Blåklokkeveien

Mellom frokost og dagsrevy

@brittarnhild

I morgen er det den siste dagen i august, og det er den siste dagen Terje jobber. Onsdag morgen kan vi begge to våkne som pensjonister. Skal "feire" dagen med lunsj hos mor og far før vi blir med dem og forhåndsstemmer. Så hadde vi tenkt å ta med oss barn og barnebarn på tur til Rønningen på ettermiddagen for å spise onsdagsburger der, men nå er det meldt en god del regn da, så den turen utsetter vi.

Jeg har vært pensjonist i 1 1/2 år nå, og store deler av den tiden har Terje hatt hjemmekontor, så det å tilbringe dagene sammen er ikke noe nytt for oss. Jada, han har jo sittet oppe på kontoret sitt hele formiddagen, men vi har spist frokost sammen, vi har drukket formiddagskaffe, vi har spist lunsj og ofte har vi tatt en ny kopp kaffe før middag også. Men at ingen av oss nå har en jobb å gå til, kollegaer å møte, det blir nytt og annerledes.

Jeg har kjøpt ei aldeles praktfull dagbok som skal være pensjonistdagboken vår. Jeg har jo alltid vært dagbokskriver, Terje har aldri vært det, så det er nok stort sett jeg som kommer til å skrive i boka. Men vi har snakket mye om dette og er sammen om selve prosjektet. Det blir nok helt sikkert ingen dagbok hvor vi jeg hver dag noterer ned hva vi har gjort, men noen dager vil nok det skje, andre gang kan det være lister over ting vi ønsker å gjøre, en ny syltetøyoppskrift, TV-serier vi ser på, ja, hva som helst egentlig.

For flere år siden gikk vi på et pensjonistkurs sammen, arrangert av Statens Pensjonskasse. Der var blant annet Steinar Madsen, og jeg husker enda godt innledningen hans hvor han "beskrev" dagen vår slik den var på det tidspunktet - stå opp, dusje, spise frokost, stresse avgårde på jobb, handle mat på vei hjem fra jobb, hjem og lage middag, spise, rydde, ordne ting hjemme/dra på fritidsaktivitet/trene eller noe av alle de tingene en skal rekke å gjøre etter arbeidstid. Så ble det etter hvert endelig Dagsrevy og forhåpentligvis tid til hvile på tampen av dagen. Så "beskrev" han dagen slik den kom til å bli når vi ble pensjonister - stå opp, dusje, spise frokost, se litt i avisen.......og så er det ikke noe mer før Dagsrevyen.

Nå er jo selvsagt denne beskrivelsen satt på spissen, men det var jo også meningen, for å få oss til å innse at det er viktig å planlegge pensjonisttilværelsen.

Nå har både Terje og jeg masse å holde på med, og jeg har jo dessuten 18 månereds erfaring som viser at sånn blir det slett ikke. Men det er nok likevel ganske viktig både å langtidsplanlegge og å ha struktur på dagene.

 

Og midt oppe i dette - i morgen er siste "fridagen" min. Mon tro hva jeg skal bruke den til.

 

::::::::::::::

Nyeste innlegg i Britt Arnhilds verden:

 

 

 

En hage som tåler

@brittarnhild

 

Jeg har arvet mye av hageglede min fra bestemor Ragna Josefine. Da hun og bestefar ble pensjonister flyttet de fra Nidarvoll skole hvor de i mange år hadde bodd i skolestyrerboligen, til en liten villa på Heimdal. Huset var omgitt av en stor hage og her kunne bestemor boltre seg fritt med blomstene sine, ikke minst det fantastiske steinbedet som var hennes stolthet. Bestefar Johannes fant glede i trær, og hadde både gamle og nye på tomta.

En gang spilte jeg ball med et par av søskenbarna, jeg var uforsiktig og knakk toppen på en av de nyplantede granene, som bestefar hadde gitt en hedersplass i hagen. Ååå, hvilken skam. Far ble sint, jeg kunne da ikke være så uforsiktig. Men bestefar tok det med stor ro, "sånt kan skje den beste".

 

 

 

Hagen vår, Akeleiehagen, er en brukshage, for både liten og stor. Alle kan bruke hele hagen, samtidig som vi har lagt til rette et område bak i hagen med sandkasse, lekestue (som eldste barnebarnet for tiden har gjort om til snekkerbod) plass til å spille ball og til å bygge hytte.

