Blåklokkeveien

Når første frostnatta kommer

@brittarnhild

 

Som julekvelden på kjerringa, sier vi, når vi synes noe kommer altfor fort, vi er jo slett ikke forberedt. Første frostnatta er enda verre, den kommer ALLTID for tidlig. Kunne den ikke bare ventet ei natt til, og ei til, og enda ei? Men nei, naturen følger sin egne rytme, og det at det er meldt mildvær igjen i moren og skal holde seg mildt en lang periode sånn at seine roser, ringblomster og blomkarse kunne fortsatt blomstringen sin et par uker til, se det bryr den seg ingen ting om.

Vi har hatt det travelt med å gjøre klar hagen for vinteren. Leirkrukker er tømt for sommerblomster, fikentre, kamelia og mengder med pelargonium er flyttet ned i kaldt rom i kjelleren, hengekrukker med jordbær er flyttet inn i drivhuset sånn at det blir tidlige jordbær på barnebarna også neste år.

Terje har sluttet tidlig på jobb så vi kan utnytte dagslyset. Jeg er jo pensjonist nå og har tid når som helst, nesten. Jeg fyller noen av de tomme leirkrukkene med ny  gammel jord fra jordfabrikken vår og setter løker. I år har jeg kjøpt ulike typer villtulipan og også flere sorter prydallium. Og så har jeg gjemt på alle løkene etter at minipåskeliljene vi kjøpte i vår var ferdig med blomstringen sin. Mange av disse løkene har jeg tatt med på hytta og satt ned i bedene der, noen planter Terje rett ned i jorda i utkanten av potetåkeren, der setter vi ned noen hver høst, men enda er det flere igjen, som får plass i leirkrukker. Høsten er alltid full av vårdrømmer :-) Krukkene får plass i drivhuset, som skal stå uoppvarmet gjennom vinteren. Så blir det tidlig blomstring til våren.......er planen, og drømmen.

Sola skinner, det regner litt, og jammen er det litt sludd i regnet. Så skinner sola igjen og det glitrer i høstbergknappblomstene. Terje roper på meg. Han er bak drivhuset, ved jordfabrikken, dvs den eldste komposthaugen, og trenger hjelp. Trillebår, komposthaug, spade, hjemmelaget sold og to par hender. Snart er den store jordkassen jeg har stående under plantebordet fylt opp og det er tid for kaffe.

:::::::::::::::::::::::

Jeg er tilbake med et hageavsnitt i videoene mine nå. Her er den ferskeste:

 

Dagen for å snu primstaven

@brittarnhild

14.oktober, den dagen primstaven snus fra sommerside til vinterside, og aller første symbol på vintersiden er en vott. Dermed er 14.okotber, første vinterdag, blitt vottedagen.

Jeg har vært på tur til tre av Bymarka sine vann, nydt det flotte "vinter"været og hadde selvsagt et par votter med. For å fotografere, trengte ikke bruke vottene :-)

 

Nå er hvitløken i jorda

@brittarnhild          

Terje satt og skrollet på yr.no på telefonen sin i går kveld, og utbrøt plutselig: "oi, nå kommer kulden ser det ut til." Vi har hatt en lang, god periode med Indian Summer her, og selv om det gradvis har blitt kaldere og mindre sol de siste dagene, er jeg ikke mentalt innstilt enda på at værskifte, frost og etter hvert snø og is er på vei. Min første tanke etter Terjes lille utbrudd var hvitløksknollene mine. Det er mange uker siden jeg bestilte dem, og nå har de ligget lenge på kjøkkenbenken og ventet på utplanting. Det beste er å sette de i jorda et par uker før frosten kommer, har jeg lært, men frosten har jo føltes langt fram i tid. Så jeg har plassert dem bak i bevisstheten et sted.......helt til i går kveld. Da skjønte jeg at nå kan det ikke utsettes lenger, hvitløksfeddene må i jorda.

Kassen hvor feddene skal settes har vært klar lenge. Det vil si nesten klar. Et par grtønnkålplanter som nesten var høstet ferdig, det samme med tre mangold, måtte Gjernes først. Samt en gresskarplante som allerede hadde tatt høst. En av mangoldplantene grov jeg opp, satte den i ei potte med jord og flyttet den inn i drivhuset. Så kan det gi friste gleder enda noen uker. De andre ble strippet for blad, som skal i fryseren. Grønnkål tåler frost og kunne stått ute, men av erfaring vet jeg at det da ikke tar så lang tid før de blir spist av rådyrene, så i løpet av et par uker nå skal alle grønnkålplantene mine strippes for blader som puttes i fryseren.

