Blåklokkeveien

Oldemors bok

@brittarnhild

Jeg har alltid samlet på minner og historier om de som holder meg oppe på sine skuldre. Mormor Olgas gamle knapper og trådsneller, et bilde som står i bokhylla over arbeidsbordet mitt av oldemor Ane-Martha, historien om bestemor Ragna Josefine som var en tøffing og badet i Gloppefjorden med guttene og som forlot den store fruktgården på Sandane for å ta utdanning på Volda lærerskole for over 100 år siden, et bilde av bestefar Johannes tatt ombord på dekket på Stavangerfjord, han var da, som stortingsrepresentant for KrF på vei over til New York og FNs generalforsamling, historien om da morfar Benjamin la hånden sin på hodet mitt og velsignet meg da jeg var bare noen uker gammel, like etterpå døde han av kreft. Mormors gamle minnebok fra da hun gikk på Fredly i 1919, bestemors pelskåpe som det er politisk ukorrekt å bruke i dag, en bunke vakre konfirmasjonskort morfar fikk til sin konformasjon, Floraen i farger som jeg fikk til min 8-årsdag fra bestemor og bestefar.

 

 

I går arvet jeg ei gammel rosemalt kiste av ei tante som er på flyttefot. Kista har vært morfars, og tante hadde lagt noen bilder i den, blant annet et av mormor og to andre i hardangerbunad, hvor de sitter med hvert sitt håndarbeide. Samtidig leser jeg Edvard Hoems bok Husjomfru, den siste i en serie hvor han løfter fram ulike av sine forfedre og formødre. Hoem er kunstner og gjør dette på en mesterlig måte. Jeg er historiesamler, og må naturlig nok gjøre ting på min måte, og kjenner nå at tidener moden for å litt mer organisert, skrive ned historiene jeg har samlet.

Jeg ser fram til skrivingen og å fortsette å samle.

Mormor og de to andre på bildet under, sitter med hvert sitt håndarbeid i fange. Hun til høyre strikker. Mormors søster sitter i midten og mormor sitter til venstre. Hvilken type håndarbeid de holder i, er ikke lett å se. Mon tro om det er hekling og nupereller?

 

What I have to do, or the language of flowers

@brittarnhild

Det blir et innlegg på engelsk her i dag, kopiert fra den engelske bloggen min, Britt Arnhild´s House in the Woods:

 

I have been retired for more than 4 years now.

I love retirement. I love the freedom, the white canvases stretching ahead of me every morning when I wake up, the long meals and coffee breaks, the freedom, the everything. I love it, and still, somehow, it can still be challenging to come to terms with. What now? Is this all?

I have more than enough to fill my days. I have my family, my garden, my books, my hikes, my friends, my knitting, my writing, my painting, my piano, I cook and I bake, I travel.......you name it. Still, especially at nights, dark thoughts tend to find their way into my brain. Is this all?

When these thoughts come, the easiest way out of them is to fill my time with more activities. There are always more books to read, more knitting to be done, more hikes to do.......

.....but then again....... What now?, Is this all?

Well, do I really have to do all what I do? Do we really have to do all what we do?

Putting a WE instead of an I into the question is helping me to see that I am a daughter of our western world. Value measured in what we do, not what we are.

No, this is not all!
There is more to it.

I live. I am loved.
We live. We are loved. 

I believe in a God who has created our world. Who has created me.
There is a meaning somewhere.......or actually, there is a meaning here and now. 
My life is meaningful.
Our lives are meaningful.

Not because of what we do. Not because of what we are.

Life is meaningful because we are!

::::::::::::::::::

When these thoughts are thought, I walk out in the garden, out in the woods, up the hill.
To pick flowers.

I know that questions will come again, and I will continue to pick flowers for as lone as I live.
Hopefully.

And when I can't manage to pick flowers anymore, I still am!

 

Om å tenke på papir

@brittarnhild

Helt siden jeg var lita og begynte å skrive bokstaver, så ord og etter hvert setninger har jeg vært opptatt av notatbøker. Jeg har fortsatt min aller første dagbok, jeg har minneboka mi fra barneskolen, jeg har hyllemeter med håndskrevne reisedagbøker, enda flere hyllemeter med dagbøker skrevet gjennom 60 år, jeg har tegnebøker og scrapbooks, jeg har bøker med lister over fugler jeg ser, bøker jeg leser, hvem vi sender julebrev og julekort til, oppskriftsbøker og så videre, og så videre.