Det var bak her vi tok lunsjen i dag, sammen med Milian 2 år, som har vært med bestemor og bestefar til byen og kjøpt gravemaskin til sandkassa.

Grana som fikk toppen sin knekt av, svarte forresten med å dele stammen sin i to og vokste villig videre, med to topper. I flere år etterpå fascinerte dette treet meg, det ble jo rett og slett det flotteste i hagen jo.

 

 

Our ancestors didn't have books

@brittarnhild

Rod Mason tilhører Australias urbefolkning og som sådan bærer han med seg tusenårige minner og fortellinger fra sitt folk. Jeg har i dag lest en artikkel skrevet av Charles Massy, en australsk bonde og god venn av Mason. Øyeåpnende og fengslende forteller Rod Mason om hvordan de katastrofale skogbrannene kunne vært unngått om menneskene hadde tatt seg tid til å forstå naturen.

Our ancestors didn't have books, but we had good memory. We wrote our journey on the landscape and in the landscape. and even to this day we can read our story backward from here.

Moder jord står ovenfor enorme utfordringer. Det går ikke en dag uten at nyhetene informerer oss om katastrofer rundt om i verden. Pessimismen kan lett ta overhånd, men jo mer jeg leser (akkurat nå leser jeg en svært interessant bok med ulike essays innen dette temaet, gitt ut av Granta, The Magazine of New Writing høsten 2020) jo mer optimistisk våger jeg å være. Det skjer en oppvåkning, vi tar ansvar, vi reduserer forbruk, vi legger til rette for at våre barnebarn også skal få leve og vokse på denne vakre jorda vår.

Vi har en lang, bratt vei å gå, og det er ikke gitt at vi lykkes. Men håper er der. Vi må fortsette vandringen. Små skritt, store skritt, litt hvile underveis, men bare for å samle krefter til å komme oss videre. Vi har alt å vinne. Alt å tape. 

Cause those trees were the only ones left to tell the story, just like my people. When the trees are gone, no story.

 

 

Ferie når man er pensjonist?

@brittarnhild

 

Hva betyr det egentlig å ha ferie når man er pensjonist?
Må man reise bort når det er ferie?
Hva har jeg mest lyst til?

Terje jobber enda, såvidt. Han slo av datamaskina si på onsdag, så hadde vi litt forskjelling som måtte gjøres på torsdag formiddag, men fra torsdag ettermiddag var det ferie, det var rett og slett FERIE.

Pippi måtte begynne på skole for å kunne kjenne på den gode feriefølelsen. Jeg har et langt yrkesaktivt liv bak meg og trenger slett ikke begynne på skole for å kjenne at det er ferie. Men det er litt rart likevel. I over et år nå har jeg vært pensjonist, og har stort sett kunnet disponere dagene mine akkurat som jeg vil. Og på mange måter er det jo nettopp det som er ferie. Eller er det ikke?

Vi har alltid reist bort i ferien. Gjerne til utlandet. Mangt et år tellet vi dagene fram til ferien, så kom endelig den siste arbeidsdagen, en fredag, sliten hjem fra jobb, og etter at ungene var i seng kom vi endelig i gang med pakking. Holdt gjerne på til langt over midnatt, og så var det å kjøre avgårde rett etter frokost lørdag morgen. Til mine svigerforeldre på Moi, til Danmark, nordover i Norge eller etter hvert sørover i Europa. Uker fulle av opplevelser foran oss.

Coronaepidemien har forandret på dette. Men ikke bare den. Alderen har nok helt sikkert noe å si også. Vi skal ut på biltur etter hvert i år også, men nå de første dagene er vi på hytta. Helt uten program.......nesten. Og jeg kjenner at jeg nyter hver nye dag. Fulle av opplevelser er de også, om enn annerledes kanskje. Kaffe utendørs med gode venner mens en trost hopper på plena foran oss, stopper, legger hodet på skakke og hakker lynraskt ned i gresset og drar opp en meitemark, sjøfugl som skriker, er det en terne, eller kanskje en tjeld? Et vann fullt av nøkkeroser, så mange nøkkeroser var det da slett ikke her i fjor. Havtåka som kommer sigende inn og gir velsignet avkjøling etter et varm dag. Ei hvit sandstrand og iskaldt atlanterhav som det er forfriskende deilig å bade i. En låvesvale som flyr inn gjennom ei åpen låvedør. Et åpent galleri med håndlagede dukker som fyller meg med latter og glede. Et nyåpnet bakeri som lager verdens beste havrebrød. 

