Blåklokkeveien

Helårsbarn

@brittarnhild

Jeg er mye ute på tur om dagen, fra vann til dam til tjern i Bymarka og Leinstrandmarka, leser kart, teller vann jeg har besøkt, planlegger nye turer. Bymarka utenfor Trondheim er et fantastisk utmarksområde, året rundt. Som barn var det Estenstadmarka og områdene sør for Jonsvatnet som var "mine steder", som voksen har jeg blitt mer og mer glad i Bymarka.

For åtte år siden, da denne bloggen, Blåklokkeveien, var helt ny, skrev jeg dette innlegget:

 

 

Jeg er et vinterenerinnelivogkos-barn, et vårenerfullavhåpognyttliv-barn, et sommerenerherlig-barn, men først og fremst et
høstenertidenforåsamlefarger-barn.

Altså, et "høsten er tiden for å samle farger"barn.

Og den aller beste måten å samle høstfarger på er å komme seg ut på tur. Pakke en sekk med sitteunderlag, termos med kaffe, matpakke med to skiver brød med smør og brunost, en flaske vann, kamera og gjerne dagboka mi og ei penn.

Jeg har et kart over Bymarka liggende på skrivebordet mitt. Jeg kjøpte det i fjor høst da jeg "gjenoppdaget" Bymarka i forbindelse med en sykemelding. Kartet begynner å bli slitt nå, med datoer skrevet på topper og vann - da gikk jeg rundt Kobberdammen, da klatret jeg opp på Våttakammen, da lette jeg meg fram til Dreiers Minne, da, vel, det var i går faktisks, var det Bosbergheia sin tur.

Toppen av Bosbergheia var iallefall målet,
men da vi hadde passert Fjellsetra og kommet oss opp på "høyfjellet" blåste det så kraftig at vi ga opp å nå toppen.

 

Toppen eller ikke toppen:
Fargesanking ble det, i fullt mon.

Vår. Sommer. Høst. Vinter.
Aller, aller mest er jeg et helårsbarn.
Og nyter hver årstid som den kommer. 

 

Kampen om trillebåra

@brittarnhild

"Before we start we need wheelbarrows. Those objects that can rend gardening compatibility apart. Marriages may founder as each person tries to be the first to find the empty one." Ordene har jeg lånt fra Mirabel Oslers bok The RainTree, a Memoir. Jeg har allerede lest Oslers bok om hagen hun og mannen skapte, i denne boka, som er skrevet etter mannens død, spiller også hagen en viktig rolle.

Jag måtte le da jeg leste om kampen om the wheelbarrows, kampen om trillebårene. Eller som det blir i mitt og Terjes tilfelle, kampen om trillebåra, den ene :-)

Det er en varm og god høstdag i dag, og vi har begge hagearbeid på planen. Poteter skal tas opp, frukttrær skal beskjæres, diverse krukker med sommerblomster skal tømmes, hvitløk skal settes.......lista er lang og mye, kanskje det meste?, kan gjøres uten trillebår. Men tro du meg, både en og flere ganger kommer en av oss til å vandre en tur rundt i hagen på jakt etter trillebåra, "Å, er det du som har den? Må du bruke den akkurat nå? Hvor lenge er det til du er ferdig?"

Etter over 40 års ekteskap, hage i snart 35 av disse årene, har vi fortsatt bare ei trillebår, og det er ikke mulig å stikke under en stol at vi rett som det er kjemper om den.

Men se her, jammen er det en til som vil ha et ord med i laget. Den lille rødstrupen har satt seg på et av trillebårbeina der den står støttet opp mot en trestamme, og der ser det ut til at den har tenkt å sitte. Det er tid for kaffe for både Terje og meg skjønner jeg, og mon tro om jeg ikke skal lese litt fra Den hemmelige hagen også, der var det jo en rødstrupe som hadde litt av hvert å si.

 

Kan man eie en utsikt?

@brittarnhild

Jeg stilte det spørsmålet på facebook en gang; "Kan man eie en utsikt?", og la ved et bilde av hytteutsikten vår. Jeg satt ute på terrassen og kunne ikke se meg mett på det vakre rett foran meg, fjord, fjell, himmel og tenkte, "Alt dette er mitt! Alt dette er vårt! Hytta er vår, det ene målet med tomt rundt hytta er vårt, denne utsikten er vår!"

Jeg fikk mange likes og flere kommentarer, men bare en av kommentarene husker jeg; "Du kan ikke eie en utsikt, men du kan eie øyeblikket!"