Jeg har skap og skuffer fulle av vakre notatbøker, med blanke ark, med ruter, med prikker (.......men ikke med linjer, harde, rette linjer setter stopper for kreativiteten, så de unngår jeg.)

Kanskje ikke så rart at The Notebook, A History of Thinking on Paper, av Roland Allen, fanget min interesse da jeg kom over den i Akademiska Bokhandeln i Stockholm i vår. Her får jeg rett og slett hele historien, fra middelalderens Italia, fra renessansen, sjøfarernes loggbøker, kunstnere som Leonardo da Vinci og Frida Carlo, vitenskapsmenn fra Isaac Newton til Marie Curie, forfattere fra Chacer til Henry James. Her leser jeg om hvordan de legendariske Moleskin-bøkene ble skapt (jeg elsker Moleskin, og har mengder av dem), jeg følger Agatha Christie når hun planlegger sine mord, ja, sågar Bob Dylands notatbøker blir vi kjent med. Og visste du at "bullet journaling" kan brukes for å nedkjempe ADHD, og at sykepleieres dagbøker kan hindre traumer knyttet til oppvåkningen fra koma?

Jeg tegnet mye i den aller første dagboka mi. Så ble jeg eldre og "kunne ikke tegne"! Men skrive fortsatte jeg heldigvis med, og i reisedagbøkene limte jeg ofte inn postkort, billetter og andre reiseminner. Så ble jeg heldigvis gammel nok til å skjønne at alle kan tegne. Klart vi kan. I alle fall så lenge vi klarer å holde en blyant. Male kan vi også. Tenk det :-) Dermed kom fargene tilbake til notatbøkene mine. Og det ble flere av dem. mange flere. Både av fargene og av notatbøkene. Jeg skriver notater om naturen gjennom årstidene, jeg journalfører strikking og bøker jeg leser, jeg tegner blomster, jeg har en egen cafédagbok hvor jeg skriver litt om kafébesøk mens jeg drikker cappuccino.......og sånn fortsetter det.

De siste årene har det blitt mye "dagbokskriving" på sosiale medier, facebook, instagram, snapchat, you-tube (var såvidt innom TicToc) mm. Ja, så mye at det har gått utover den tradisjonelle dagbokskrivingen.......det er jo ikke nok timer i dagen til å rekke over alt.

Men det er noe med den første kjærligheten. Det å holde en blyant, føre den ned på papiret, sette synlige ord på tanker, opplevelser, drømmer, følelser. 

For et par uker siden startet jeg (enda ei) ny dagbok, en side pr dag, en tegning, noen få ord. 

Vårboka III

@brittarnhild

(opprinnelig skrevet 19.mars)

Nesten vårjevndøgn, og det er lyst ute når jeg står opp. Selv for en morgenfugl som meg. Da er det godt å sitte i godstolen og ta imot dagen.

Trekkfuglene er såvidt begynt å komme tilbake. De meldte på nyheten i går kveld at tjelden er tilbake, og vipa, men at storinnrykket er ventet i neste uke. I hagen vår bor det ei rødstrupe, eller minst to, for de hekker hvert år i de store grantrærne bak i hagen. I dag så jeg den for første gang i år, den hoppet rundt på bakken og plukket solsikkefrø, satt ei god stund oppe på muren og kikket seg rundt med de svarte, kulerunde øynene sine, fløy litt rundt fra busk til busk, som om den ville "bo seg inn" etter en lang vinter ved Middelhavet. 

Så kom det to pilfink og satte seg i den japanske lønna. Pilfinken er standfugl og holder seg stort sett på samme plass hele året, men den har vært sjelden å se i Akeleiehagen i vinter. Gjennom sommerhalvåret er det massevis av dem, men de holder seg sammen med gråspurven, så du må vite om de svarte kinnflekkene for å kunne skille dem.

Selma Lagerlöf har skrevet en nydelig legende om rødstrupen og den gang brystet dens ble farget rødt, da den trakk ut en torn fra Kristi tornekrans som hadde satt seg fast i Frelserens panne. Dette er opprinnelig en legende om stillitsen, og den fuglen finner du ofte i kirkekunsten, særlig i renessansen, som et symbol på Kristus. Stillitsen er mindre vanlig enn rødstrupen her oppe i nord. Mon tro om det er derfor Selma valgte å skrive om rødstrupen i stedet. Jeg ser for meg at hun hadde en rødstrupe som trippet rundt i hagen sin, at hun helt sikkert kjente til legenden om stillitsen, og valgte å skrive sin egen versjon med den nydelige rødstrupen som hovedperson.