Jeg har to typer hvitløk denne gang, begge økologiske. Messidor og germidour, den ene litt rødere enn den andre. Tre hvitløk av hver sort ga mer enn nok fedd til vårt bruk. Tre rekker til hver sort, åtte fedd i hver rekke, det blir nesten 50 hvitløk tilsammen det, så sant alle kommer opp da. Det ble en 5-6 fedd igjen av hver sort. De satte jeg ned i to potter som skal få overvintre i drivhuset. Vi har ikke varme på i drivhuset om vinteren, så det blir omtrent like kaldt der inne som utendørs. Men nå vårsola kommer vil det bli et helt annet klima der inne, og feddene i pottene vil få et forsprang. Jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til å kunne klippe de første grønne skuddene til våren, og strø de over en omelett.

Jobben er ikke gjort før den er behørlig notert ned. Det er jo så lett å glemme, så her blir stedet for planting tegnet opp, og jeg skriver ned hvilke sorter som er satt hvor.

Før jeg ga meg hadde jeg forresten enda en jobb å gjøre. En knoll av storflatbelg, som er spiselig, ble satt ned i ei potte. Også den skal få overvintre i drivhuset.

::::::::::

Dagens skriveri er hentet fra hagebloggen Den blå hagen på Huseby

 

med domene må jeg jo ha visittkort

@brittarnhild

Med eget domene ble det endelig eget visittkort. Jeg kjøpte to bokser med kort med en B på i Venezia for mange år siden, men oppdaget med en gang at å skrive hele typepad-bloggadressen min på det for hånd, ble nesten umulig. Adressen var rett og slett for lang. Den lange adressen var jo en av de tingene som motiverte meg til dette med eget domene, og nå er jeg der, endelig.

Så nå er skrivebordet mitt fylt opp med tusjer, blyanter, saks og mengder med små kort.
Dette er gøy :-)

 

 

Klosterliv, dagsrytme

@brittarnhild

To ganger nå har jeg vært på besøk hos benediktinernonnene i Turvey Abbey. Jeg har deltatt i tidebønnene, men ellers stort sett holdt meg for meg selv. Gått lange turer i parken, skrevet dagbok, latt tankene vandre. Og innimellom samtalt med noen av nonnene.

Jeg er født lutheraner, døpt lutheraner, konfirmert lutheraner, gift lutheraner, jobber i den lutherske kirke og har ingen planer om å forlate den. Jeg er gift, svært godt gift, og har ingen planer om å forandre på det.

Men det er noe med klosterlivet som fascinerer meg. Noe jeg lengter etter. Strenger jeg så gjerne vil klimpre på.

Kan det ha noe med livsrytmen mon tro?
Dagsrytmen?

The Benedictines......insists that there is time in each day for prayer, for work, for study, for play.

 

:::::::::::::::::::::::

Jeg er inne i min sjette måned som pensjonist og jobber fortsatt med å finne rytmen.

 

 

Hvor blir det av kvinnen?

@brittarnhild

dette innlegget stod opprinnelig på trykk 29.okt 2012

 

Middagsbordet ble dekket med de vakre blå glassene i dag. Innkjøpt i Finland for to måneder siden. Designet av Aino Aalto som var gift med den mer kjente Alvar Aalto.

Jeg hadde en formiddag i Jyväskylä uten noe på programmet, shopping var liksom ganske uaktuelt, jeg er slett ingen shopper, men da jeg oppdaget at byen hadde et Alvar Aalto-museum, var formiddagen reddet. 

Og det var der inne, midt mellom Alvars stoler, glass og arkitektoniske underverk, at jeg oppdaget Aino. At jeg ikke har hørt om henne før skyldes nok min uvitenhet, hun er slett ikke ukjent i kunstverdenen. Men altså, bedre sent enn aldri. Her kunne jeg endelig lære mer om denne finske kvinnen som har kommet i skyggen av sitt geni av en mann. Hadde håpet a finne skriftlig informasjon om henne i museets gavebutikk, men det gjorde jeg dessverre ikke.

Jeg har opp gjennom årene hatt mange sånne "kvinner i skyggen"-møter. Engel Astrup for eksempel, kona til Nikolai Astrup.

 

Et besøk på Astruptunet for noen år siden innviet meg i Engels vakre tekstiler. I gavebutikken på tunet forsøkte jeg forgjeves å finne en bok, et lite hefte eller i det minste et postkort om henne, men nei.

Eller Charmian London, kona til Jack London. En livskunstner, som bygde ferdig dette "steinmonsteret" av et hus i Valley of the Mood etter at Jack døde så altfor tidlig. Charmian bygde huset og bodde her resten av sitt liv, et rom i andre etasjen hadde en utstilling med flotte drakter og kjoler fra hennes garderode. Men i souvenirbutikken nede i første etasje var det ikke annet enn Jack Londons bøker å finne.

