Blåklokkeveien

1. mai. Vårskogen

@brittarnhild

Hestehoven, eller leirfivelen som vi kalte den, var den første som kom opp da snøen begynte å smelte. Små gule soler, strålende fargeflekker rett opp fra grå leirjord. Ruth og jeg plukket først en blomst, neste dag en bukett og så tok vi med oss hver vår bærepose og gikk ut og plukket den full. Her var det jo leirfivel over alt. Etterpå kom hvitveisen, så vårkålen, som vi trodde var bekkeblom og kalte den det, og de vakre gullstjernene. De fant jeg forresten flest av i mormors store, gamle hage. Buketter med tynne stilker i en svett barnehand. Mormor som fylte vann i et gammelt syltetøyglass, satte blomstene oppi og satte glasset midt på kjøkkenbordet. Og så gikk det slag i slag, løvetann, fioler, kløver, og alle de jeg ikke kunne navnet på, enda.

Minnene flommet mot meg i dag da vi gikk langs smale stier midt inne i den vakreste grønnfargen som finner. 

Det er 1.mai. Det er vår.
Sein vår i år. Kanskje derfor den føles ekstra kjærkommen.

Jeg oppdaget stiene mellom Nedre og Øvre Leirfoss i forrige uke, og inviterte Terje med på en tur dit i dag. Med termos med kaffe, en kvikklunsj på deling, hver vår kanelbolle. Og kikkert og fotoapparat så klart. Jeg oppdaget stiene i forrige uke, da jeg egentlig skulle til friområdet ved Nedre Leirfoss for å se etter fugler og blåveis, men så var parkeringsplassen full, absolutt helt full, og jeg kjørte opp til demningen og parkerte der i stedet. Der oppdaget jeg at det gikk en sti inn langs elva, og ikke en hvilken som helst sti, her var det rett og slett et naturreservat. Spennende!

Hadde ikke tid til en lang tur da, men i dag kom vi oss litt dypere inn i skogen. Inn i det som minnet meg om min barndoms skog. Et lite område rett ved der vi bodde, i Blåklokkeveien. Lite område skjønner jeg nå, men den gang var det stort, mer enn stort nok for ei lita jente som gikk på ski om vinteren, plukket blomster om våren, laget stier og gjemmesteder i villbringebærkrattet om sommeren, satt på hver vår stubbe og pratet om livet med venninnene om høsten.

Vårskogen i dag var full av hvitveis og vårkål, og så denne vakreste av de vakre grønnfargen, løv som spretter.

Fullt av lyder var det også, kjøttmeis, svarttrost, gulspurv som telte til sju på sin karakteristiske måte, tre kråker som febrilsk sloss med en ørn. Nede ved elva var en fisker ute i en gummibåt og drømte om storlaksen, mens to hjemkomne linerler vippet rundt. 

 

En drøm om salmeboka

@brittarnhild

Jeg drømte om salmeboka i natt. Ei urolig natt med mange drømmer, men den jeg husker handlet om salmeboka. Jeg var i ei kirke, eller et forsamlingshus, det var masse folk og det skulle være ulike kurs som folk kunne velge mellom. De fleste valgte salmebokkurset mitt. Og jeg var flink, veldig flink. Allerede mens jeg stilte meg opp, før jeg begynte å snakke egentlig, kom det positive tilbake meldinger fra salen, og det bare fortsatte og fortsatte. Jeg hadde ikke forberedt meg god og kjente noen sommerfugler i magen på grunn av det, men samtidig kjente jeg at dette er jo stoff jeg kan, det er jo bare å hente det opp og formidle det. Noe jeg gjorde, og alt ble så bra, så bra og selv om natta hadde vært urolig våknet jeg med et smil, en god følelse i kroppen og en salme i hjertet.......Så ta da mine hender

Så ta da mine hender og før meg frem
inntil jeg salig ender i himlens hjem!
Jeg kan ei gå alene, nei intet sted.
Hvor du meg fører ene, jeg følger med.

La intet mer jeg skille fra nåden din,
og gjør meg ganske stille o Jesus min.
Ved dine føtter ene er barnet trygt,
på deg, på deg alene min tro er bygd.

Selv om jeg ei fornemmer din sterke hånd,
min salighet dog fremmer din gode Ånd.
Så ta da m ine hender og før meg frem
inntil jeg salig ender i himlens hjem.

Skrevet allerede i 1862 av Julie von Hausmann, over satt  i 1887 av Peter Waage og i 1909/1914 av Peter Hognestad. Og melodien er helt fra 1842 av Friedrich Silcher. Står som nr 414 i NOS.