 

 

Kan vi ta det gamle livet tilbake?

@brittarnhild

12.mars 2020, dagen sitter spikret fast i hukommelsen. To dager tidligere hadde jeg hatt fagdag med diakonene i Nidaros, nå var det bare selve oppløpet igjen med diverse avskjeder før jeg skulle ha en måneds ferie og så tre inn i pensjonistlivet. Det oppløpet ble ganske så annerledes, med nedstengning og hjemmekontor og usikkerhet, en pandemi, hvem, hva, hvor lenge?

Dette er 15 måneder siden, og jeg våger så vidt å tro på at verden skal åpnes opp igjen, skal bli som før. Jeg har vært på bytur i dag, uten at jeg egentlig hadde noe konkret ærend, vi har såvidt begynt å planlegge ferien, og i går kveld kjøpte jeg helt på impuls, to konsertbilletter til en konsert i Vår Frue kirke neste uke. Oppturene kommer trillende. Men nedturene er der de også, skjønt de trenger ikke nevnes her.

Enn så lenge pusler jeg i hagen, strikker litt, leser litt, podcaster litt.......og lurer på hvordan verden er om et år.

 

Med syv somre og femten vintre i kroppen

@brittarnhild

"Hva er du for en?" sa Askeladden, "og hva skal det være godt for at du står slik og holder deg for truten?" "Å, jeg har syv somrer og femten vintrer i kroppen på meg" sa han, "så jeg har vel bo å holde meg for truten; for slapp de ut alle sammen, så gjorde de kål på hele verden med det samme," sa han.......

 

......."Ja, godt er det at du så holder deg for truten," svarte Askeladden. "vil du være med så heng på, men skulle det bli for tungt kan du jo lette litt på trykket." Mannen hang seg på. Det gikk bra lenge, men rett som det var måtte han slippe ut en vinter.......og en til.......og enda en. Og er han ikke ferdig nå, så slipper han vel ut en til.

 

Fritt etter eventyret om Askeladden og de gode hjelperne

 

I helge trodde vi da virkelig det var slutt på vinteren for denne gang.......

 

 

Men det er tydeligvis flere vinter igjen enda.......

 

 

Og som kjent, været er det lite vi kan gjøre noe med.......

 

 

Eller kan vi kanskje det?

 

 

Er dette en del av den menneskeskapte globale oppvarmingen, eller er det bare naturlige variasjoner?

 

 

Labbe labbe lauan.......

@brittarnhild

Labbe, labbe lauan,

te geitan og sauan,

så labba dei heim

så pela dei bein,

så fere dei sudre og såe.......

.......og så labbe dei atte.

 

Svigerfar, fra Moi i Rogaland, brukte å synge denne regla til barnebarna sina. Svigerfar lever ikke lenger, hadde han gjort det hadde han nok sunget den for oldebarna også. Da ville har løftet den lille ungen opp, lagt den på ryggen ned på lårene sine, tatt tak i da små føttene og "labbet" med dem mens han sang.

Å, for et kjært minne

 

Husker vi de gamle barnereglene? Tar vi vare på dem? Overleverer vi dem til nye generasjoner?

Jeg får jammen lyst til å skrive ned de jeg selv husker, de Terje husker, og kanskje spørre venner og kjente hvilke regler de husker fra sin barndom.

Kanskje du har en å dele?

 

Litt om sløsing og sånt

@brittarnhild

Bildet er tatt i Etiopia høsten 2013. Jeg hjelper til med matlagingen.

Vet du, jeg har en egen fargebibel. Den heter "Colours, Travels Through the Painbox", og er skrevet av britiske Victoria Finlay. Jeg har den i to utgaver faktisk. En pocketutgave som jeg kjøpte i Stavanger i oktober 2003 (jeg vet det, for jeg har skrevet det inni boka) og en praktutgave gitt ut av "luksusforlaget" Folio Society, som jeg kjøpte mange år senere. Pocketutgaven har jeg lest omtrent til filler, praktutgaven har samme tekst som pocketutgaven og er full av fantastiske fargebilder. Det er nesten sånn at jeg pynter meg før jeg blar i den, haha. Vi er inne i indigo uke i regnbuekalenderen min nå. Indigo er en vanskelig farge synes jeg. Er den blå? Er den fiolett? Eller kanskje noe midt i mellom?