:::::::::::::::::

Det er tidlig søndag morgen, den siste søndagen i september i det Herrens år 2020. Det er i ferd med å lysne og jeg sitter ute med den samme utsikten foran meg. Den samme utsikten som aldri er den samme. Som stadig skifter med vær og vind, lyder og lukter, lys og mørke. OG JEG EIER ØYEBLIKKET.

 

Lære å svømme på dypt vann

@brittarnhild

Noen kjøper seg motorsykkel, andre selger huset og reiser jorda rundt. Noen løser kryssord mens andre bestiger fjelltopper. Jeg har tatt de første skrittene inn i pensjonistenes rekker og skal verken kjøpe motorsykkel eller selge huset, løse kryssord eller bestige fjelltopper. Nei, jeg skal rett og slett "lære meg å svømme på dypt vann." Jeg har kjøpt mitt eget domene i den virtuelle verden, brittarnhild.no og fekter vilt med armene om dagen for å klare å holde hodet over vann og ta de første svømmetakene.

Dette er en gammel drøm, og heldig som jeg er som har et så sjeldent navn var det ingen som hadde kjøpt domenet "mitt" tidligere. Så nå er brittarnhild.no mitt og skal etter hvert fylles med akkurat det innholdet som jeg har der. Jeg har mange planer og ideer, men ingen hast. Her skal jeg ile langsomt fram, leke meg underveis, helt sikkert stresse litt også.

Så velkommen til brittarnhilds virtuelle verden på brittarnhild.no

 

1. mai. Vårskogen

@brittarnhild

Hestehoven, eller leirfivelen som vi kalte den, var den første som kom opp da snøen begynte å smelte. Små gule soler, strålende fargeflekker rett opp fra grå leirjord. Ruth og jeg plukket først en blomst, neste dag en bukett og så tok vi med oss hver vår bærepose og gikk ut og plukket den full. Her var det jo leirfivel over alt. Etterpå kom hvitveisen, så vårkålen, som vi trodde var bekkeblom og kalte den det, og de vakre gullstjernene. De fant jeg forresten flest av i mormors store, gamle hage. Buketter med tynne stilker i en svett barnehand. Mormor som fylte vann i et gammelt syltetøyglass, satte blomstene oppi og satte glasset midt på kjøkkenbordet. Og så gikk det slag i slag, løvetann, fioler, kløver, og alle de jeg ikke kunne navnet på, enda.

Minnene flommet mot meg i dag da vi gikk langs smale stier midt inne i den vakreste grønnfargen som finner. 

Det er 1.mai. Det er vår.
Sein vår i år. Kanskje derfor den føles ekstra kjærkommen.

Jeg oppdaget stiene mellom Nedre og Øvre Leirfoss i forrige uke, og inviterte Terje med på en tur dit i dag. Med termos med kaffe, en kvikklunsj på deling, hver vår kanelbolle. Og kikkert og fotoapparat så klart. Jeg oppdaget stiene i forrige uke, da jeg egentlig skulle til friområdet ved Nedre Leirfoss for å se etter fugler og blåveis, men så var parkeringsplassen full, absolutt helt full, og jeg kjørte opp til demningen og parkerte der i stedet. Der oppdaget jeg at det gikk en sti inn langs elva, og ikke en hvilken som helst sti, her var det rett og slett et naturreservat. Spennende!

Hadde ikke tid til en lang tur da, men i dag kom vi oss litt dypere inn i skogen. Inn i det som minnet meg om min barndoms skog. Et lite område rett ved der vi bodde, i Blåklokkeveien. Lite område skjønner jeg nå, men den gang var det stort, mer enn stort nok for ei lita jente som gikk på ski om vinteren, plukket blomster om våren, laget stier og gjemmesteder i villbringebærkrattet om sommeren, satt på hver vår stubbe og pratet om livet med venninnene om høsten.

Vårskogen i dag var full av hvitveis og vårkål, og så denne vakreste av de vakre grønnfargen, løv som spretter.

Fullt av lyder var det også, kjøttmeis, svarttrost, gulspurv som telte til sju på sin karakteristiske måte, tre kråker som febrilsk sloss med en ørn. Nede ved elva var en fisker ute i en gummibåt og drømte om storlaksen, mens to hjemkomne linerler vippet rundt. 

