Blåklokkeveien

Hodebry til besvær

@brittarnhild

Det nærmer seg advent. Bare ei uke igjen nå, og i hodet mitt er det akkurat som om jeg har en vente-på-advent-adventskalender. Dagene går så fort, og det er så mye jeg har lyst til å gjøre. Nå er det jo egentlig adventstiden som er den tiden jeg skal kose meg med alt dette som jeg har lyst til å gjøre, men så er det sånn da at i år som i fjor og som et enda tidligere år, så planlegger jeg å legge ut daglige oppdateringer på YouTube-kanalen min. Nei, ikke daglig oppdatering, men daglige oppdateringer, i flertall må vite. En episode på norsk, en på engelsk. Episodene skal ikke være lange, og all planleggingen som har med selve episodene å gjøre har jeg knapt begynt med enda. Hadde på planen at jeg skulle begynt med det i dag, men så fikk jeg sånn en supergod ide i går kveld.......det synes jeg i alle fall selv.

Når jeg først lager en sånn videokalender vil jeg jo prøve å gjøre den så synlig som mulig, og ideen jeg fikk var å lage en egen adventkalender på hjemmesiden min, brittarnhild.no 
Lurt, ikke sant?

Jeg gjorde noe liknende på den engelske bloggen min for mange år siden. Den gang brukte jeg et blogginnlegg hvor jeg hadde lagt inn 24 bilder, et bilde for hver dag gjennom advent, og så la jeg inn en lenke på bildene etter hvert som dagene gikk. Så hvis du trykket på bildet ble du tatt videre til dagens adventsblogginnlegg.

Kunne jo sikkert ha gjort det samme i år, men så er det jo det at jeg har denne hjemmesiden da, har hatt den siden i fjor sommer, betaler endel for den og vet at den har mange funksjoner som jeg enda ikke har tatt i bruk. Blant annet det med å sette opp ekstra sider bak hovedsiden.

Kjempeide synes jeg selv som allerede skrevet, så etter middag i dag satte jeg meg ned med friskt mot. Her skal det bli adventskalender! Og møtte  på problemer med en gang. Nå er jo heldigvis problemer til for å løses, og jeg har bestemt meg for at dette skal jeg klare.......på et vis. Da jeg kjøpte dette domenet og startet hjemmesiden hadde jeg forresten en viktig tanke i bakhodet, at dette skal være min hjernetrim, mitt "kryssord", min "sudoku", mitt "lær deg mandarin" eller noe sånt. Hjernen er jo en muskel som trenger daglig trim, og gjerne mer jo eldre vi blir.

Det er langt igjen til både hovedside og andre sider bak den, nå i første omgang adventskalenderen, er der jeg ønsker de skal være. Men jeg koser meg underveis, jeg begynner å bli flink til å si til meg selv at det er "godt nok"........i alle fall for en stund, mens jeg jobber videre med å lære, løse problemer og trimme de små grå.

 

1.desember skal siden være oppe å gå, og drømmen er at i 24 dager fra da av skal du hver dag kunne klikke deg videre inn i både Advent i Britt Arnhilds verden og Advent in Britt Arnhild´s World.
Jeg håper å se deg der :-)

 

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Og mens vi venter kan du jo for eksempel bruke tiden på å se den ferskeste episoden i Britt Arnhilds verden, og samtidig lære litt om hva en Britt-sommar er:

 

 

 

Britt-sommaren

@brittarnhild

Det har vært frost flere netter, men noen små naturens under holder ut. På min daglige morgentur gjennom hagen i dag fant jeg fem små knopper av gressløkblomst som jeg plukket inn, satte i vann og plasserte på skrivebordet her oppe i atelieret mitt.

Jeg lærte foresten noe nytt i dag. I Sverige har de ikke begrepet Indian Summer sånn som vi har (lånt fra Amerika), der heter det "brittsommar". En legende forteller at Den hellige Birgitta syntes været i Norden var så kaldt og ruskete at hun ba om at nordboerne skulle få litt lindring. Ifølge legenden var "brittsommaren", som falt omkring navnedagen hennes i begynnelsen av oktober, svaret på bønnen hennes.  Jeg har dette fra Tomas Sjödin sin bok "Den som finner sin plass, tar ingen annens." Han skriver at Jim Collins, forfatteren av blant annet boken "Good is Great", hevder at i våre dager inntreffer den mest kreative perioden i livene våre en gang mellom 55 og 75 år. Denne ekstra tiden mellom det aktive yrkeslivet og alderdommen har mange navn, men kanskje vakrest av dem alle er det svenske "brittsommaren".