Bakken opp mot skogen er nesten snøfri nå, der den ligger mot vest og nyter morgensola. I flere dager har en rådyrfamilie spist frokosten sin der.

 

Vårboka II

@brittarnhild

Å komme hjem fra påskeferie på fjellet var å komme hjem til våren. Snøen var smeltet utenfor garasjen, og vi kunne hoppe paradis, spille basse og kappe land. Inne i garasjen fant jeg fram ballen min og ei gammel sykkelpumpe, pumpet opp ballen og begynte å kaste mot garasjeveggen. Et kast mot veggen, ta imot ballen, to ganger mot veggen og ned i bakken før jeg tok imot ballen, tre ganger hvor ballen spratt i bakken før den traff veggen, og så ta imot, fire ganger mot veggen, klapp i hendene, ta imot, fem ganger ballen under høyre fot, treffe veggen, ta imot, så det samme med ballen under venstre fot, og så da.......hvordan var det nå igjen? Mor som var barn på 30-tallet var en mester i denne balleken, og lærte villig bort.

Så kom Hilde, bestevenninna fra nabohuset med hoppetauet sitt, jeg løp inn og hentet mitt, og konkurransen om å klare flest hopp var i gang.

Langtau, hoppestrikk, langball, slåball, kanonball, stylter, du verden så mye artig vi ungene i gata hadde det. Syklene måtte fram, vaskes og pusses og smøres. Jeg hadde en blå DBS damesykkel, men hang mest med guttene som hadde sykler med stang og tre gir. Vi var ikke gamle før vi syklet søndagstur rundt Jonsvatnet, ikke skjønner jeg at mor og var lot oss få lov, men du verden så artig det var. Og på vei hjem stoppet vi hos tante Solbjørg i Bratsberg og fikk så mye saft vi ville hva.

Skolen startet opp igjen etter påskeferien. Tykke beksømsko ble byttet ut med småsko. Jeg trengte nye, mor hadde det travelt så far ble meg til byen på skohandel og jeg kom hjem med et par harde, stygge semsketsko to nummer for store, så jeg hadde noe å vokse i. Kritt, hoppetau og strikk var med i skolesekken, og friminuttene var alltid altfor korte.

Jeg forteller Terje om vårminnene mine, og han forteller at favorittleken hans var å vippe pinne, eller jeppa pinne som de kalte det. Denne leken var ny for meg, og jeg får en grundig innføring.

Når våren endelig kommer hit har vi mye spennende å lære barnebarna.

 

Årets første leirfivel, Årboka I

@brittarnhild

Et av de aller første vårtegnene, leirfivel, hestehov, tussilago farfar.

Jeg drog ned til Nedre Leirfoss, på jakt etter våren. Fortsatt en god del is igjen langs stien, så det var godt å ha piggsko. Men ellers var mye av snøen forsvunnet. Håpet mitt var å finne leirfivel, så jeg gikk sakte og kikket godt til begge sider. Men nei, ikke antydning en gang. Så til slutt måtte jeg bare kjøre hjem. Og dermed skjedde det, i veikanten i Kroppanmarka lyste det gult. Ingen steder å stoppe bilen akkurat der, men på parkeringsplassen ved REMA 1000 (kundeparkering max 1t) var det god plass. Jeg hadde ikke noe behov for å handle, men hadde noen spurt meg kunne jeg alltids gått inn og kjøpt et par appelsiner. Ingen spurte, så jeg gikk ned til der jeg hadde sett blomstene, og der var de, 5 lysende små soler. Jeg så ingen flere i nærheten, så jeg plukket med meg 3 og lot de to andre stå, så kan noen andre ha glede av dem.

Hestehov er en gammel medisinplante som har vært brukt mot hoste både i vesten og i Kina. Blomster og blader har blitt røkt eller brukt som urtete. Dioskorides, en gresk lege i det første århundre, anbefalte urten mot tørrhoste og andre som hadde vanskelig for å puste. Også Plinius og Hippokrates omtalte plantens medisinske virkning. I dag frarådes det å bruke planten medisinsk, fordi den inneholder et kreftframkallende stoff kalt pyrrolizidinalkaloider.

