Blåklokkeveien

Our ancestors didn't have books

@brittarnhild

Rod Mason tilhører Australias urbefolkning og som sådan bærer han med seg tusenårige minner og fortellinger fra sitt folk. Jeg har i dag lest en artikkel skrevet av Charles Massy, en australsk bonde og god venn av Mason. Øyeåpnende og fengslende forteller Rod Mason om hvordan de katastrofale skogbrannene kunne vært unngått om menneskene hadde tatt seg tid til å forstå naturen.

Our ancestors didn't have books, but we had good memory. We wrote our journey on the landscape and in the landscape. and even to this day we can read our story backward from here.

Moder jord står ovenfor enorme utfordringer. Det går ikke en dag uten at nyhetene informerer oss om katastrofer rundt om i verden. Pessimismen kan lett ta overhånd, men jo mer jeg leser (akkurat nå leser jeg en svært interessant bok med ulike essays innen dette temaet, gitt ut av Granta, The Magazine of New Writing høsten 2020) jo mer optimistisk våger jeg å være. Det skjer en oppvåkning, vi tar ansvar, vi reduserer forbruk, vi legger til rette for at våre barnebarn også skal få leve og vokse på denne vakre jorda vår.

Vi har en lang, bratt vei å gå, og det er ikke gitt at vi lykkes. Men håper er der. Vi må fortsette vandringen. Små skritt, store skritt, litt hvile underveis, men bare for å samle krefter til å komme oss videre. Vi har alt å vinne. Alt å tape. 

Cause those trees were the only ones left to tell the story, just like my people. When the trees are gone, no story.

 

 

Ferie når man er pensjonist?

@brittarnhild

 

Hva betyr det egentlig å ha ferie når man er pensjonist?
Må man reise bort når det er ferie?
Hva har jeg mest lyst til?

Terje jobber enda, såvidt. Han slo av datamaskina si på onsdag, så hadde vi litt forskjelling som måtte gjøres på torsdag formiddag, men fra torsdag ettermiddag var det ferie, det var rett og slett FERIE.

Pippi måtte begynne på skole for å kunne kjenne på den gode feriefølelsen. Jeg har et langt yrkesaktivt liv bak meg og trenger slett ikke begynne på skole for å kjenne at det er ferie. Men det er litt rart likevel. I over et år nå har jeg vært pensjonist, og har stort sett kunnet disponere dagene mine akkurat som jeg vil. Og på mange måter er det jo nettopp det som er ferie. Eller er det ikke?

Vi har alltid reist bort i ferien. Gjerne til utlandet. Mangt et år tellet vi dagene fram til ferien, så kom endelig den siste arbeidsdagen, en fredag, sliten hjem fra jobb, og etter at ungene var i seng kom vi endelig i gang med pakking. Holdt gjerne på til langt over midnatt, og så var det å kjøre avgårde rett etter frokost lørdag morgen. Til mine svigerforeldre på Moi, til Danmark, nordover i Norge eller etter hvert sørover i Europa. Uker fulle av opplevelser foran oss.

Coronaepidemien har forandret på dette. Men ikke bare den. Alderen har nok helt sikkert noe å si også. Vi skal ut på biltur etter hvert i år også, men nå de første dagene er vi på hytta. Helt uten program.......nesten. Og jeg kjenner at jeg nyter hver nye dag. Fulle av opplevelser er de også, om enn annerledes kanskje. Kaffe utendørs med gode venner mens en trost hopper på plena foran oss, stopper, legger hodet på skakke og hakker lynraskt ned i gresset og drar opp en meitemark, sjøfugl som skriker, er det en terne, eller kanskje en tjeld? Et vann fullt av nøkkeroser, så mange nøkkeroser var det da slett ikke her i fjor. Havtåka som kommer sigende inn og gir velsignet avkjøling etter et varm dag. Ei hvit sandstrand og iskaldt atlanterhav som det er forfriskende deilig å bade i. En låvesvale som flyr inn gjennom ei åpen låvedør. Et åpent galleri med håndlagede dukker som fyller meg med latter og glede. Et nyåpnet bakeri som lager verdens beste havrebrød. 

 

 

Kan vi ta det gamle livet tilbake?

@brittarnhild

12.mars 2020, dagen sitter spikret fast i hukommelsen. To dager tidligere hadde jeg hatt fagdag med diakonene i Nidaros, nå var det bare selve oppløpet igjen med diverse avskjeder før jeg skulle ha en måneds ferie og så tre inn i pensjonistlivet. Det oppløpet ble ganske så annerledes, med nedstengning og hjemmekontor og usikkerhet, en pandemi, hvem, hva, hvor lenge?