I Tomas Sjödens tankerekke ligger det at denne perioden kan bli en rik periode hvor vi har mulighet til å gi av vårt liv, vår tid, våre krefter, til Guds rikes arbeid, underforstått diakoni. Vel, det er i alle fall sånn jeg forstår tankerekken hans. Han forteller om en kvinne som lenge hadde sett fram til å bli pensjonist og hadde en lang liste over forefallende ting i huset hun da endelig skulle få tid til. Pensjonisttilværelsen kommer, det går et år og hun kommer seg gjennom arbeidslisten sin, hvorpå hun oppsøker menigheten hvor Sjödin jobber og tilbyr sin frivillige tjeneste. Hun kunne ikke gå hjemme å vaske og rydde resten av livet.

Jeg har vært pensjonist i 1 1/2 år nå. Jeg nyter dagene, men samtidig stiller jeg meg selv rett som det er spørsmålet - er det sånn livet skal være, i 10, 20 kanskje så mye som 30 år framover? Jeg måtte stille meg det spørsmålet på nytt i dag, med Tomas Sjödin sin bok i fanget.

Det er helt sikkert mye jeg kunne brukt tiden min på i den lokale menigheten, og jeg har da allerede sagt ja til et par faste arbeidsoppgaver. Men jo lenger jeg ble sittende å tenke jo mer gikk det opp for meg at min "oppgave" er noe annet. Jeg får lov til å bruke min tid, mine krefter, min kreativitet her i atelieret mitt. Strikke, skrive, skape, lage videopodcast, skrive brev, blogge.......

Så er det en blomst i mitt brittsommerblomsterbed det å strikke en, eller to, eller kanskje enda flere Skrukjlets blåkjole, å strikke Familien Sneglestrikk og å skrive små historier om sneglene, historier som blir til bøker til barnebarna, å hekle engelen Erielle og etter hvert et helt englekor mens jeg skriver historien om hva hun opplevde på Betlehamsmarken en gang for to tusen år siden. Så er det en blomst i mitt brittsommerblomsterbed å gå ut i hagen en frossen morgen i november og finne fem små gressløkblomst-knopper som jeg tar med inn og setter i vann. Så er det en blomst i mitt brittsommerblomsterbed å finne fram ei vakker notatbok fra den store samlingen min med vakreste notatbøker, og bruke den til å legge planer for årets adventepisoder som skal legges ut på Britt Arnhilds verden på YouTube i desember. Så er det en blomst i mitt brittsommerblomsterbed å stoppe en sokk som har fått et stort hull på hælen, og dermed forlenge dens levetid. Så er det en blomst i mitt brittsommerblomsterbed å skrive om at de små, dagligdagse tingene også er et viktig arbeid i Guds verden.

Så er det dette som er min brittsommer, min gartnertjeneste i Skaperens Hage. En brittsommer hvor mine blomster skal få lov til å blomstre.

Så grønn en drakt, så rik en duft

har smykket dal og enger!

Nu strykes ømt av lys og luft

de fagre urtesenger.

Hør lundens sus og bekkens brus

forkynne hva som kommer:

Omsider blir det sommer!
Av Carl David af Wirsén, oversatt til norsk av Øystein Thelle

 

Innspillingsdag

@brittarnhild

Innspillingsdager er dager jeg gleder meg til. Står opp om morgenen og vet at dette blir en god dag.

.

Ekstra spennende ble det etter at jeg begynte å lage annenhver episode på engelsk. Finner jeg noe enteressant å snakke om i dag mon tro? Og hvilke videosnutter har jeg tatt i løpet av de siste to ukene? Hva skal jeg vise i den norske episoden, og hva i den engelske?

.

En ny utfordring er det dessuten blitt fordi jeg i grunnen strikker mindre og mindre, lar håndledd og fingre hvile mer. Dermed er episodene mindre typisk "strikkepodcast" og hva vil jeg at de skal være da?