Jeg elsket å plukke leitfivel da jeg var barn. Plukket mengder. En dag drog jeg og nabojenta Ruth ut på "fangst". Gikk hjemmefra, fra Blåklokkeveien, og helt ned til Lerkendal Hageby og plukket flere bæreposer fulle. Da vi kom hjem var det ikke noe sted å gjøre av blomstene, begynte å visne gjorde de også, de hadde jo ligget i bæreposene i flere timer uten vann, så vi kastet dem.

 

Jacob B Bull og barndomsminner om indianerbøker og sånt

@brittarnhild

Jeg plukket med meg disse fire bøkene fra bokhylla til mor og far i kveld, bind 1, 2, 3 og 7 fra Jacob Breda Bulls samlede romaner. Åtte bind i alt, mon tro hvor de fire andre har havnet. Det aner meg at bøkene opprinnelig stammer fra bestefar Johannes sitt bibliotek, og så har de muligens blitt delt en gang underveis. Jeg har akkurat sendt ut en søskenbarnforespørsel på messenger, om noen kanskje har de jeg mangler, men har lite håp om å finne dem.

Nå ja, jeg kommer langt med de fire bøkene jeg nå har. Vi hadde venner på besøk forrige kvelden, et av mange tema vi samtalte om var bøker, ei av gjestene nevnte at hun i jula hadde lest Bulls samlede romaner og mer skulle det ikke til før min hunger var vakt - de ville jeg også lese. Og så fant jeg dem altså i mor og fars bokhylle, med fritt fram til å forsyne meg.

::::::::::::::::::::::

Som barn hadde jeg en annen bokhylle hvor det var fritt fram å forsyne seg. I gata mi, i Blåklokkeveien, bodde det et eldre, barnløst ektepar. Da de skjønte at både jeg og min bror Frode egentlig aldri fikk nok av bøker, inviterte de oss hjem til seg og tok oss med ned i kjelleren hvor de hadde innredet et eget bibliotek. Fire vegger med bokhyller fra gulv til tak med bøker. Og ikke hvilke som helst bøker. Neida, her var det indianerbøker opp og i mente. Hjortefot, Stifinneren, Den siste Mohikaner.......jeg ser dem for meg alle sammen. Joda, det var flere bøker der også, Tom Sawyer, Onkel Toms hytte og en hel masse andre. Men det var indianerbøkene som fascinerte oss. Som vi drømte oss bort. Til prærien, til indianerland, med fjær i bånd rundt hodet, til spennende fortellinger rundt bålet under stjernehimmelen, bøfler og pil og bue og hester og krig med cowboyer som vi alltid vant. Vi fikk låne med oss de bøkene vi måtte ønske, og så fort vi hadde lest dem ut kunne vi komme tilbake og bytte dem ut med nye. Først et glass melk og et par kjeks på kjøkkenet i første etasje, så ned i kjelleren til bøkene. Hvilken drøm. 

Det er mange år siden jeg har tenkt på de to i Blåklokkeveien som elsket bøker og delte gleden med ei lita jente og hennes enda yngre bror. Så heldige vi var som fikk oppleve dette. Vi lånte bøker på biblioteket, vi hadde en god del bøker hjemme og vi fikk alltid bøker til jul og bursdag av bestemor og bestefar. Men kjelleren i Blåklokkeveien var noe helt spesielt.

 

Med bøker inn i det nye året

@brittarnhild

For en god del år siden leste jeg om Ann Morgan og hennes prosjekt å lese ei bok fra alle verdens land i løpet av et år, 2012. En utrolig prestasjon. Hun klarte det, og i tillegg blogget hun om alle bøkene hun leste underveis. Bloggen, A Year of Reading the World, har hun forresten fortsatt med, og hver måned kommer det tips om en ny bok. 

Hun har dessuten skrevet ei bok om det store verdensomspennende leseåret sitt, ei bok jeg selvsagt kjøpte med en gang jeg hørte om den, men aldri fikk lest. Jeg startet forresten opp mitt eget prosjekt, med å se om jeg kan klare å lese ei bok fra hvert av verdens land. Ikke i løpet av et år, slik Ann Morgan gjorde, men i løpet av.......tja, så lang tid det tar :-) 

Jeg var veldig ivrig i starten, blogget litt sånn her og der om hva jeg leste, på norsk her, og på engelsk her.   Kom meg gjennom noen land, og hadde egentlig stor glede av det, men så tok det mer eller mindre slutt. Ikke ble det noe system på bloggingen heller, men jeg fikk da faktisk laget ei leseliste over land og bøker jeg hadde vært gjennom.

