@brittarnhild
Har du hatt en fin påske? Vi var 10 dager på hytta, stort sett med fullt hus og full fart. Veldig trivelig, jeg ville ikke vært foruten et eneste minutt, og så er det veldig godt å være tilbake i hverdagen igjen. Hytta vår ligger i en sørvendt skråning på nordmørskysten, og våren var kommet langt der, mye lenger enn her hjemme. Men jammen er den rekordtidlig her også. All snoen er borte i hagen, frosten har forsvunnet fra jorda og nye blomster dukker opp hver eneste dag. Inne i drivhuset er det full sommer, og til og med i hagen er det fint å sitte ute, i solveggen.
Både jeg og husbonden liker å holde på i hagen, så nå går vi inn i årets aller beste tid, både for kropp og sjel. Vinterstivheten blir effektivt jaget bort der jeg kryper rundt og luker og planter, og under morgenens hagevandring, som jeg gjennomfører hver dag, rain or shine, fyller jeg opp sinnet med farger, lyder og lukter. Ja, dette er virkelig den beste tiden for meg. Mon tro om det har å gjøre med at jeg er et aprilbarn?
Det er nettopp naturen og alt det den har å by på som er tema for dette nummeret av Blåklokkeveien. Ikke noen moralprekener om klimaendringer og bærekraft, det ligger i bunnen uansett, nei, rett og slett en jublende takknemlighet for skaperverket. Jeg håper du finner noe du liker, og kom gjerne med tilbakemeldinger.
Et helårsbarn
Jeg startet bloggen Blåklokkeveien i oktober 2012. Det er i denne bloggen jeg nå har valgt å publisere "Blåklokkeveien, et bloggmagasin". Som en innledning til ukas tema velger å dele et av de aller første innleggene jeg skrev, selv om det fortsatt er våren som på mange måter er fokus, men naturen er jo fantastisk året rundt den, så da så:
Jeg er et vinterenerinnelivogkos-barn, et vårenerfullavhåpognyttliv-barn, et sommerenerherlig-barn, men først og fremst et
høstenertidenforåsamlefarger-barn.
Altså, et "høsten er tiden for å samle farger"barn.
Og den aller beste måten å samle høstfarger på er å komme seg ut på tur. Pakke en sekk med sitteunderlag, termos med kaffe, matpakke med to skiver brød med smør og brunost, en flaske vann, kamera og gjerne dagboka mi og ei penn.
Jeg har et kart over Bymarka liggende på skrivebordet mitt. Jeg kjøpte det i fjor høst da jeg "gjenoppdaget" Bymarka i forbindelse med en sykemelding, og det var viktig å komme seg ut. Kartet begynner å bli slitt nå, med datoer skrevet på topper og vann - da gikk jeg rundt Kobberdammen, da klatret jeg opp på Våttakammen, da lette jeg meg fram til Dreiers Minne, da jeg hadde tenkt meg til Bosbergheia.
Toppen av Bosbergheia var iallefall målet,
men da vi hadde passert Fjellsetra og kommet oss opp på "høyfjellet" blåste det så kraftig at vi ga opp å nå toppen.
Toppen eller ikke toppen:
Fargesanking ble det, i fullt mon.
Vår. Sommer. Høst. Vinter.
Aller, aller mest er jeg et helårsbarn.
Og nyter hver årstid som den kommer.
Brennesle
Blant skattene i hagen vår er brennesla. Jeg luker den aldri vekk, men klipper den stadig ned og lar røttene være igjen, og gjennom sesongen har det jeg klipper ulike bruksmåter. De første skuddene skyter i været nå, og de er de mest verdifulle. De bruker jeg til mat. Til brenneslesuppe, til stuinger, til fyll på fredagspizzaen, til te.......blant annet. Det er ingen overflod av brennesleskudd enda, men forleden dag plukket jeg nok til å lage suppe.
