Blåklokkeveien

Kanskje ikke akkurat et nyttårsforsett, men.......

@brittarnhild

Har "åpnet" en av minne gamle blogger i dag, Matbloggen min "Blå Café"
Her er hva jeg har skrevet:

 

Jammen lenge siden jeg har blogget noe her i matbloggen min. Jeg blir av og til (vennskapelig?) mobbet fordi jeg har så mange ulike blogger, og stadig får jeg spørsmål både om hvorfor og hvordan i alle dager jeg rekker å holde styr på alle. Vet ikke om jeg har svar på alt, men det jeg vet er at blogging i 14 år nå har vært en hobby som jeg blir mer og mer glad i. Har egentlig ikke noe mål om å nå ut til så mange, og noen influenser er jeg langt fra. Blogging er nok mer fordi jeg er glad i å ta bilder, liker å skrive, og så er det jo på mange måter som ei dagbok (les mange dagbøker) hvor jeg noterer smått og stort fra hverdagene mine.

Denne matbloggen har jeg egentlig ikke tenkt på i det siste, men så stod jeg og skar opp søtpotet, purre og gulrot for å lage en mos til middag i dag. Og så var fargene så fine. Og så måtte jeg bare ta noen bilder. Og så er det jo ingen vits i bilder som ligger godt gjemt på telefonen. Og så kom jeg på matbloggen. Og så ble det enda et bilde. Og så sitter jeg her og skriver da :-)

Litt er det nok også fordi jeg koste meg sånn da jeg stod på kjøkkenet i ettermiddag og skulle lage helt vanlig hverdagsmat. Etter både julefeiring og ei ferieuke på Tenerife. Julefeiring med masse god mat men langt fra hverdagsmat. Ferieuke på Tenerife med masse god mat men ikke mat jeg lagde selv. 

Jeg er glad i å lage middag, aller helst enkel hverdagsmiddag hvor råvarer, farger, næringsinnhold og smak spiller en viktig rolle. Etter julefeiringen og Tenerifeferien er det mye restemat i huset, så en utfordring, eller nyttårsforsett om du vil, som jeg har gitt meg selv i dag, er å lage god middag av det som allerede er i huset. En pakke middagspølse i kjøleskapet i kjelleren, gulrot og purre i kjøleskapet, parmesan fra et marked i Roma som vi besøkte i høst, syltede rødbeter fra jula.......og så kjøpte jeg søtpotet, hjertesalat og småtomater. Dermed ble det både farger, vitaminer og et herlig, godt hverdagsmåltid.

 

::::::::::::::::::::

Mine oppdaterte blogger i dag

Blåklokkeveien

Britt Arnhilds dagboksblader

Britt Arnhilds naturdagbok

Med bøker på menyen

Britt Arnhild´s House in the Woods

Fløy en liten blåfugl

Britt Arnhilds Blå Café

maskerade

Fra stillhet til helligetrekongersparade

@brittarnhild

Vi har hatt ei ganske stille uke her nede på Tenerife. Tidlig i seng, mange timer med søvn, lange, gode frokoster, soling, bading, turer, sightseeing og god mat. Og masse lesing. Et av nyttårsforsettene mine er å lese mange bøker, og jeg er veldig godt i gang. Ei av bøkene jeg har lest er 40 dager og 40 netter av Kjell Arnold Nyhus, ei bok som har gitt mye, og som har passet godt. Ei god juleuke, som i dag har hatt sin avslutning med epiphany, eller helligetrekongers-fest. Da ble stillheten brutt ettertrykkelig!

Enhver by og landsby her nede har sin egen julekrybbe, og mange restauranter har også en, eller mange.

Julekrybbene har manglet de hellige tre konger, "the magi" som de kalles på engelsk, men i kveld kom de fram. For fullt.

I Los Cristianos, hvor vi bor, og også mange andre steder på Tenerife, har det vært feiret helligetrekongersfest, barnas fest i kveld. Her ankom de tre kongene i helikopter. Så besøkte de stallen og ga sine gaver til Jesusbarnet, før de deltok i en lang parade. Mye venting. Utrolig mye støy. Og kjempegøy.