Dette er 15 måneder siden, og jeg våger så vidt å tro på at verden skal åpnes opp igjen, skal bli som før. Jeg har vært på bytur i dag, uten at jeg egentlig hadde noe konkret ærend, vi har såvidt begynt å planlegge ferien, og i går kveld kjøpte jeg helt på impuls, to konsertbilletter til en konsert i Vår Frue kirke neste uke. Oppturene kommer trillende. Men nedturene er der de også, skjønt de trenger ikke nevnes her.

Enn så lenge pusler jeg i hagen, strikker litt, leser litt, podcaster litt.......og lurer på hvordan verden er om et år.

 

Med syv somre og femten vintre i kroppen

@brittarnhild

"Hva er du for en?" sa Askeladden, "og hva skal det være godt for at du står slik og holder deg for truten?" "Å, jeg har syv somrer og femten vintrer i kroppen på meg" sa han, "så jeg har vel bo å holde meg for truten; for slapp de ut alle sammen, så gjorde de kål på hele verden med det samme," sa han.......

 

......."Ja, godt er det at du så holder deg for truten," svarte Askeladden. "vil du være med så heng på, men skulle det bli for tungt kan du jo lette litt på trykket." Mannen hang seg på. Det gikk bra lenge, men rett som det var måtte han slippe ut en vinter.......og en til.......og enda en. Og er han ikke ferdig nå, så slipper han vel ut en til.

 

Fritt etter eventyret om Askeladden og de gode hjelperne

 

I helge trodde vi da virkelig det var slutt på vinteren for denne gang.......

 

 

Men det er tydeligvis flere vinter igjen enda.......

 

 

Og som kjent, været er det lite vi kan gjøre noe med.......

 

 

Eller kan vi kanskje det?

 

 

Er dette en del av den menneskeskapte globale oppvarmingen, eller er det bare naturlige variasjoner?

 

 

Labbe labbe lauan.......

@brittarnhild

Labbe, labbe lauan,

te geitan og sauan,

så labba dei heim

så pela dei bein,

så fere dei sudre og såe.......

.......og så labbe dei atte.

 

Svigerfar, fra Moi i Rogaland, brukte å synge denne regla til barnebarna sina. Svigerfar lever ikke lenger, hadde han gjort det hadde han nok sunget den for oldebarna også. Da ville har løftet den lille ungen opp, lagt den på ryggen ned på lårene sine, tatt tak i da små føttene og "labbet" med dem mens han sang.

Å, for et kjært minne

 

Husker vi de gamle barnereglene? Tar vi vare på dem? Overleverer vi dem til nye generasjoner?

Jeg får jammen lyst til å skrive ned de jeg selv husker, de Terje husker, og kanskje spørre venner og kjente hvilke regler de husker fra sin barndom.

Kanskje du har en å dele?

 

Litt om sløsing og sånt

@brittarnhild

Bildet er tatt i Etiopia høsten 2013. Jeg hjelper til med matlagingen.

Vet du, jeg har en egen fargebibel. Den heter "Colours, Travels Through the Painbox", og er skrevet av britiske Victoria Finlay. Jeg har den i to utgaver faktisk. En pocketutgave som jeg kjøpte i Stavanger i oktober 2003 (jeg vet det, for jeg har skrevet det inni boka) og en praktutgave gitt ut av "luksusforlaget" Folio Society, som jeg kjøpte mange år senere. Pocketutgaven har jeg lest omtrent til filler, praktutgaven har samme tekst som pocketutgaven og er full av fantastiske fargebilder. Det er nesten sånn at jeg pynter meg før jeg blar i den, haha. Vi er inne i indigo uke i regnbuekalenderen min nå. Indigo er en vanskelig farge synes jeg. Er den blå? Er den fiolett? Eller kanskje noe midt i mellom?