.

Noen ganger har jeg det klart for meg flere uker i forveien hva episoden skal handle om, andre ganger skjer det på impuls.......nesten. Som i dag da jeg satt og spiste frokost, kikket ut gjennom vinduet og så alle nypene på et par av rosene.

 

:::::::::::::::::::

Og sånn ble episoden:

 

 

Mellom frokost og dagsrevy

@brittarnhild

I morgen er det den siste dagen i august, og det er den siste dagen Terje jobber. Onsdag morgen kan vi begge to våkne som pensjonister. Skal "feire" dagen med lunsj hos mor og far før vi blir med dem og forhåndsstemmer. Så hadde vi tenkt å ta med oss barn og barnebarn på tur til Rønningen på ettermiddagen for å spise onsdagsburger der, men nå er det meldt en god del regn da, så den turen utsetter vi.

Jeg har vært pensjonist i 1 1/2 år nå, og store deler av den tiden har Terje hatt hjemmekontor, så det å tilbringe dagene sammen er ikke noe nytt for oss. Jada, han har jo sittet oppe på kontoret sitt hele formiddagen, men vi har spist frokost sammen, vi har drukket formiddagskaffe, vi har spist lunsj og ofte har vi tatt en ny kopp kaffe før middag også. Men at ingen av oss nå har en jobb å gå til, kollegaer å møte, det blir nytt og annerledes.

Jeg har kjøpt ei aldeles praktfull dagbok som skal være pensjonistdagboken vår. Jeg har jo alltid vært dagbokskriver, Terje har aldri vært det, så det er nok stort sett jeg som kommer til å skrive i boka. Men vi har snakket mye om dette og er sammen om selve prosjektet. Det blir nok helt sikkert ingen dagbok hvor vi jeg hver dag noterer ned hva vi har gjort, men noen dager vil nok det skje, andre gang kan det være lister over ting vi ønsker å gjøre, en ny syltetøyoppskrift, TV-serier vi ser på, ja, hva som helst egentlig.

For flere år siden gikk vi på et pensjonistkurs sammen, arrangert av Statens Pensjonskasse. Der var blant annet Steinar Madsen, og jeg husker enda godt innledningen hans hvor han "beskrev" dagen vår slik den var på det tidspunktet - stå opp, dusje, spise frokost, stresse avgårde på jobb, handle mat på vei hjem fra jobb, hjem og lage middag, spise, rydde, ordne ting hjemme/dra på fritidsaktivitet/trene eller noe av alle de tingene en skal rekke å gjøre etter arbeidstid. Så ble det etter hvert endelig Dagsrevy og forhåpentligvis tid til hvile på tampen av dagen. Så "beskrev" han dagen slik den kom til å bli når vi ble pensjonister - stå opp, dusje, spise frokost, se litt i avisen.......og så er det ikke noe mer før Dagsrevyen.

Nå er jo selvsagt denne beskrivelsen satt på spissen, men det var jo også meningen, for å få oss til å innse at det er viktig å planlegge pensjonisttilværelsen.

Nå har både Terje og jeg masse å holde på med, og jeg har jo dessuten 18 månereds erfaring som viser at sånn blir det slett ikke. Men det er nok likevel ganske viktig både å langtidsplanlegge og å ha struktur på dagene.

 

Og midt oppe i dette - i morgen er siste "fridagen" min. Mon tro hva jeg skal bruke den til.

 

::::::::::::::

Nyeste innlegg i Britt Arnhilds verden:

 

 

 

En hage som tåler

@brittarnhild

 

Jeg har arvet mye av hageglede min fra bestemor Ragna Josefine. Da hun og bestefar ble pensjonister flyttet de fra Nidarvoll skole hvor de i mange år hadde bodd i skolestyrerboligen, til en liten villa på Heimdal. Huset var omgitt av en stor hage og her kunne bestemor boltre seg fritt med blomstene sine, ikke minst det fantastiske steinbedet som var hennes stolthet. Bestefar Johannes fant glede i trær, og hadde både gamle og nye på tomta.