Men nå er det jammen godt å sitte i (nesten) stillhet på terrassen vår.......den siste kvelden.

 

:::::::::::::::::::::

Blogger oppdatert i dag:

Blåklokkeveien

Britt Arnhilds dagboksblader

Britt Arnhilds naturdagbok

Med bøker på menyen

Britt Arnhild´s House in the Woods

Fløy en liten blåfugl

Disse nyttårsforsettene, og glede som smertemedisin

@brittarnhild

"måtte dine plager forsvinne like fort som dine nyttårsforsett" var det noen som la ut her om dagen. Uff nei, det håper jeg da virkelig ikke. De nyttårsforsettene jeg ga meg selv den første dagen i 2019 står ved lag, og nye kommer stadig på lista. Nei da, ikke slanking og alt sånt tøys, men masse annet spennende.

Fugletelling for eksempel. Aktiv blogging, lese massevis av bøker, ha åpne øyne og ører og hjerte for naturen rundt meg, le mer, fortsette å gå minst 10.000 skritt pr dag, presse komfortsonen min, kose meg inne i komfortsonen min, fortsette å reise, bake enda mer brød, og så videre og så videre og så videre.

Om nyttårsforsettene ikke forsvinner, men bare øker og øker, så håper jeg da virkelig ikke at smertene skal øke i takt med dem. Og det tror jeg da heller ikke de gjør. Snarere motsatt tenker jeg. jeg er nemlig ganske mye plaget med smerter. Både her og der og opp og ned og bak og fram. Nyttårsforsettene mine gir meg gleder, hver eneste dag, og gleder er den aller beste smertemedisin.......tror jeg :-)

 

:::::::::::::::::::::::.

Stilige bilder i dag, ikke sant :-) Har lekt meg litt med redigeringsprogrammet til iPhotos.

 

Bare dumt å kaste stein i glasshus

@brittarnhild

Vi har vært hovedstaden på Tenerife i dag, Santa Cruz. Tilbragte formiddagen der, spiste lunsj der og drog så ut til den heldige sandstranden rett nord for byen, Playa de las Teresitas. Litt kaldere her enn helt sør på øya hvor vi holder til, men godt med et par soltimer og et bad likevel.

Den hvite sanden her er enestående for Tenerife. Ikke så rart kanskje, den er nemlig fraktet hit med båt fra Sahara. Tenerife er jo ei vulkanøy, så de andre strendene her er svart. Egentlig helt greit synes jeg, men fint skal det være, og hvit strand er finere enn svart strand.......visstnok. 

Å frakte sand med båt fra Sahara kan de ikke være særlig miljøvennlig. De må dessuten sikkert fylle på med ny hvit sand med jevne mellomrom, noe blåser stadig bort, noe renner ut i havet. Det var fristende å kaste en stein der jeg satt, men så er det dette glasshuset jeg sitter i dag. Kan vel ikke akkurat kalle mitt liv, med alle dets flyturer for miljøvennlig. Jada, Terje leste i en Ving-brosjyre at charterturer er mer miljøvennlig en andre flyturer, fordi charterflyene kjører med større belegg. Vet ikke helt om jeg kjøper den. Og jeg lever jo så miljøvennlig til vanlig, tar buss til jobben, reparer klær, pusser ikke opp huset, kjøper ikke n ye møbler, dyrker mye av maten vi spiser selv, i alle fall i sommerhalvåret. Men vet ikke helt om jeg kjøper den heller. Om du spør meg om flyturene mine vil jeg helst slippe å svare.......

Men stranda var flott og jeg frydet meg over å vandre rundt og få hvit sahara-sand mellom tærne.