Begge bøkene er med i ukas episode på Britt Arnhilds verden på YouTube. Ja, og så er det masse annet der så klart. Masse strikking, litt hage, den islandske Flatøyboka (og da snakker jeg meg rent bort både om islandsk krim på NRK og om geologen/broderten

Børge Johannes Wigum

som daglig rapporterer fra jordskjelv og lavautbrudd på Sagaøya), jeg leser Mariaevangeliet fra den natta hun fikk englebesøk, og sist men absolutt ikke minst.......i dag er det fasteaksjonsdagen til Kirkens Nødhjelp. Jeg trosser Sylvi Listhaug som ikke vil sløse bort penger på bistand (det presterte hun å si på Dagsrevyen i forrige uke, jeg hørte det selv så dette er ikke fake news) og oppfordrer oss all til å sløse så det monner i dag, ved å vippse til 2426

Kirkens Nødhjelp

 

:::::::::::::::::::::::

Her er forresten dagens episode:

 

 

Svarttrosten i salmeboka

@brittarnhild

 

Så kom du da til sist, du var en fremmed,

en sagnfigur man nok har snakket om,

så mange hadde laget bilder av deg,

du sprengte alle bilder da du kom!

Vi tok deg frekt til inntekt for vårt eget

og flagget med ditt navn i krig og fred,

vi bygde katedraler høyt mot himlen,

men du gikk hele tiden lengre ned.

 

Du er et barn som ligger på et jordgulv,

du fryser om vi ikke griper inn.

Du tar på syke kropper, hater urett

og byr de elskende på moden vin.

Du stiger ut av alle tomme graver,

du er en vind som varsler: det blir vår!

Du kommer som en flyktning over fjellet,

du følger oss dit ingen annen når.

 

Du er den sang om livet som jeg glemte,

den sannhet jeg forrådte dag for dag.

Jeg svek meg selv; det speilet som jeg gjemte,

har dine dybder, dine ansiktsdrag.

Kom nærmere, og bli hos meg! Det mørkner,

og kanskje lysner det igjen på ny.

Ditt liv skal bære meg: jeg hører trosten,

som synger dagen inn før morgengry

 

NoS 364

T: Ylva Eggehorn

O: Øystein Thelle

M: Benny Andersson

 

 

Å lete etter leirfivel, hver dag.

@brittarnhild

Vi har vært på tur i dag, ute ved kysten, langt fra snø og frost og kulde. Eller, ikke så veldig langt egentlig. Vi er jo enda bare knapt kommet til midten av mars, det er vintermåned og det var både litt snø her og der og noen tynne hinner med is på vanndammer vi passerte. Med det var blå himmel, det var sol, og under over alle under, vi kunne kjenne sola varme.

Jeg gikk som vanlig, når ikke alt er dekket av snø, og kikket etter blomster, men det er jo selvsagt altfor tidlig enda, tenkte jeg.......helt til jeg plutselig så dem, de vakreste av alle vakre blomster, i alle fall på denne tiden av året, leirfivelen, hestehoven, eller på latin, tussilago farfara. 

Gleden ilte gjennom meg. Tenk, leirfivelen blomster, den skinner om kapp med sola, den forteller meg og hele verden at våren er her, vi må bare åpne øynene våre og se!

 

På Dagsrevyen nå i kveld var det en reportasje om at nordmenn dette siste coronaåret har søkt spektakulære opplevelser i eget land. Vi ble tatt med på ørnesafari i Vestnes, på moskussafari på Dovrefjell, akkompagnert at fantastiske bilder og video. Vi trenger ikke reise langt for å oppleve noe utenom det vanlige. Norge, landet vårt, har mye spennende å by på.

Nei, vi trenger ikke reise langt. Vi trenger vel egentlig ikke gjøre annet enn å bli flinkere til å se det som ligger her, rett utenfor døra vår.......nesten. En tur ned til fjæra, ut i hagen, opp i skogen eller på fjellet, ut i parken, langs elva. Om vi bor på landet eller i byen, naturen i en eller annen form er rett utenfor døra. Kanskje nettopp denne perioden med til dels krevende smittevernregler, kan bli en periode hvor vi gjenopplever det nære, de små undrene som hver især er nettopp det, under.

Jeg skal fortsette å lete etter leirfivel, hver dag. Kanskje finner jeg ei grein full av lav, en fugl som er i ferd med å bygge rede, himmelen sett gjennom furukrona, et vakkert skjell, en stein formet som et hjerte, lyden av fuglesang, nordlys, perlemorskyer.

Ja, jeg skal fortsette å lete etter leirfivel.
Hver dag.