En gang spilte jeg ball med et par av søskenbarna, jeg var uforsiktig og knakk toppen på en av de nyplantede granene, som bestefar hadde gitt en hedersplass i hagen. Ååå, hvilken skam. Far ble sint, jeg kunne da ikke være så uforsiktig. Men bestefar tok det med stor ro, "sånt kan skje den beste".

 

 

 

Hagen vår, Akeleiehagen, er en brukshage, for både liten og stor. Alle kan bruke hele hagen, samtidig som vi har lagt til rette et område bak i hagen med sandkasse, lekestue (som eldste barnebarnet for tiden har gjort om til snekkerbod) plass til å spille ball og til å bygge hytte.

Det var bak her vi tok lunsjen i dag, sammen med Milian 2 år, som har vært med bestemor og bestefar til byen og kjøpt gravemaskin til sandkassa.

Grana som fikk toppen sin knekt av, svarte forresten med å dele stammen sin i to og vokste villig videre, med to topper. I flere år etterpå fascinerte dette treet meg, det ble jo rett og slett det flotteste i hagen jo.

 

 

Our ancestors didn't have books

@brittarnhild

Rod Mason tilhører Australias urbefolkning og som sådan bærer han med seg tusenårige minner og fortellinger fra sitt folk. Jeg har i dag lest en artikkel skrevet av Charles Massy, en australsk bonde og god venn av Mason. Øyeåpnende og fengslende forteller Rod Mason om hvordan de katastrofale skogbrannene kunne vært unngått om menneskene hadde tatt seg tid til å forstå naturen.

Our ancestors didn't have books, but we had good memory. We wrote our journey on the landscape and in the landscape. and even to this day we can read our story backward from here.

Moder jord står ovenfor enorme utfordringer. Det går ikke en dag uten at nyhetene informerer oss om katastrofer rundt om i verden. Pessimismen kan lett ta overhånd, men jo mer jeg leser (akkurat nå leser jeg en svært interessant bok med ulike essays innen dette temaet, gitt ut av Granta, The Magazine of New Writing høsten 2020) jo mer optimistisk våger jeg å være. Det skjer en oppvåkning, vi tar ansvar, vi reduserer forbruk, vi legger til rette for at våre barnebarn også skal få leve og vokse på denne vakre jorda vår.

Vi har en lang, bratt vei å gå, og det er ikke gitt at vi lykkes. Men håper er der. Vi må fortsette vandringen. Små skritt, store skritt, litt hvile underveis, men bare for å samle krefter til å komme oss videre. Vi har alt å vinne. Alt å tape. 

Cause those trees were the only ones left to tell the story, just like my people. When the trees are gone, no story.

 

 

Ferie når man er pensjonist?

@brittarnhild

 

Hva betyr det egentlig å ha ferie når man er pensjonist?
Må man reise bort når det er ferie?
Hva har jeg mest lyst til?

Terje jobber enda, såvidt. Han slo av datamaskina si på onsdag, så hadde vi litt forskjelling som måtte gjøres på torsdag formiddag, men fra torsdag ettermiddag var det ferie, det var rett og slett FERIE.

Pippi måtte begynne på skole for å kunne kjenne på den gode feriefølelsen. Jeg har et langt yrkesaktivt liv bak meg og trenger slett ikke begynne på skole for å kjenne at det er ferie. Men det er litt rart likevel. I over et år nå har jeg vært pensjonist, og har stort sett kunnet disponere dagene mine akkurat som jeg vil. Og på mange måter er det jo nettopp det som er ferie. Eller er det ikke?

Vi har alltid reist bort i ferien. Gjerne til utlandet. Mangt et år tellet vi dagene fram til ferien, så kom endelig den siste arbeidsdagen, en fredag, sliten hjem fra jobb, og etter at ungene var i seng kom vi endelig i gang med pakking. Holdt gjerne på til langt over midnatt, og så var det å kjøre avgårde rett etter frokost lørdag morgen. Til mine svigerforeldre på Moi, til Danmark, nordover i Norge eller etter hvert sørover i Europa. Uker fulle av opplevelser foran oss.