 

Da jeg gikk på søndagsskole i Blomsterbyen på 1960-tallet sang vi denne salmen hver gang. Nede i kjelleren hos Gunvor og Tor Knudsen, hvor alle vi barna i nabolaget klatret gjennom kjellervinduet og ned ei smal tretrapp søndag etter søndag. Satt tett i tett på enkle benker, fikk fisker i kortet vårt, reiste til Det hellige land gjennom flanellograftavla og alle de fargerike figurene, lærte om Gud og Jesus og Noah og Moses og Peter og Johannes og Maria og den andre Maria og alle de andre. Og sang salmer. Så ta da mine hender.......jeg kan ei gå alene, nei ei et fjed.......og skjønte ikke hva fjed betydde, men salmen var fin og fru Gunvor hadde så snille øyne og søndagsskolekjelleren var et godt sted å være.

 

men hvorfor vente.......

@brittarnhild

Jeg lager lister over alt mulig, og mye av det som er umulig også. Akkurat nå er det liste over hva jeg skal gjøre når jeg blir pensjonist som står i fokus, og høyt oppe på den lista står det:

GÅ TUR.......så ofte som mulig, gjerne hver dag, kom deg ut!

Litt hårete mål det meg hver dag kanskje, men hvorfor ikke. Går det så går det, og de dagene det ikke går kan jo bli bra de også.

Så oppdager jeg at lista har blitt en sovepute for å komme meg ut NÅ. Når jeg blir pensjonist, om et år, om åtte måneder, om fem måneder.......snart er det bare fire måneder igjen.......DA skal jeg bli sprek da. Ut på tur hver dag!

Jeg har slett ikke vært så flink som jeg burde til å komme meg ut på tur i det siste. Veldig langt fra hver dag, egentlig litt for langt fra hver uke også.

I dag tok jeg tak i meg selv, løftet meg over dørstokkmila og drog opp i skogen. den vakre, vakre skogen min.

 

Og jeg trenger da slett ikke vente til april, gjør jeg?

 

 

Mon tro hva som venter der framme

@brittarnhild

Til våren blir jeg 62 år, og dermed har jeg mulighet til å gå av med AFP, avtalefestet pensjon. Jeg har lenge vurdert muligheten. Skal, skal ikke, hvordan vil det slå ut økonomisk, kommer jeg til å savne jobben, hva skal jeg da fylle dagene med, vil jeg angre....... Massevis av spørsmål som jeg i flere år nå har prøvd å finne svar på. 

Alle svarene finner jeg vel aldri, men nå har jeg tatt det første strittet, jeg har bedt arbeidsgiver søke om AFP for meg. Det er nemlig arbeidsgiver som søker.

Jeg søker fra 1.mai, men pga ferie ser jeg for meg at siste arbeidsdag vil være torsdagen før palmehelga/påske.

Påske, det er jo jammen ikke lenge til det. Ok, jeg vet jo at vi ikke har feiret jul enda, og jeg har så absolutt slow life, carpe diem, hver dag er en sjelden gave og alt det der som livsfilosofi. Men plutselig går dagene så fort. På den ene siden gleder jeg meg til å bli pensjonist. På den andre siden kjenner jeg på at jeg fortsatt har så mye ugjort på jobben.

Og så er det kanskje nettopp dette som gjør livet så rikt. Velsignelser hele sirkelen rundt.

 

:::::::::::::::::::::.

Det har vært stille en god stund her på Blåklokkeveien. Kanskje er det nettopp vandringen langs den ukjente veien som ligger foran meg jeg nå skal sette ord på.

 

 

Hvor mye kreativitet

@brittarnhild

Hvor mye kreativitet finnes det i et menneske?

Når jeg strikker, maske etter maske, time etter time, er det da ikke plass til andre ting?

Når fingrene mine nekter å strikke mer, er kreativiteten fortsatt der?

Kommer ordene tilbake da?

 

Det er tidlig søndag hyttemorgen. Dagen er i ferd med å kle seg i lyset. På bordet ligger garn og pinner og vente på å bli løftet opp. Fingrene mine verker. De verket i går også. Da tok jeg opp strikketøyet og strikket. Dagen før også. 

I dag skal jeg heller lese en bok.

 

Kanskje blir litt av smertene borte da?

Og kreativiteten. Som ikke får leke med farger og masker. Går den i dvale? Eller finner den andre uttrykksmåter?

 

Kanskje ikke akkurat et nyttårsforsett, men.......