I morgen er det første dagen i et helt nytt år. 365 blanke ark som bare ligger der og venter på å bli fargelagt. Uten tvil årets favorittdag for meg. Jeg elsker å planlegge året, lage lister over hva jeg ønsker å gjøre, starte nye dagbøker....... Og på årets liste har jeg notert at jeg vil jobbe meg videre gjennom verdens land, via litteratur.

Jeg har funnet fram Ann Morgans bok Reading The World, Confessions of a Literary Explorer igjen og skal begynne å lese deg "first thing tomorrow", jeg har akkurat bestilt hennes "Book of the Month", A Bed for the Kings Daughter av syriske Shahla Ujayli og jeg har funnet fram fra bokhylla mi, The Lost Musicians av færøyske William Heinesen. Nå er Færøyene strengt tatt ikke et eget land, men underlagt Danmark, men de jobber for egen suverenitet, så på min bokliste skal de få være et eget land :-)

 

::::::::::::::::::::::::

Tør ikke love å blogge om alle bøkene jeg leser, jeg har litt for mange blogger jeg ønsker å følge opp i det nye året. Men om jeg gjør det, blir det på Books on the Menu, og/eller Med bøker på menyen.

 

GODT NYTT LESEÅR

 

 

Hodebry til besvær

@brittarnhild

Det nærmer seg advent. Bare ei uke igjen nå, og i hodet mitt er det akkurat som om jeg har en vente-på-advent-adventskalender. Dagene går så fort, og det er så mye jeg har lyst til å gjøre. Nå er det jo egentlig adventstiden som er den tiden jeg skal kose meg med alt dette som jeg har lyst til å gjøre, men så er det sånn da at i år som i fjor og som et enda tidligere år, så planlegger jeg å legge ut daglige oppdateringer på YouTube-kanalen min. Nei, ikke daglig oppdatering, men daglige oppdateringer, i flertall må vite. En episode på norsk, en på engelsk. Episodene skal ikke være lange, og all planleggingen som har med selve episodene å gjøre har jeg knapt begynt med enda. Hadde på planen at jeg skulle begynt med det i dag, men så fikk jeg sånn en supergod ide i går kveld.......det synes jeg i alle fall selv.

Når jeg først lager en sånn videokalender vil jeg jo prøve å gjøre den så synlig som mulig, og ideen jeg fikk var å lage en egen adventkalender på hjemmesiden min, brittarnhild.no 
Lurt, ikke sant?

Jeg gjorde noe liknende på den engelske bloggen min for mange år siden. Den gang brukte jeg et blogginnlegg hvor jeg hadde lagt inn 24 bilder, et bilde for hver dag gjennom advent, og så la jeg inn en lenke på bildene etter hvert som dagene gikk. Så hvis du trykket på bildet ble du tatt videre til dagens adventsblogginnlegg.

Kunne jo sikkert ha gjort det samme i år, men så er det jo det at jeg har denne hjemmesiden da, har hatt den siden i fjor sommer, betaler endel for den og vet at den har mange funksjoner som jeg enda ikke har tatt i bruk. Blant annet det med å sette opp ekstra sider bak hovedsiden.

Kjempeide synes jeg selv som allerede skrevet, så etter middag i dag satte jeg meg ned med friskt mot. Her skal det bli adventskalender! Og møtte  på problemer med en gang. Nå er jo heldigvis problemer til for å løses, og jeg har bestemt meg for at dette skal jeg klare.......på et vis. Da jeg kjøpte dette domenet og startet hjemmesiden hadde jeg forresten en viktig tanke i bakhodet, at dette skal være min hjernetrim, mitt "kryssord", min "sudoku", mitt "lær deg mandarin" eller noe sånt. Hjernen er jo en muskel som trenger daglig trim, og gjerne mer jo eldre vi blir.

Det er langt igjen til både hovedside og andre sider bak den, nå i første omgang adventskalenderen, er der jeg ønsker de skal være. Men jeg koser meg underveis, jeg begynner å bli flink til å si til meg selv at det er "godt nok"........i alle fall for en stund, mens jeg jobber videre med å lære, løse problemer og trimme de små grå.

 

1.desember skal siden være oppe å gå, og drømmen er at i 24 dager fra da av skal du hver dag kunne klikke deg videre inn i både Advent i Britt Arnhilds verden og Advent in Britt Arnhild´s World.
Jeg håper å se deg der :-)

 

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Og mens vi venter kan du jo for eksempel bruke tiden på å se den ferskeste episoden i Britt Arnhilds verden, og samtidig lære litt om hva en Britt-sommar er:

 

 

 

Britt-sommaren

@brittarnhild

Det har vært frost flere netter, men noen små naturens under holder ut. På min daglige morgentur gjennom hagen i dag fant jeg fem små knopper av gressløkblomst som jeg plukket inn, satte i vann og plasserte på skrivebordet her oppe i atelieret mitt.