Hvordan jeg lager suppa varierer litt ut fra hva som finnes i kjøleskapet. Denne gangen brukte jeg:
brennesle
hvitløk
persillerot
olivenolje
smør
mel
vann
buljong
fløte
salt
pepper
sar
og så toppet jeg den ferdige suppa med brødterninger, hardkokt egg og luftløk/vårløk
Jeg lager ofte suppe når jeg har grønnsakrester i kjøleskapet, og har egentlig ikke noen oppskrift, men gjør omtrent som dette:
varm opp olje og smør i ei gryte
tilsett finhakket hvitløk og persillerot
vask brennesleskuddene godt (bruk hansker), rensk dem for tørre stilker og andre ting som eventuelt har blitt med i plukkingen, finhakk (ikke nødvendig) og la de varmes i gryta
tilsett et par spiseskjeer hvetemel (mengden avhenger av hvor mye suppe du lager)
rør godt
tilsett vann/buljong, litt om gangen og rør godt mellom hver gang for å unngå klumper
spe med fløte
smak til med salt, pepper og eventuelt annet krydder
La suppa koke noen minutter
Ta den av plata og bruk stavmikser for å få en jevn suppe
Kok egg, fjern eggeskallet og del i to
Skjær (gammelt) brød i terninger og stek dem i olivenolje
Finhakk luftløk/vårløk/gressløk. Jeg brukte denne gang luftløk, som likner veldig på vårløk, for den har vi mye av i hagen nå
Server suppa og la hver enkelt tilsette egg, brødterninger og løk etter smak og behag.
Ei god og næringsrik suppe, som serveres flere ganger gjennom våren her i huset.
Når brennesla i hagen har vokst seg større bruker jeg den som gjødsel. Fyller ei bøtte med brennesle, dekker med vann og lar det hele stå ute i hagen, ved komposten. Etter to uker er gjødselvannet ferdig. Da sper jeg det ut med vann, forhold ca 1:10 og bruker til vanning/gjødsling rundt omkring i hagen. Etter hvert som jeg bruker brenneslevann fra bøtta fyller jeg på med reint vann, og gjerne mer brennesle. Sammen med bokashivæske og "gullvann" (urin blandet med vann) har vi gratis gjødsel gjennom hele sesongen.
Den fantastiske geitramsen
Et annet "ugress" i hagen som vokser akkurat nå, og som er nydelig å spise er geitramsen. Jeg blogget om den på våren 2016, etter å ha spist middag hos en sørsame på Røros. Her er det innlegget:
Det var faktisk ikke før i fjor vår at jeg fikk vite at geitrams er spiselig. Da var jeg på Røros og ble sittende ved et måltid å diskutere mattradisjoner med eieren av Fjellvilt, sørsamen Nils Tony Brandsfjell. Han kunne fortelle at våren var ei viktig tid for dem ernæringsmessig (det er den vel gjerne for oss alle), for da spiste de ikke bare reinskjøtt men massevis av geitrams og brennesle i tillegg. Brennesle har jeg brukt i mange år, men geitrams, nei, det var nytt for meg.
Da jeg kom hjem fra Røros hadde våret kommet såpass langt her nede at geitramsstenglene hadde blitt lange og trælete. For seint å spise dem da. Men utover sommeren tørket jeg vakre, rosa geitramsblomster og brukte dem i salater og te. Det er forresten ikke helt sant at det først var i fjor vår at jeg lærte at geitramsen er spiselig. I Lofoten, på Åland Gård har jeg lært at geitramsblomster er nydelig som te.
Geitramsen er i ferd med å komme opp nå, og i kveld fant jeg ut at det var tid for å prøve å bruke den på kjøkkenet mitt. Tok med meg saks og kurv og fotoapparat og gikk ut på "fangst". Holdt nesten på å gi opp, for det var så masse hundeskit der jeg prøvde først (disse hundeeierne altså, at de ikke kan plukke opp etter hundene sine!), men fant heldigvis et sted hvis jeg ikke kunne se spor etter hunder og plukket masse.
Vasket dem grundig da jeg kom hjem, og kokte dem opp og lot dem koke noen minutter. Så ble de pakket inn i strandaskinke, krydret med pepper og litt olivenolje og satt inn i oven på 200 grader, ca 10 min. "Mmm, dette smaker jo som asparges" utbrøt Terje der vi satt ute på kjøkkenverandaen litt senere og koste oss med "ugresset". Og da må jeg ikke glemme å si at han var litt skeptisk på forhånd.