Jo forresten, jeg fant jo faktisk noe annet, ei bok om Osa og Martin Johnson. Dessverre ikke Osas egen bok I Married Adventure, som jeg svært gjerne skulle hatt, men en biografi skrevet av Kelly Enright; Osa and Martin, For the Love of Adventure. Her var da iallefall kvinnen med :-)

 

Akkurat sånn kjole som jeg hadde :-)

@brittarnhild

Som ettåring hadde jeg verdens nydeligste kjole. Det var mor som strikket den til meg, vi har mange bilder hvor jeg har den på, og utrolig nok har jeg kjolen enda, over 60 år etter at den ble strikket. Det meste av babytøyet jeg hadde gikk i arv til kusiner og venners døtre, men tre kjoler har mor tatt vare på, to som er strikket, en som er heklet. Og blant dem er den vakre kjolen i gult og hvitt.

Da jeg selv fikk døtre, overtok jeg de tre kjolene fra mor. Begge jentene har brukt dem, men nå er denne gule kjolen så slitt at jeg ikke våger å bruke den mer, det virker nesten som om ullgarnet er i ferd med å gå i oppløsning flere steder, morkne. 

Så da Vida, vårt første jentebarnebarn, ble født i august, visste jeg at tiden var inne til å strikke en ny. Jeg ville strikke den i rødt, og dermed blir det Vidas julekjole. Jeg snakket om dette i en av podkastepisodene mine for en stund siden, viste fram den gamle kjolen og fortalte at jeg ville prøve å telle meg fram til mønsteret for å strikke en kopi.

Så får jeg en kommentar på episoden fra en av seerne som forteller at hun har mønster, det stod nemlig i Familiens Strikkebok i 1955, den har hun arvet og ikke bare det, hun hadde et bilde av kjolen og mønsteret som hun kunne sende meg :-)

Jeg skulle nok klart å telle meg fram sånn som jeg opprinnelig hadde tenkt, men jammen var det god hjelp i det gamle mønsteret. Nå er bærestykket ferdig, og jeg jobber meg gjennom pinne for pinne med nesten 400 masker. Litt av en jobb, men det er jo til lille Vida, og når bestemor legger kjærlighet og bønner inn i hver maske, går det som en lek.

 

Jakten på Bymarkas vann

@brittarnhild

Jeg fikk en ide her tidlig i høst, jeg vil prøve å besøke alle vannene, dammene, tjernene og kulpene i Bymarka og Leinstrandmarka. Da jeg satte i gang, for snart fem uker siden, trodde jeg at det var snakk om litt over 20 vann, noe jeg fint skulle klare i løpet av høsten. Nå vet jeg bedre, jeg har lest kart og spurt meg litt for, fått litt ulike svar underveis, men har hørt at det visstnok skal stå på et kart over Bymarka at det er rundt 60 vann, dammer, tjern, kulper osv. Og det er slett ikke gjort på en høst å oppsøke alle de. I alle fall ikke for meg.

Men jeg er godt i gang altså, veldig godt i gang. I dag, en med og fem dager etter at jeg startet, har jeg gått til 20 vann. Noen har vært enkle å gå til, andre har krevd en innsats. Ta dagens vann for eksempel, Bjørktjønna, som ligger sør for Skjellbreia, ganske langt inn i marka i grunnen. Jeg gikk til Skjellbreia en dag i forrige uka, og hadde tenkt å finne både Lille Leirsjøen og Bjørktjønna i samme slengen, men det ble bomtur. I går fikk jeg en forklaring av Øystein, familiens Bymarkaekspert, på hvor jeg burde gå, og i dag ble Terje med som turkamerat og kartleser. Og da var det med ett ingen sak å finne fram.

20 vann og godt i gang, og ingen stress. De jeg ikke finner i år kan jeg ta neste år, eller året etter der igjen.

:::::::::::::::::

Jeg skriver forresten om turene mine på Britt Arnhilds turdagbok, men er foreløpig langt fra ajour. Det blir det også.......en gang :-)

 

Potetferie

@brittarnhild

Til uka er det høstferie i Trøndelag. Mange har opp gjennom årene tatt til orde for at skolen knapt rekker å starte opp etter sommerferien før det er tid for høstferie, må høstferien komme så raskt etter sommerferien? Og kanskje har de rett i det. Men vet du opprinnelsen til høstferien og tidspunktet den er lagt til? Hva om jeg i stedet for høstferie kaller høstens friuke for potetferie? For det er nemlig opprinnelsen, ungene fikk fri ei uke på høsten for å hjelpe til med å ta opp poteter.