 

 

Tanker langs ei strand

@brittarnhild

Vi har funnet oss ei favoritstrand her nede. Ei nudiststrand. Det visste vi ikke noe om første gang vi kom hit. Stusset litt over at folk var så frimodige når de kom og skulle skifte til badetøy.......men, skal de ikke ha badetøy på seg? Nei, det skal de visst ikke.  Vi så oss rundt og oppdaget at mange av de solslikkende og badende ikke hadde en trår på kroppen. Andre hadde badetøy som som vi.

Senere har vi kommet tilbake til denne stranda hver gang vi besøker Tenerife. Alltid med badetøy på, men det er enkelt å skifte. Trenger ikke streve med å holde en stor håndduk rundt oss. her er det bare å ta av seg kjole og short og bh og truse, og ta på badebukse og badedrakt. Enkelt og greit.

Jeg gikk en tur langs stranda i dag. Barbeint, langs sand hvor sporene jeg satte ble visket ut så snart neste bølge kom. Det er så befriende godt å være her. Ikke noe press. Her er vi og alle akkurat slik naturen har valgt å forme oss. Store mager og små mager, store rumper og små rumper, store bryster og små bryster, store peniser og små peniser. Jeg kjenner at det godt å la magen være akkurat seg selv, ikke bruke krefter og energi på å holde den inne. Godt å være meg selv. Godt på vandre langs stranden, se meg rundt på alle de vakre menneskene. Vite at jeg er ett av dem. Et vakkert menneske, med min store mage og kraftige overarmer. 

Det bygges og bygges og bygges nye hotell og ferieleiligheter på Tenerife. Rett ved stranda "mi" er det et ledig området hvor det visstnok er planer om å bygge nok et luksushotell. På muren er det skrevet protester. Om hotellet blir bygd vil store deler av stranda bli ødelagt. Jeg krysser fingre for at det ikke skal skje.

 

Å vente.......på noe, eller bare være

@brittarnhild

Det ble en sein lunsj på oss i dag, veldig sein. Klokka var vel nesten fire før paejaen kom på bordet. Det var så mye annet vi hadde lyst til å gjøre første, og dessuten hadde vi litt brød igjen fra frokosten som vi spiste rundt vanlig lunsjtid. men endelig satt vi ved et bord utendørs, med herlig utsikt til hav og fugler og kraftige brenninger, og bestilte paeja. "Det tar litt tid før den kommer på bordet" sa kelneren, "more or less 20 minutes." Ikke noe problem for oss det, vi har da ferie og kan godt vente litt på maten. De 20 minuttene ble første til 40 minutter, så til 50. "Kommer ikke paejaen snart?" spurte vi, og fikk masse beklagelser, det var så travelt i dag, den kommer om 5 minutter. Jeg kjente at jeg begynt å bli mektig irritert. Her hadde vi planer om både det ene og det andre, og nå gikk det ene ti-minuttet etter det andre.

Rett før det hadde gått en time stod paejaen på bordet. Smakte aldeles nydelig, akkurat som en av kelnerne hadde fortalt oss at den kom til å gjøre. Og jeg hadde fått tenkt meg om, så all irritasjon hadde blåst rett vest, langt utover Atlanterhavet. Tenk, her satt jeg, det er ferie, jeg er sammen med Terje, vi nyter livet og hverandre, og utsikten var rett og slett det som er favorittutsikten min over alle utsikter (rent bortsett fra hytteutsikten kanskje) - turkist hav, hvite dønninger, lavafjell og lyd når bølgene slår not land som er vakrere enn noen annen lyd.

Jeg hadde verken bok til å lese i eller dagbok til å skrive i mens vi satt der. Men jeg hadde livet, og sansene, lyder og lykter og syn.......og.......jeg hadde mannen jeg elsker.

 

Det er den første dagen i det nye året, og jeg er godt i gang med nyttårsforsetter. Har lest ut min første 2019 bok og blogget om det, har.......ja da, jeg har gjort litt av hvert annet også, som jeg kan skrive om senere, kanskje :-)

 

 

Se alle julekrybbene

@brittarnhild

Jeg samler på julekrybber. Har gjort det i mange år og har etter hvert en samling på et sted mellom 100 og 150 ulike krybber. Et av nyttårsforsettene for 2019 er å få katalogisert krybbene, med bilde og litt informasjon om hvor de er kjøpt, hvor de kommer fra og gjerne andre ting hvis jeg vet mer. 