Det er selvsagt mer jeg kunne skrevet om, skvalderkål og løvetann for eksempel. Hva med deg, har du noen ugressoppskrifter du kan dele?
::::::::::::::::::::::::::::::::::
Ramsløk
Det jeg har skrevet om så langt er spiselige vekster jeg har i hagen, og som selvsagt også finnes i naturen ellers. Vi har bittelitt ramsløk i hagen også, jeg var nettopp ute og smakte på et blad og har frisk hvitløksmak i munnen. Men plukke ramsløk gjør vi på hytta. De første årene kjørte vi et lite stykke, men i fjor oppdaget vi at vi slett ikke trenger å gå langt, bare ned mot sjøen, før den karakteristiske sterke hvitløkslukta slår mot oss. Jeg plukket litt i påska, men bare nok til et par ramsløkpizzaer jeg lagde som lunsj før de siste påskegjestene kjørte hjem. Men om ikke lenge er det hyttetur igjen, og da skal det plukkes masse.
I 2017 skrev jeg dette blogginnlegget om hvordan jeg laget ramsløkpesto:
Vårens grønneste eventyr, ramsløkplukking på Nordmørskysten. Tenk, for noen år siden hadde jeg knapt hørt om ramsløk. Så var det ei venninne som la ut på blogg/instagram at hun var ute og plukket, jeg ble nysgjerrig, hun tok meg med.......og vipps så var jeg frelst. I går var første gang mannen min var med, og jammen ble han umiddelbart frelst han også. Vi kunne plukket pose på pose, men stoppet etter to fulle bæreposer, det er jo tross alt litt etterarbeid også. Og i dag satte jeg i gang med første ladning pesto da jeg kom hjem fra jobb.
Jeg leita litt etter pesto-oppskrifter på nett, og brukte noen av de jeg fant som utgangspunkt til å lage min egen. Og jammen ble den god!
Kjøpte meg forresten en mezzaluna en halvmånekniv da jeg var i Italia i april, og fikk god bruk for den i dag.
Jada, ett bilde til, så skal du få oppskriften. Eller sånn cirka-oppskriften, jeg brukte nemlig ikke vekt med tok alt sånn helt på skjønn :-)
Og dermed ble det:
Britt Arnhilds ramsløkpesto
ramsløk
olivenolje
maldonsalt
saft av lime
parmesanost
pinjekjerner
Hakket opp ramsløken og hadde den opp i kjøkkenmaskina (jeg brukte Kitchen Aid smoothieblender). Helte på olje og saft av en lime. Strødde på en klype maldonsalt. Skal litt parmesanost i terninger (vi kjøper alltid med oss minst en kilo parmesan når vi er i Italia). Ristet pinjekjernene litt i stekepanna før jeg tilsatte dem, det skal visstnok få fram smaken.
Kjørte blenderen på full guffe, og ikke lenge etterpå kunne jeg fylle fire glass.
Tidligere har jeg frosset ned pestoen, men i dag leste jeg et sted at om en heller litt olivenolje i glasset sånn at pestoen dekkes, kan den holde seg inntil et år i kjøleskap. Så da gjorde jeg det.
::::::::::::::::::::::::
Etter den gang har jeg plukket ramsløk hver vår. Jeg lager forresten ikke så mye pesto lenger, vasker ramsløken godt, hakker den opp med min "mezzaluna" og fryser i isbokser. Så tar jeg opp det jeg trenger etter behov, til fyll i ostehorn, til eggerøra, til fiskesuppe, til pizza og ostesmørbrød.......