"illustrasjonsbilde" fra 2017

Terje og far tok opp siste potetene våre i går, flere sorter og bra avling, og mens vi satt inne og pratet etterpå kunne mor fortelle fra en av hennes potetferier. Det var krigstid i Norge og mor, som er født i 1930, gikk på realskolen. Da tiden for potetopptaking kom, kom også den sedvanlige potetferien. Mor og ei av hennes klassevenninner ble sendt til en gård på Skatval, hvor de skulle bo uka igjennom og hjelpe til med å ta opp potetene. "Potetopptaking var gøy" mimrer mor, "det var ungdom som hjalp til rundt på alle jordene og vi hadde mye moro." Men så kom det kraftig regn som satte en effektiv stopper for arbeidet på jordene. Bondekona på gården hvor mor bodde ville sette jentene til å vaske gulv, men nei, det var ikke lov, ungdommene var der for å plukke poteter. Potetferien var for potetopptaking. Basta. Det ble ei lang uke for mor, og hun lengtet hjem. Gården hun jobbet på lå ned mot sjøen, med utsikt over til både Trondheim og Malvik, og hun visste at i Malvik var både mamma Olga og lillesøster Oddrun, på besøk hos mammas foreldre. Å, som hun lengtet hjem.

På en av naboskolene her hvor jeg bor dyrker de både potet, gulrot, løk og pastinak. Da jeg gikk forbi forleden dag var en lærer og to elever i gang med å ta opp potetene. Jeg stoppet for å prate, fikk høre at potetene de dyrker er typen troll og at de nå skulle inn og lage grønnsaksuppe. Heldige unger!

 

 

Lengselen etter å reise

@brittarnhild

Jeg hadde et ærend i byen i går, og benyttet anledningen til en vandring i en del av byen jeg knapt har vært i etter at coronapandemien traff landet i mars. Jeg har forresten knapt vært i byen i det hele tatt etter 12.mars, jeg som i mange år har vandret rundt i byen nesten daglig, før og etter jobb, på fotovandringer, byturer, rusleturer for å se nye og gamle gater og veiter, og bydeler. Pensjonisttilværelse og jobb traff meg samtidig, og har ført til ganske store forandringer.

Ta reising for eksempel. Lengselen etter å sette seg på et fly og komme ut.......noen ganger til nye steder, ofte til steder jeg allerede har vært, blitt glad i, fryder meg over å komme tilbake til.

"Det er i grunnen ganske rart, men jeg savner ikke reisingen" har jeg sagt både høyt og til meg selv. Og jeg har trodd på det, det har vært sannheten. Nei, jeg har ikke savnet reisingen. Vi hadde en fin tur til Vestlandet i ferien, jada, det var reising så god som noen det, men den varte bare ei uke. Så har vi hatt turer til hytta, men først og fremst har vi vært hjemme. Og det har vært ok, helt ok i grunnen.

Det forandret seg da jeg ruslet rundt i byen i dag, over Blomsterbrua som egentlig ikke heter Blomsterbrua i det hele tatt, men aldri blir kalt noe annet av byens befolkning. Da jeg passerte restaurantene på Nedre Elvehavn og så lunsjgjestene sitte utendørs og nyte mat og sol. Da jeg hørte en regnbue av ulike språk, for i Trondheim er det langt fra bare norsk som snakkes. Da jeg hadde god tid til å vandre rundt uten å se på klokka. 

Mens jeg sugde inn lufta av Byen Min, begynte det å sitre i kroppen, bilder og lengsler dukket opp, en vandring langs Themsen oppe i Richmond etter en lang formiddag i Kew Garden, en ettermiddag i Asolo nord i Italia i Freya Starks fotspor, et fuglereservat i India med fugler jeg aldri har sett verken før eller siden, en liten familiecafé oppe i fjellsiden på Tenerife som har verdens beste kremboller, Venezia, Murano, Burano med sine lukter og lyder.......

Lengselen etter å reise......lengselen etter å sette seg på et fly og komme ut.......noen ganger til nye steder, ofte til steder jeg allerede har vært, blitt glad i, fryder meg over å komme tilbake til. Med ett slo den ned i meg som en bombe.

Jeg ruslet videre, fant en café jeg aldri har besøkt før, kjøpte en fransk norsk croissant med norsk ost og en italiensk norsk kaffe med melk, satte meg ned å prøvde å leke at jeg var i "utlandet" på reise. Det kunne ha gått bra, men så kom det to ganske brautende menn og satte seg på nabobordet. De fortsatte tydeligvis møtet de var midt i inn i lunsjen og det var umulig å innbille meg at jeg var noe annet sted enn Trondhjem.