Hjemme er julekrybbene nesten totalt fraværende i den kommersialiserte delen av jula. Der er det bare nisser, glitter og stas. Sånn er det på Island og i Storbrittania også, to andre land jeg besøkte i førjulstiden i år. 

Men her på Tenerife er det annerledes. Ja da , det er nisser her også. Massevis av dem. Gjerne oppblåsbare, glorete Hollywoodnisser som klatrer opp langs husveggene. Men det er julekrybber også. Sånne store, med figurer i live-størrelse, gjerne satt opp i en rundkjøring, på torgene, på gatehjørner, steder der du ikke kan unngå å legge merke til dem.

Flere av krybbene i samlingen min har jeg kjøpt nettopp her på Tenerife. Vet ikke om jeg finner noen og kommer til å kjøpe noen denne gangen, men fryder meg i alle foll over alle de store, utendørskrybbene vi finner.

:::::::::::::::::::::

Krybben på bildene står rett ved kulturhuset i Los Cristianos

 

Nyttårsforsett

@brittarnhild

Jeg gleder meg nesten like mye til nytt år som til julaften jeg. Nytt år, nye muligheter. En klisjé kanskje, men læll! Og jeg elsker nyttårsforsett. Skriver gjerne lange lister, bøker jeg skal lese, turer jeg skal gå, blogger jeg skal oppdatere eller kanskje nye blogger jeg håper å åpne, fugletitting, lete etter nye blomster, dyrking i hagen, strikking, opera, brødbaking, invitere til vennemiddager, reiser til gamle og nye steder, tid til stillhet.......ja, listen over alt jeg planlegger å gjøre de 365 dagene som ligger foran meg som blanke ark og bare venter på å bli skrevet, tegnet og malt på, er lang, og blir lenger i løpet av de to dagene som står igjen av dette året.

Første nyttårsdag er egentlig dagen min for å reflektere rundt dette, før og etter og midt inne i nyttårskonserten. 

Jeg er litt tidlig ut i år. Det er fortsatt bare 30.desember og klokka er grytidlig, sånn litt før seks og jeg har allerede vært oppe i flere timer. Vi sitter på utenlandsterminalen på Værnes Terje og jeg og venter på flyet som skal ta oss til Tenerife. Nyttårsfeiring i utlandet, ikke sitte hjemme i sofaen med te og julekaker og fugletitting og strikketøy og nyttårskonsert, se, det er noe helt nytt for meg.

Kanskje er det også et nyttårsforsett? Å prøve nye ting. Bevege meg utenfor den trygge, behagelige komfortsonen?

Og da er jo nettopp nyttårsfeiring på den lille vulkanøya langt ute i havet vest for Sahara en god begynnelse, er det ikke?

 

:::::::::::::::::::::

Bildene er fra myrområdene utenfor Nordens Hus i Reykjavik, tatt noen dager før jul.

 

 

Anna Blåklokke og misjonsforeningen

@brittarnhild

En morgen hver uke kommer jeg tidlig til byen, men venter et par timer før jeg starter på jobb. I stedet går jeg først en liten tur, vandrer rundt i smug og bygater, og setter meg så på Café Caramel og skriver. Skriveprosjektene er mange, men ofte er det Anna Blåklokke som står i fokus. Den lille jenta Anna Blåklokke som bor på ei øy sammen med mamma Helga og moster Ane. Akkurat nå bor Anna hos moster mens mamma er.......vel, et annet sted......., og i dag er det misjonsforening hos moster Ane.