:::::::::::::::::::::::::::::::::
Ikkje sjakk matt endå
Et par uker før påske fikk jeg en sms fra en ukjent kvinne. Hun kunne fortelle at for fem år siden hadde hennes datter fått en oppgave på skolen - skrive en nynorsk tekst med psykisk helse som tema til et bilde hun selv skulle finne på nett. Datteren, Nora, fant et bilde på en av mine blogger, og skrev følgende tekst, se lenger nede, som etter hva jeg forstår ble skrevet i løpet av to skoletimer, og ikke rettet på i etterkant. Nå ville de gjerne lage en stor kopi av bildet hun fant, og legge teksten oppå bildet. Men når de forstørret bildet fra nettet ble det veldig kornete. Om jeg hadde originalen og om de kunne få den? Jeg leite lenge, men klarte ikke å finne originalen, så forleden dag gikk jeg opp i skogen bak huset vårt, hvor bildet var tatt, og tok nye bilder. Disse er nå sendt til Nora, bildet er brukbart og jeg har fått lov av Nora å bruke den sterke, fine teksten, som hun har gitt overskriften "Ikke sjakk matt endå".
Plutseleg fekk han auge på noko. Alt rundt han var så fjernt, som om heile verda hadde gått og lagt seg, men han så detteklart. Det stod rett forran han som eit fjell. Stammen strakte seg mot den kvite himmelen, som om det prøvde å vise kor stort og sterkt det var. Tiden stod no stille, og han blei nesten kvelt av den øyredøyvande stilla. Inga lyd, inga andre. Berre han og hans eiga pust. Skyene hadde lagt seg som eit teppe over himmelen, og kvelte alt sollys. Berre eit par solstrålar klarte å presse seg igjennom den tette muren, og trefte treet som hadde fanga hans oppmerksemd. Det var tusenvis av andre tre i skogen, men det var noko med dette treet som fascinerte han. Som dei andre trea, hadde det friske grøne barnåler med lange greinar hengande ut frå kroppen, men i motsetning til dei andre, var det nakent. Treet blotta sine blodårer og gjorde dei synlege for verda. Dei andre trea hadde sine røter trygt plassert i jorda. Nekta å vise dei frem. Dette treet snakket til han. Det strakte sine gamle hender mot han, og prøvde å fortelje han noko. Ynskte at han skulle overgje seg og fortelje om hans problem. For treet forstod. Treet var som han.
Underlaget var tørt og hardt. Ikkje eit passande sted for eit tre å vekse opp. Likevel hadde det funne ein måte å overleve på. Av alle trea i skogen, var det dette som stod mest stødig. Det hadde kome seg gjennom alle livets utfordringar, ikkje utan arr, men med heva hovud. For treet stod rett som ein strek. Nekta å flytte seg. Nekta å gi seg. Det hadde viljestyrke.Blodåra jobba hardt for å holde liv i treet. Prøvde desperat å finne blod til kroppen. Henda klamra seg fast til steinen. Nektaå gi slipp. Han kjente korleis dette gradvis smitta over på han. Han ville heller ikkje gi opp. Hvis treet hadde klart det, skulle han også klare det. Spillet med livet var ikkje over. Det var ikkje sjakk matt endå. Han hadde framleis nokon brikker igjen, og med eit par gode trekk, skulle han nok vinne.
Tusen takk Nora Andersen, for den vakre teksten, og for at jeg har fått lov å bruke den her i Blåklokkeveien.
:::::::::::::::::::::::::
Denne ukas reiseminne er fra Georgia. Terje og jeg besøkte landet høsten 2016. Vi deltok på en gruppereise og fikk oppleve steder og møter vi aldri hadde funnet fram til på egen hånd.
Det er som å stå ansikt til ansikt med en Gud!
I 1899 var Knut Hamsun og hans daværende kone Bergljot på reise gjennom Russland og Kaukasus, og videre østover til Aserbajdsjan, og et par år senere kom boken "I Æventyrland, opplevet og drømt i Kaukasien". Jeg har selvsagt lest boken før vi kom hit, og har den med meg på reisen for å kunne lese på nytt om de ulike stedene etter hvert som vi besøker dem.
Forsidebildet av den utgaven jeg har viser en kirke oppe på en fjelltopp, med et majestetisk, snødekket fjell i bakgrunnet. Samme motiv pryder både guideboken om Georgia som vi har kjøpt, samt forsiden av programmet reiseselskapet har laget for reisen vår.
I programmet vårt stod det at vi skulle gå opp til denne kirken, Sameba. Så jeg har gått til innkjøp av nye turklær, og har passet på å gå masse turer de siste ukene for å holde meg i form.