 

En drøm om salmeboka

@brittarnhild

Jeg drømte om salmeboka i natt. Ei urolig natt med mange drømmer, men den jeg husker handlet om salmeboka. Jeg var i ei kirke, eller et forsamlingshus, det var masse folk og det skulle være ulike kurs som folk kunne velge mellom. De fleste valgte salmebokkurset mitt. Og jeg var flink, veldig flink. Allerede mens jeg stilte meg opp, før jeg begynte å snakke egentlig, kom det positive tilbake meldinger fra salen, og det bare fortsatte og fortsatte. Jeg hadde ikke forberedt meg god og kjente noen sommerfugler i magen på grunn av det, men samtidig kjente jeg at dette er jo stoff jeg kan, det er jo bare å hente det opp og formidle det. Noe jeg gjorde, og alt ble så bra, så bra og selv om natta hadde vært urolig våknet jeg med et smil, en god følelse i kroppen og en salme i hjertet.......Så ta da mine hender

Så ta da mine hender og før meg frem
inntil jeg salig ender i himlens hjem!
Jeg kan ei gå alene, nei intet sted.
Hvor du meg fører ene, jeg følger med.

La intet mer jeg skille fra nåden din,
og gjør meg ganske stille o Jesus min.
Ved dine føtter ene er barnet trygt,
på deg, på deg alene min tro er bygd.

Selv om jeg ei fornemmer din sterke hånd,
min salighet dog fremmer din gode Ånd.
Så ta da m ine hender og før meg frem
inntil jeg salig ender i himlens hjem.

Skrevet allerede i 1862 av Julie von Hausmann, over satt  i 1887 av Peter Waage og i 1909/1914 av Peter Hognestad. Og melodien er helt fra 1842 av Friedrich Silcher. Står som nr 414 i NOS.

 

Da jeg gikk på søndagsskole i Blomsterbyen på 1960-tallet sang vi denne salmen hver gang. Nede i kjelleren hos Gunvor og Tor Knudsen, hvor alle vi barna i nabolaget klatret gjennom kjellervinduet og ned ei smal tretrapp søndag etter søndag. Satt tett i tett på enkle benker, fikk fisker i kortet vårt, reiste til Det hellige land gjennom flanellograftavla og alle de fargerike figurene, lærte om Gud og Jesus og Noah og Moses og Peter og Johannes og Maria og den andre Maria og alle de andre. Og sang salmer. Så ta da mine hender.......jeg kan ei gå alene, nei ei et fjed.......og skjønte ikke hva fjed betydde, men salmen var fin og fru Gunvor hadde så snille øyne og søndagsskolekjelleren var et godt sted å være.

 

men hvorfor vente.......

@brittarnhild

Jeg lager lister over alt mulig, og mye av det som er umulig også. Akkurat nå er det liste over hva jeg skal gjøre når jeg blir pensjonist som står i fokus, og høyt oppe på den lista står det:

GÅ TUR.......så ofte som mulig, gjerne hver dag, kom deg ut!

Litt hårete mål det meg hver dag kanskje, men hvorfor ikke. Går det så går det, og de dagene det ikke går kan jo bli bra de også.

Så oppdager jeg at lista har blitt en sovepute for å komme meg ut NÅ. Når jeg blir pensjonist, om et år, om åtte måneder, om fem måneder.......snart er det bare fire måneder igjen.......DA skal jeg bli sprek da. Ut på tur hver dag!

Jeg har slett ikke vært så flink som jeg burde til å komme meg ut på tur i det siste. Veldig langt fra hver dag, egentlig litt for langt fra hver uke også.

I dag tok jeg tak i meg selv, løftet meg over dørstokkmila og drog opp i skogen. den vakre, vakre skogen min.

 

Og jeg trenger da slett ikke vente til april, gjør jeg?

 

 

Mon tro hva som venter der framme

@brittarnhild

Til våren blir jeg 62 år, og dermed har jeg mulighet til å gå av med AFP, avtalefestet pensjon. Jeg har lenge vurdert muligheten. Skal, skal ikke, hvordan vil det slå ut økonomisk, kommer jeg til å savne jobben, hva skal jeg da fylle dagene med, vil jeg angre....... Massevis av spørsmål som jeg i flere år nå har prøvd å finne svar på. 

Alle svarene finner jeg vel aldri, men nå har jeg tatt det første strittet, jeg har bedt arbeidsgiver søke om AFP for meg. Det er nemlig arbeidsgiver som søker.

Jeg søker fra 1.mai, men pga ferie ser jeg for meg at siste arbeidsdag vil være torsdagen før palmehelga/påske.