 

Alle misjonsdamene har med seg håndarbeid når de møtes til misjonsforening, og siden Anna skal få være med i starten har Anna strikkekurven sin klar. Kanskje får hun være oppe en liten stund etter maten og strikke litt. Mamma reiste rett etter bursdagen til Anna, og i bursdagsgave fikk hun ei ny dukke. Mamma fortalte at dukken egentlig heter Anne, det stod det nemlig på esken hun var pakket inn i, Annedukke stod det, men siden Anne og Anna er så likt kan hun godt kalle dukket noe annet. Anna visste med en gang hva det skulle være, Beate. Beate er det fineste navnet hun vet om, og denne dukken er så fin at hun kan ikke hete noe annet enn det aller fineste navnet. Mamma hadde strikket en nydelig rosa kjole med hvitt hullmønster som hun hadde pakket inn i en egen pakke, og så var det enda en pakke, med garn og strikkepinner. ”Moster Ane har lovet å lære deg å strikke mens du bor hos henne.” sa hun.

De har ikke hatt tid til å øve så veldig på strikkingen enda, men moster Ane har lagt opp noen masker med grønt garn og så har de sammen strikket noen omganger. Det skal bli ei trøye til Beate har Anna bestemt. Moster Ane syntes hun burde strikke et skjerf til Beate først, for å trene på strikking, som hun sa. Men Anna ville ikke det. Beate trengte en trøye før hun trengte skjerf, mente hun, så da ble det det.

Det er jammen ikke lett å strikke masker, holde den ene pinnen i venstre hånd, det er trollet som har røvet prinsessen og stengt henne inne i hula, masken over pinnen er hula mens tråden over pekefingeren, det er prinsessen. Prinsen som skal redde prinsessen er strikkepinnen hun holder i høyrehånden. Inn gjennom hula, den ytterste masken, ja, se der er prinsessen, strikkepinnen bak prinsessemasken, og så dra det ut gjennom hula og vipps så er prinsessen reddet av prinsen og sitter fast over på hans side. Og så er det et nytt troll og en ny hule og en ny prinsesse og en ny prins. Fingrene blir klamme mens hun strever, og maskene så stramme at det er nesten umulig å få dem over på prinsen sin pinne.

De er ferdige med å spise smørbrødene nå. De vil vente litt med kaffen og kaken, og Anna får lov til å sitte oppe sammen med dem, med strikketøyet sitt. Sånn ja, prinsen inn i hula, fange prinsessen, ta henne med seg hjem. En maske, to masker, tre masker, det er gøy å se at arbeidet hennes vokser. ”Neimen, få se, har du lært å strikke du da lille venn?” Fru Zakariassen sitter ved siden av Anna, og nå bøyer hun seg mot henne og ser på strikketøyet hennes. ”Hva er det du strikker da? ”En trøye til den nye dukken min. Jeg fikk en dukke av mamma til bursdagen min, den heter egentlig Anne men Anne er nesten likedan som Anna så mamma sa at jeg kunne gi henne et annet navn og nå heter hun Beate” Anna blir ivrig og mister en maske, så fru Zakariassen må hjelpe henne å plukke den opp. ”En trøye. Så fin den blir, og så flink du er.” ”Jeg er ikke så veldig flink, men moster Ane lærer meg. Men det tar så lang tid, jeg kommer aldri til å bli ferdig med denne trøya altså…….” Anna sukker, bøyer seg over strikketøyet og ser ikke at fru Zakariassen smiler og blunker til de andre damene.

Da Anna våkner neste morgen sitter Beate på stolen ved siden av sengen hennes. Hun har på seg en grønn trøye og en rød truse. ”Tenk, fru Zakariassen la vekk broderiet sitt og strikket ferdig trøyen din” smiler moster Ane, ”og så rakk hun jammen å strikke en truse også.” Anna klemmer Beate inn til seg og hvisker til henne ”Snille, snille fru Zakariassen. Fine, fine dukken min.”

Isfrost ved Nedre Leirfoss

@brittarnhild

Vi tok med Leander ned til Nedre Leirfoss i dag for å mate endene.  Masse ender og stor stas. Flere andre fugler også, jeg fikk fine bilder både av svaner og skarv. Og bilde av et tre så klart. Er det ikke vakkert, dekket som det er av frostkrystaller.