Begge bøkene er med i ukas episode på Britt Arnhilds verden på YouTube. Ja, og så er det masse annet der så klart. Masse strikking, litt hage, den islandske Flatøyboka (og da snakker jeg meg rent bort både om islandsk krim på NRK og om geologen/broderten

Børge Johannes Wigum

som daglig rapporterer fra jordskjelv og lavautbrudd på Sagaøya), jeg leser Mariaevangeliet fra den natta hun fikk englebesøk, og sist men absolutt ikke minst.......i dag er det fasteaksjonsdagen til Kirkens Nødhjelp. Jeg trosser Sylvi Listhaug som ikke vil sløse bort penger på bistand (det presterte hun å si på Dagsrevyen i forrige uke, jeg hørte det selv så dette er ikke fake news) og oppfordrer oss all til å sløse så det monner i dag, ved å vippse til 2426

Kirkens Nødhjelp

 

:::::::::::::::::::::::

Her er forresten dagens episode:

 

 

Svarttrosten i salmeboka

@brittarnhild

 

Så kom du da til sist, du var en fremmed,

en sagnfigur man nok har snakket om,

så mange hadde laget bilder av deg,

du sprengte alle bilder da du kom!

Vi tok deg frekt til inntekt for vårt eget

og flagget med ditt navn i krig og fred,

vi bygde katedraler høyt mot himlen,

men du gikk hele tiden lengre ned.

 

Du er et barn som ligger på et jordgulv,

du fryser om vi ikke griper inn.

Du tar på syke kropper, hater urett

og byr de elskende på moden vin.

Du stiger ut av alle tomme graver,

du er en vind som varsler: det blir vår!

Du kommer som en flyktning over fjellet,

du følger oss dit ingen annen når.

 

Du er den sang om livet som jeg glemte,

den sannhet jeg forrådte dag for dag.

Jeg svek meg selv; det speilet som jeg gjemte,

har dine dybder, dine ansiktsdrag.

Kom nærmere, og bli hos meg! Det mørkner,

og kanskje lysner det igjen på ny.

Ditt liv skal bære meg: jeg hører trosten,

som synger dagen inn før morgengry

 

NoS 364

T: Ylva Eggehorn

O: Øystein Thelle

M: Benny Andersson

 

 

Å lete etter leirfivel, hver dag.

@brittarnhild

Vi har vært på tur i dag, ute ved kysten, langt fra snø og frost og kulde. Eller, ikke så veldig langt egentlig. Vi er jo enda bare knapt kommet til midten av mars, det er vintermåned og det var både litt snø her og der og noen tynne hinner med is på vanndammer vi passerte. Med det var blå himmel, det var sol, og under over alle under, vi kunne kjenne sola varme.

Jeg gikk som vanlig, når ikke alt er dekket av snø, og kikket etter blomster, men det er jo selvsagt altfor tidlig enda, tenkte jeg.......helt til jeg plutselig så dem, de vakreste av alle vakre blomster, i alle fall på denne tiden av året, leirfivelen, hestehoven, eller på latin, tussilago farfara. 

Gleden ilte gjennom meg. Tenk, leirfivelen blomster, den skinner om kapp med sola, den forteller meg og hele verden at våren er her, vi må bare åpne øynene våre og se!

 

På Dagsrevyen nå i kveld var det en reportasje om at nordmenn dette siste coronaåret har søkt spektakulære opplevelser i eget land. Vi ble tatt med på ørnesafari i Vestnes, på moskussafari på Dovrefjell, akkompagnert at fantastiske bilder og video. Vi trenger ikke reise langt for å oppleve noe utenom det vanlige. Norge, landet vårt, har mye spennende å by på.

Nei, vi trenger ikke reise langt. Vi trenger vel egentlig ikke gjøre annet enn å bli flinkere til å se det som ligger her, rett utenfor døra vår.......nesten. En tur ned til fjæra, ut i hagen, opp i skogen eller på fjellet, ut i parken, langs elva. Om vi bor på landet eller i byen, naturen i en eller annen form er rett utenfor døra. Kanskje nettopp denne perioden med til dels krevende smittevernregler, kan bli en periode hvor vi gjenopplever det nære, de små undrene som hver især er nettopp det, under.

Jeg skal fortsette å lete etter leirfivel, hver dag. Kanskje finner jeg ei grein full av lav, en fugl som er i ferd med å bygge rede, himmelen sett gjennom furukrona, et vakkert skjell, en stein formet som et hjerte, lyden av fuglesang, nordlys, perlemorskyer.

Ja, jeg skal fortsette å lete etter leirfivel.
Hver dag.