@brittarnhild

Har "åpnet" en av minne gamle blogger i dag, Matbloggen min "Blå Café"
Her er hva jeg har skrevet:

 

Jammen lenge siden jeg har blogget noe her i matbloggen min. Jeg blir av og til (vennskapelig?) mobbet fordi jeg har så mange ulike blogger, og stadig får jeg spørsmål både om hvorfor og hvordan i alle dager jeg rekker å holde styr på alle. Vet ikke om jeg har svar på alt, men det jeg vet er at blogging i 14 år nå har vært en hobby som jeg blir mer og mer glad i. Har egentlig ikke noe mål om å nå ut til så mange, og noen influenser er jeg langt fra. Blogging er nok mer fordi jeg er glad i å ta bilder, liker å skrive, og så er det jo på mange måter som ei dagbok (les mange dagbøker) hvor jeg noterer smått og stort fra hverdagene mine.

Denne matbloggen har jeg egentlig ikke tenkt på i det siste, men så stod jeg og skar opp søtpotet, purre og gulrot for å lage en mos til middag i dag. Og så var fargene så fine. Og så måtte jeg bare ta noen bilder. Og så er det jo ingen vits i bilder som ligger godt gjemt på telefonen. Og så kom jeg på matbloggen. Og så ble det enda et bilde. Og så sitter jeg her og skriver da :-)

Litt er det nok også fordi jeg koste meg sånn da jeg stod på kjøkkenet i ettermiddag og skulle lage helt vanlig hverdagsmat. Etter både julefeiring og ei ferieuke på Tenerife. Julefeiring med masse god mat men langt fra hverdagsmat. Ferieuke på Tenerife med masse god mat men ikke mat jeg lagde selv. 

Jeg er glad i å lage middag, aller helst enkel hverdagsmiddag hvor råvarer, farger, næringsinnhold og smak spiller en viktig rolle. Etter julefeiringen og Tenerifeferien er det mye restemat i huset, så en utfordring, eller nyttårsforsett om du vil, som jeg har gitt meg selv i dag, er å lage god middag av det som allerede er i huset. En pakke middagspølse i kjøleskapet i kjelleren, gulrot og purre i kjøleskapet, parmesan fra et marked i Roma som vi besøkte i høst, syltede rødbeter fra jula.......og så kjøpte jeg søtpotet, hjertesalat og småtomater. Dermed ble det både farger, vitaminer og et herlig, godt hverdagsmåltid.

 

::::::::::::::::::::

Mine oppdaterte blogger i dag

Blåklokkeveien

Britt Arnhilds dagboksblader

Britt Arnhilds naturdagbok

Med bøker på menyen

Britt Arnhild´s House in the Woods

Fløy en liten blåfugl

Britt Arnhilds Blå Café

maskerade

Fra stillhet til helligetrekongersparade

@brittarnhild

Vi har hatt ei ganske stille uke her nede på Tenerife. Tidlig i seng, mange timer med søvn, lange, gode frokoster, soling, bading, turer, sightseeing og god mat. Og masse lesing. Et av nyttårsforsettene mine er å lese mange bøker, og jeg er veldig godt i gang. Ei av bøkene jeg har lest er 40 dager og 40 netter av Kjell Arnold Nyhus, ei bok som har gitt mye, og som har passet godt. Ei god juleuke, som i dag har hatt sin avslutning med epiphany, eller helligetrekongers-fest. Da ble stillheten brutt ettertrykkelig!

Enhver by og landsby her nede har sin egen julekrybbe, og mange restauranter har også en, eller mange.

Julekrybbene har manglet de hellige tre konger, "the magi" som de kalles på engelsk, men i kveld kom de fram. For fullt.

I Los Cristianos, hvor vi bor, og også mange andre steder på Tenerife, har det vært feiret helligetrekongersfest, barnas fest i kveld. Her ankom de tre kongene i helikopter. Så besøkte de stallen og ga sine gaver til Jesusbarnet, før de deltok i en lang parade. Mye venting. Utrolig mye støy. Og kjempegøy.

Men nå er det jammen godt å sitte i (nesten) stillhet på terrassen vår.......den siste kvelden.

 

:::::::::::::::::::::

Blogger oppdatert i dag:

Blåklokkeveien

Britt Arnhilds dagboksblader

Britt Arnhilds naturdagbok

Med bøker på menyen

Britt Arnhild´s House in the Woods

Fløy en liten blåfugl

Disse nyttårsforsettene, og glede som smertemedisin

@brittarnhild

"måtte dine plager forsvinne like fort som dine nyttårsforsett" var det noen som la ut her om dagen. Uff nei, det håper jeg da virkelig ikke. De nyttårsforsettene jeg ga meg selv den første dagen i 2019 står ved lag, og nye kommer stadig på lista. Nei da, ikke slanking og alt sånt tøys, men masse annet spennende.