Påske, det er jo jammen ikke lenge til det. Ok, jeg vet jo at vi ikke har feiret jul enda, og jeg har så absolutt slow life, carpe diem, hver dag er en sjelden gave og alt det der som livsfilosofi. Men plutselig går dagene så fort. På den ene siden gleder jeg meg til å bli pensjonist. På den andre siden kjenner jeg på at jeg fortsatt har så mye ugjort på jobben.

Og så er det kanskje nettopp dette som gjør livet så rikt. Velsignelser hele sirkelen rundt.

 

:::::::::::::::::::::.

Det har vært stille en god stund her på Blåklokkeveien. Kanskje er det nettopp vandringen langs den ukjente veien som ligger foran meg jeg nå skal sette ord på.

 

 

Hvor mye kreativitet

@brittarnhild

Hvor mye kreativitet finnes det i et menneske?

Når jeg strikker, maske etter maske, time etter time, er det da ikke plass til andre ting?

Når fingrene mine nekter å strikke mer, er kreativiteten fortsatt der?

Kommer ordene tilbake da?

 

Det er tidlig søndag hyttemorgen. Dagen er i ferd med å kle seg i lyset. På bordet ligger garn og pinner og vente på å bli løftet opp. Fingrene mine verker. De verket i går også. Da tok jeg opp strikketøyet og strikket. Dagen før også. 

I dag skal jeg heller lese en bok.

 

Kanskje blir litt av smertene borte da?

Og kreativiteten. Som ikke får leke med farger og masker. Går den i dvale? Eller finner den andre uttrykksmåter?

 

Kanskje ikke akkurat et nyttårsforsett, men.......

@brittarnhild

Har "åpnet" en av minne gamle blogger i dag, Matbloggen min "Blå Café"
Her er hva jeg har skrevet:

 

Jammen lenge siden jeg har blogget noe her i matbloggen min. Jeg blir av og til (vennskapelig?) mobbet fordi jeg har så mange ulike blogger, og stadig får jeg spørsmål både om hvorfor og hvordan i alle dager jeg rekker å holde styr på alle. Vet ikke om jeg har svar på alt, men det jeg vet er at blogging i 14 år nå har vært en hobby som jeg blir mer og mer glad i. Har egentlig ikke noe mål om å nå ut til så mange, og noen influenser er jeg langt fra. Blogging er nok mer fordi jeg er glad i å ta bilder, liker å skrive, og så er det jo på mange måter som ei dagbok (les mange dagbøker) hvor jeg noterer smått og stort fra hverdagene mine.

Denne matbloggen har jeg egentlig ikke tenkt på i det siste, men så stod jeg og skar opp søtpotet, purre og gulrot for å lage en mos til middag i dag. Og så var fargene så fine. Og så måtte jeg bare ta noen bilder. Og så er det jo ingen vits i bilder som ligger godt gjemt på telefonen. Og så kom jeg på matbloggen. Og så ble det enda et bilde. Og så sitter jeg her og skriver da :-)

Litt er det nok også fordi jeg koste meg sånn da jeg stod på kjøkkenet i ettermiddag og skulle lage helt vanlig hverdagsmat. Etter både julefeiring og ei ferieuke på Tenerife. Julefeiring med masse god mat men langt fra hverdagsmat. Ferieuke på Tenerife med masse god mat men ikke mat jeg lagde selv. 

Jeg er glad i å lage middag, aller helst enkel hverdagsmiddag hvor råvarer, farger, næringsinnhold og smak spiller en viktig rolle. Etter julefeiringen og Tenerifeferien er det mye restemat i huset, så en utfordring, eller nyttårsforsett om du vil, som jeg har gitt meg selv i dag, er å lage god middag av det som allerede er i huset. En pakke middagspølse i kjøleskapet i kjelleren, gulrot og purre i kjøleskapet, parmesan fra et marked i Roma som vi besøkte i høst, syltede rødbeter fra jula.......og så kjøpte jeg søtpotet, hjertesalat og småtomater. Dermed ble det både farger, vitaminer og et herlig, godt hverdagsmåltid.

 

::::::::::::::::::::

Mine oppdaterte blogger i dag

Blåklokkeveien

Britt Arnhilds dagboksblader

Britt Arnhilds naturdagbok

Med bøker på menyen

Britt Arnhild´s House in the Woods

Fløy en liten blåfugl

Britt Arnhilds Blå Café

maskerade