Så kom det kontrabeskjed i går. Kirkebesøket og fjellturen stod ved lag, men det ville bli for krevende å ta den til fots. Isteden bestilte reiselederen 6 taxier som skulle kjøre oss opp og ned. Nedtur! Men gruppereise er gruppereise, og da hører man etter på hva reiselederne bestemmer. Jeg var ganske skuffet da jeg la meg i går kveld, men bestemte meg for at den skuffelsen var det bare å glemme, selve turen opp til kirken stod jo fortsatt ved lag.
Vi våknet i dag tidlig, dusjet, kledde oss i vanlige klær og gikk ned til frokost. Og fikk en slags kontrabeskjed - det ville ikke bli tid til å gå begge veier, men de som ønsket det kunne gå ned fra fjellet!
Gjett om vi var raske til å skifte til turklær etter frokost!
Det ble en uforglemmelig tur. Både taxituren opp langs veier som er milevidt fra godkjent norsk standard, besøket i kirken, og vandringen ned igjen.
Vi ble grundig advart om nedturen. Ikke gå men ta taxi dersom du er det minst i tvil. Du må være i god form og du må ikke ha problem med knærne.
Terje og jeg er blant de yngste i gruppen, så med det som bakteppet bestemte jeg meg for at "jeg er i god form", Terje er jo i god form så han kunne jo helt sikkert gått både opp og med. Og om venstrekneet mitt begynte å klage gikk det helt sikkert an å lukke ørene for det.
Så ble det altså bare en helt fantastisk tur. Bratt, jada, særlig fordi vi valgte å ikke gå langs veien men mer eller mindre rett ned. Men jeg har da gått i fjellet før, og 500 høydemeter er slett ikke uoverkommelig.
Vel tilbake på hotellet, måtte jeg fram med Knut Hamsun. Her er hva han skrev da han kom til landsbyen Kazbegi, kirken Sameba og fjellet Mount Kazbek (5047moh):
Pludselig ved en skarp dreining av veien åpner sig et svært gap til-høire og vi ser aldeles nær oss istinden Kasbek med sine bræer som hvitgnistrer i solen. Den står oss kloss ind på livet, stille og høi, stum. Det rykker en sælsom følelse igjennem os, berget står der som obsvoren av de andre berge, det er som et væsen fra en anden verden som står og ser på os. Jeg tumler ut av vognen og kommer mig bak kaleschen og holder mig fast der og ser. I dette øieblik omfavnes jeg av en hvirvelfølelse, jeg løftes op fra veien, ut av hængslerne, det er som jeg står ansigt til ansigt med en Gud.
I 1925 reiste Fridtjof Nansen gjennom Kaukasus, også han kom til Kasbek, også han ble betatt og måtte beskrive det han opplevde:
Endelig nådde vi den bekjente sasjon Kasbek...Over på vestsiden av dalen hever et høyt berg seg med bygninger, vel helst en kirke, på toppen; men bakenom forsvant alt i de bølgende tåker, og en ante bare en eventyr-verdens nærhet. - Men som vi stirrer dit opp, åpnet med ett en rift høyt oppe i teppet, og mellem de veltende skymasser hang en veldig, hvit snø-bre ut over oss fra himmelen. En mistet nesten pusten, det syntes ikke til å tro, men den høyeste, svimlende toppen stod et øyeblokk klar, så forsvant drømmesynet igjen i skyene. Det var Kasbek.
Kasbek speiler seg i vinduene i bussen vår.
Jeg har ikke klart å beskrive dagen med egne ord enda.......joda, noe har jeg beskrevet her, men i reisedagboken er dagen fortsatt blank.
En sånn opplevelse trenger tid til å modnes.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::
Det nærmer seg slutten på denne ukas Blåklokkeveien. Jeg avslutter med et bilde fra drivhuset, hvor jeg akkurat har plukket en liten bukett helleborus fra hagen, og et sitat av den britiske forfatteren og hagedesigneren Vita Sackville-West
"A flowerless room is a soulless room, to my way of thinking; but even a solitary little vase of a living flower may redeem it."
:::::::::::::::::::::::::::
Takk for denne gang, og takk for at du leser Blåklokkeveien.
Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: [email protected]
Recent Comments