Coronaepidemien har forandret på dette. Men ikke bare den. Alderen har nok helt sikkert noe å si også. Vi skal ut på biltur etter hvert i år også, men nå de første dagene er vi på hytta. Helt uten program.......nesten. Og jeg kjenner at jeg nyter hver nye dag. Fulle av opplevelser er de også, om enn annerledes kanskje. Kaffe utendørs med gode venner mens en trost hopper på plena foran oss, stopper, legger hodet på skakke og hakker lynraskt ned i gresset og drar opp en meitemark, sjøfugl som skriker, er det en terne, eller kanskje en tjeld? Et vann fullt av nøkkeroser, så mange nøkkeroser var det da slett ikke her i fjor. Havtåka som kommer sigende inn og gir velsignet avkjøling etter et varm dag. Ei hvit sandstrand og iskaldt atlanterhav som det er forfriskende deilig å bade i. En låvesvale som flyr inn gjennom ei åpen låvedør. Et åpent galleri med håndlagede dukker som fyller meg med latter og glede. Et nyåpnet bakeri som lager verdens beste havrebrød. 

 

 

Kan vi ta det gamle livet tilbake?

@brittarnhild

12.mars 2020, dagen sitter spikret fast i hukommelsen. To dager tidligere hadde jeg hatt fagdag med diakonene i Nidaros, nå var det bare selve oppløpet igjen med diverse avskjeder før jeg skulle ha en måneds ferie og så tre inn i pensjonistlivet. Det oppløpet ble ganske så annerledes, med nedstengning og hjemmekontor og usikkerhet, en pandemi, hvem, hva, hvor lenge?

Dette er 15 måneder siden, og jeg våger så vidt å tro på at verden skal åpnes opp igjen, skal bli som før. Jeg har vært på bytur i dag, uten at jeg egentlig hadde noe konkret ærend, vi har såvidt begynt å planlegge ferien, og i går kveld kjøpte jeg helt på impuls, to konsertbilletter til en konsert i Vår Frue kirke neste uke. Oppturene kommer trillende. Men nedturene er der de også, skjønt de trenger ikke nevnes her.

Enn så lenge pusler jeg i hagen, strikker litt, leser litt, podcaster litt.......og lurer på hvordan verden er om et år.

 

Med syv somre og femten vintre i kroppen

@brittarnhild

"Hva er du for en?" sa Askeladden, "og hva skal det være godt for at du står slik og holder deg for truten?" "Å, jeg har syv somrer og femten vintrer i kroppen på meg" sa han, "så jeg har vel bo å holde meg for truten; for slapp de ut alle sammen, så gjorde de kål på hele verden med det samme," sa han.......

 

......."Ja, godt er det at du så holder deg for truten," svarte Askeladden. "vil du være med så heng på, men skulle det bli for tungt kan du jo lette litt på trykket." Mannen hang seg på. Det gikk bra lenge, men rett som det var måtte han slippe ut en vinter.......og en til.......og enda en. Og er han ikke ferdig nå, så slipper han vel ut en til.

 

Fritt etter eventyret om Askeladden og de gode hjelperne

 

I helge trodde vi da virkelig det var slutt på vinteren for denne gang.......

 

 

Men det er tydeligvis flere vinter igjen enda.......

 

 

Og som kjent, været er det lite vi kan gjøre noe med.......

 

 

Eller kan vi kanskje det?

 

 

Er dette en del av den menneskeskapte globale oppvarmingen, eller er det bare naturlige variasjoner?

 

 

Labbe labbe lauan.......

@brittarnhild

Labbe, labbe lauan,

te geitan og sauan,

så labba dei heim

så pela dei bein,

så fere dei sudre og såe.......

.......og så labbe dei atte.

 

Svigerfar, fra Moi i Rogaland, brukte å synge denne regla til barnebarna sina. Svigerfar lever ikke lenger, hadde han gjort det hadde han nok sunget den for oldebarna også. Da ville har løftet den lille ungen opp, lagt den på ryggen ned på lårene sine, tatt tak i da små føttene og "labbet" med dem mens han sang.

Å, for et kjært minne

 

Husker vi de gamle barnereglene? Tar vi vare på dem? Overleverer vi dem til nye generasjoner?

Jeg får jammen lyst til å skrive ned de jeg selv husker, de Terje husker, og kanskje spørre venner og kjente hvilke regler de husker fra sin barndom.

Kanskje du har en å dele?