Fugletelling for eksempel. Aktiv blogging, lese massevis av bøker, ha åpne øyne og ører og hjerte for naturen rundt meg, le mer, fortsette å gå minst 10.000 skritt pr dag, presse komfortsonen min, kose meg inne i komfortsonen min, fortsette å reise, bake enda mer brød, og så videre og så videre og så videre.

Om nyttårsforsettene ikke forsvinner, men bare øker og øker, så håper jeg da virkelig ikke at smertene skal øke i takt med dem. Og det tror jeg da heller ikke de gjør. Snarere motsatt tenker jeg. jeg er nemlig ganske mye plaget med smerter. Både her og der og opp og ned og bak og fram. Nyttårsforsettene mine gir meg gleder, hver eneste dag, og gleder er den aller beste smertemedisin.......tror jeg :-)

 

:::::::::::::::::::::::.

Stilige bilder i dag, ikke sant :-) Har lekt meg litt med redigeringsprogrammet til iPhotos.

 

Bare dumt å kaste stein i glasshus

@brittarnhild

Vi har vært hovedstaden på Tenerife i dag, Santa Cruz. Tilbragte formiddagen der, spiste lunsj der og drog så ut til den heldige sandstranden rett nord for byen, Playa de las Teresitas. Litt kaldere her enn helt sør på øya hvor vi holder til, men godt med et par soltimer og et bad likevel.

Den hvite sanden her er enestående for Tenerife. Ikke så rart kanskje, den er nemlig fraktet hit med båt fra Sahara. Tenerife er jo ei vulkanøy, så de andre strendene her er svart. Egentlig helt greit synes jeg, men fint skal det være, og hvit strand er finere enn svart strand.......visstnok. 

Å frakte sand med båt fra Sahara kan de ikke være særlig miljøvennlig. De må dessuten sikkert fylle på med ny hvit sand med jevne mellomrom, noe blåser stadig bort, noe renner ut i havet. Det var fristende å kaste en stein der jeg satt, men så er det dette glasshuset jeg sitter i dag. Kan vel ikke akkurat kalle mitt liv, med alle dets flyturer for miljøvennlig. Jada, Terje leste i en Ving-brosjyre at charterturer er mer miljøvennlig en andre flyturer, fordi charterflyene kjører med større belegg. Vet ikke helt om jeg kjøper den. Og jeg lever jo så miljøvennlig til vanlig, tar buss til jobben, reparer klær, pusser ikke opp huset, kjøper ikke n ye møbler, dyrker mye av maten vi spiser selv, i alle fall i sommerhalvåret. Men vet ikke helt om jeg kjøper den heller. Om du spør meg om flyturene mine vil jeg helst slippe å svare.......

Men stranda var flott og jeg frydet meg over å vandre rundt og få hvit sahara-sand mellom tærne.

 

 

Tanker langs ei strand

@brittarnhild

Vi har funnet oss ei favoritstrand her nede. Ei nudiststrand. Det visste vi ikke noe om første gang vi kom hit. Stusset litt over at folk var så frimodige når de kom og skulle skifte til badetøy.......men, skal de ikke ha badetøy på seg? Nei, det skal de visst ikke.  Vi så oss rundt og oppdaget at mange av de solslikkende og badende ikke hadde en trår på kroppen. Andre hadde badetøy som som vi.

Senere har vi kommet tilbake til denne stranda hver gang vi besøker Tenerife. Alltid med badetøy på, men det er enkelt å skifte. Trenger ikke streve med å holde en stor håndduk rundt oss. her er det bare å ta av seg kjole og short og bh og truse, og ta på badebukse og badedrakt. Enkelt og greit.

Jeg gikk en tur langs stranda i dag. Barbeint, langs sand hvor sporene jeg satte ble visket ut så snart neste bølge kom. Det er så befriende godt å være her. Ikke noe press. Her er vi og alle akkurat slik naturen har valgt å forme oss. Store mager og små mager, store rumper og små rumper, store bryster og små bryster, store peniser og små peniser. Jeg kjenner at det godt å la magen være akkurat seg selv, ikke bruke krefter og energi på å holde den inne. Godt å være meg selv. Godt på vandre langs stranden, se meg rundt på alle de vakre menneskene. Vite at jeg er ett av dem. Et vakkert menneske, med min store mage og kraftige overarmer. 

Det bygges og bygges og bygges nye hotell og ferieleiligheter på Tenerife. Rett ved stranda "mi" er det et ledig området hvor det visstnok er planer om å bygge nok et luksushotell. På muren er det skrevet protester. Om hotellet blir bygd vil store deler av stranda bli ødelagt. Jeg krysser fingre for at det ikke skal skje.