 

Et år

@brittarnhild

 

10.mars 2020 arrangerte jeg fagdag for diakoner og diakoniarbeidere i Nidaros. Det ble på mange måter min siste arbeidsdag etter et langt, yrkesaktivt liv. 11.mars hadde jeg fridag, 12.mars stengte landet ned, så hadde jeg to uker med hjemmekontor hvor jeg egentlig ikke fikk gjort så veldig mye, det meste av det jeg hadde planlagt var jo diverse avskjeder, for, da april kom gikk jeg ut i ferie, 1.mai var jeg offisielt pensjonist (med AFP)

"Gi deg selv et år før du vet hva det egentlig vis si å være pensjonist", var et av mange gode råd jeg fikk. Det er noen uker igjen før det har gått et år, men i dag er det altså ett år siden jeg tok avskjed med diakonene, og egentlig med både kontor og kollegaer.

Pandemien har gjort mitt første år som pensjonist annerledes. Flere reiser som jeg hadde gledet meg til lenge,ble avlyst, strikkeretreat i Toscana, strikkefestival på Island, biltur til Stockholm, tur til Mellom-Europa og pasjonsspillet i Oberammergau. Frivillige engasjement jeg hadde sett for meg ble umulige på grunn av pandemien. Fysisk kontakt med familie og naboer ble sterkt redusert. Ja, vi vet jo alle hvordan det har vært og fortsatt er. Andre ting har jeg fått god tid til. En høst full av fantastiske turer i Bymarka med det mål for øyet å oppsøke flest mulig vann, dammer og tjern. Lese bøker. Jobbe i, og nyte hage og drivhus. Skrive, blogge, lage podcastepisoder i Britt Arnhilds verden, og ikke minst.......

 

 

.......STRIKKE! Strikkeinteressen, strikkegleden, det å utforske nye teknikker, nytt garn, møte nye strikkevenner, utvikle vennskap. Alt dette har vært med på å gi livet mitt en rikdom jeg kanskje egentlig ikke aner rekkevidden av, enda.

Strikkefestival på Island ble avlyst, men jeg rakk å bli digitalkjent med noen ivrige strikkere på Sagaøya og for noen uker siden kom det en spennende forespørsel til meg via instagram. Den islandske strikkefestivalen skulle arrangere digital workshop med tema "knitted postcards", britisk kursleder, så språket skulle ikke være noe problem. Om jeg ville være med? Jeg slo til umiddelbart, og tre torsdagskvelder nå har jeg sittet foran skjermen sammen med en skotte og en gjeng islandske ivrige strikkere. En ny verden åpnet seg for meg. Ikke rent teknisk, jeg lærte vel egentlig ikke noe nytt, men det å strikke postkort, som for meg ganske umiddelbart ble å strikke dagbok, strikke dagboksblad.......et hav av muligheter, tanker og ideer dukket opp. Allerede etter første workshopkveld startet jeg på mitt første postkort, svaner i Nidelven, tjuvstartet vel egentlig, vi skulle ikke starte på selve strikkingen før andre kurskveld.......og i dag er jeg ferdig med mitt aller første dagboksblad, Iris i drivhuset.

Det vet jeg i alle fall helt sikkert. Jeg kommer aldri til å kjede meg et øyeblikk som pensjonist.

Bestefar "jepajeje"

@brittarnhild

I 2013 fikk Den norske kirke ny salmebok. 899 salmer, gamle og nye, rammet inn av to skapelsessalmer. Første salme ut er Petter Dass sin fantastiske Herre Gud, ditt dyre navn og ære, siste salme er Eyvind Skeie sin ganske nyskrevne Jeg tror på jordens forvandling. Vel, den begynner å bli noen år nå, men i forhold til Petter Dass altså.......

Utenfor et lite verksted i en landsby oppe i fjellene i Italia et sted, kom jeg over disse potteskårene, som er tatt vare på og fint "sydd" sammen igjen til et hele. "Gått sunn! Bestefar jepajere" Har du hørt den før? Eller kanskje mamma jepajere, eller bestemor, pappa, hvem det nå måtte være jepajeje.

Å høre disse ordene fra barnemunn er noe av det vakreste jeg hører. Barnet har erfart at selv om noe går i stykker trenges det ikke bare slenges vekk for så å kjøpe ny. Nei da, det kan repareres. Og kanskje er det vel så vakkert, vel så verdifullt, etter at det er satt i stand igjen. 

 

Jeg leita egentlig etter noe helt annet da jeg kom over disse bildene mine i "skyen" i dag, og de ble dagens fastetidsrefleksjon. Jeg tror på jordens forvandling.

Jeg tror på jordens forvandling
En tid, et sted, en gang
skal alle ting bli nye
og alt bli fylt med sang.......

....... Ja, jorden skal forvandles,
dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus
skal gjøre verden ny!