Jeg lærte foresten noe nytt i dag. I Sverige har de ikke begrepet Indian Summer sånn som vi har (lånt fra Amerika), der heter det "brittsommar". En legende forteller at Den hellige Birgitta syntes været i Norden var så kaldt og ruskete at hun ba om at nordboerne skulle få litt lindring. Ifølge legenden var "brittsommaren", som falt omkring navnedagen hennes i begynnelsen av oktober, svaret på bønnen hennes.  Jeg har dette fra Tomas Sjödin sin bok "Den som finner sin plass, tar ingen annens." Han skriver at Jim Collins, forfatteren av blant annet boken "Good is Great", hevder at i våre dager inntreffer den mest kreative perioden i livene våre en gang mellom 55 og 75 år. Denne ekstra tiden mellom det aktive yrkeslivet og alderdommen har mange navn, men kanskje vakrest av dem alle er det svenske "brittsommaren".

I Tomas Sjödens tankerekke ligger det at denne perioden kan bli en rik periode hvor vi har mulighet til å gi av vårt liv, vår tid, våre krefter, til Guds rikes arbeid, underforstått diakoni. Vel, det er i alle fall sånn jeg forstår tankerekken hans. Han forteller om en kvinne som lenge hadde sett fram til å bli pensjonist og hadde en lang liste over forefallende ting i huset hun da endelig skulle få tid til. Pensjonisttilværelsen kommer, det går et år og hun kommer seg gjennom arbeidslisten sin, hvorpå hun oppsøker menigheten hvor Sjödin jobber og tilbyr sin frivillige tjeneste. Hun kunne ikke gå hjemme å vaske og rydde resten av livet.

Jeg har vært pensjonist i 1 1/2 år nå. Jeg nyter dagene, men samtidig stiller jeg meg selv rett som det er spørsmålet - er det sånn livet skal være, i 10, 20 kanskje så mye som 30 år framover? Jeg måtte stille meg det spørsmålet på nytt i dag, med Tomas Sjödin sin bok i fanget.

Det er helt sikkert mye jeg kunne brukt tiden min på i den lokale menigheten, og jeg har da allerede sagt ja til et par faste arbeidsoppgaver. Men jo lenger jeg ble sittende å tenke jo mer gikk det opp for meg at min "oppgave" er noe annet. Jeg får lov til å bruke min tid, mine krefter, min kreativitet her i atelieret mitt. Strikke, skrive, skape, lage videopodcast, skrive brev, blogge.......

Så er det en blomst i mitt brittsommerblomsterbed det å strikke en, eller to, eller kanskje enda flere Skrukjlets blåkjole, å strikke Familien Sneglestrikk og å skrive små historier om sneglene, historier som blir til bøker til barnebarna, å hekle engelen Erielle og etter hvert et helt englekor mens jeg skriver historien om hva hun opplevde på Betlehamsmarken en gang for to tusen år siden. Så er det en blomst i mitt brittsommerblomsterbed å gå ut i hagen en frossen morgen i november og finne fem små gressløkblomst-knopper som jeg tar med inn og setter i vann. Så er det en blomst i mitt brittsommerblomsterbed å finne fram ei vakker notatbok fra den store samlingen min med vakreste notatbøker, og bruke den til å legge planer for årets adventepisoder som skal legges ut på Britt Arnhilds verden på YouTube i desember. Så er det en blomst i mitt brittsommerblomsterbed å stoppe en sokk som har fått et stort hull på hælen, og dermed forlenge dens levetid. Så er det en blomst i mitt brittsommerblomsterbed å skrive om at de små, dagligdagse tingene også er et viktig arbeid i Guds verden.

Så er det dette som er min brittsommer, min gartnertjeneste i Skaperens Hage. En brittsommer hvor mine blomster skal få lov til å blomstre.

Så grønn en drakt, så rik en duft

har smykket dal og enger!

Nu strykes ømt av lys og luft

de fagre urtesenger.

Hør lundens sus og bekkens brus

forkynne hva som kommer:

Omsider blir det sommer!
Av Carl David af Wirsén, oversatt til norsk av Øystein Thelle