men du verden så artig det var. Og på vei hjem stoppet vi hos tante Solbjørg i Bratsberg og fikk så mye saft vi ville hva.

Skolen startet opp igjen etter påskeferien. Tykke beksømsko ble byttet ut med småsko. Jeg trengte nye, mor hadde det travelt så far ble meg til byen på skohandel og jeg kom hjem med et par harde, stygge semsketsko to nummer for store, så jeg hadde noe å vokse i. Kritt, hoppetau og strikk var med i skolesekken, og friminuttene var alltid altfor korte.

Jeg forteller Terje om vårminnene mine, og han forteller at favorittleken hans var å vippe pinne, eller jeppa pinne som de kalte det. Denne leken var ny for meg, og jeg får en grundig innføring.

Når våren endelig kommer hit har vi mye spennende å lære barnebarna.

 

Årets første leirfivel, Årboka I

@brittarnhild

Et av de aller første vårtegnene, leirfivel, hestehov, tussilago farfar.

Jeg drog ned til Nedre Leirfoss, på jakt etter våren. Fortsatt en god del is igjen langs stien, så det var godt å ha piggsko. Men ellers var mye av snøen forsvunnet. Håpet mitt var å finne leirfivel, så jeg gikk sakte og kikket godt til begge sider. Men nei, ikke antydning en gang. Så til slutt måtte jeg bare kjøre hjem. Og dermed skjedde det, i veikanten i Kroppanmarka lyste det gult. Ingen steder å stoppe bilen akkurat der, men på parkeringsplassen ved REMA 1000 (kundeparkering max 1t) var det god plass. Jeg hadde ikke noe behov for å handle, men hadde noen spurt meg kunne jeg alltids gått inn og kjøpt et par appelsiner. Ingen spurte, så jeg gikk ned til der jeg hadde sett blomstene, og der var de, 5 lysende små soler. Jeg så ingen flere i nærheten, så jeg plukket med meg 3 og lot de to andre stå, så kan noen andre ha glede av dem.

Hestehov er en gammel medisinplante som har vært brukt mot hoste både i vesten og i Kina. Blomster og blader har blitt røkt eller brukt som urtete. Dioskorides, en gresk lege i det første århundre, anbefalte urten mot tørrhoste og andre som hadde vanskelig for å puste. Også Plinius og Hippokrates omtalte plantens medisinske virkning. I dag frarådes det å bruke planten medisinsk, fordi den inneholder et kreftframkallende stoff kalt pyrrolizidinalkaloider.

Jeg elsket å plukke leitfivel da jeg var barn. Plukket mengder. En dag drog jeg og nabojenta Ruth ut på "fangst". Gikk hjemmefra, fra Blåklokkeveien, og helt ned til Lerkendal Hageby og plukket flere bæreposer fulle. Da vi kom hjem var det ikke noe sted å gjøre av blomstene, begynte å visne gjorde de også, de hadde jo ligget i bæreposene i flere timer uten vann, så vi kastet dem.